Ukas 11. Kapittel i Min Debutroman "Når Villsvinet Våkner" Uke 30: Kapittel 11 - "En Kjærlighetserklæring til et Umenneske"

Jeg har en lei tendens til å fortelle historier fra trikken. Det er i teorien det kjedeligste sted på jord, men aldri har du bedre tid til å observere dine medmennesker. Og det er først når man virkelig gransker menneskene en omgir seg med hver dag at man innser at man er født under en lykkelig stjerne

Folk flest er stygge. Folk flest kler seg forkastelig stygt. Folk flest er kjedelige. Folk flest er irriterende. Folk flest er mennesker jeg er glad jeg ikke kjenner og glad jeg ikke er. Men noen klarer faktisk utmerke seg i denne sørgelige forsamlingen. Og disse menneskene blir man nesten glad i. Når man i en verden av grusomheter klarer utmerke seg som skrekkelig er man faktisk både en og to kjærlighetserklæringer verdig. Slik som skrømtet i min beretning.

Det var en sen ettermiddag og jeg var på vei hjem fra en shoppingrunde i Brunswick street. Føttene mine verket og smilebåndet var slitent, så det var en lettelse da jeg så at trikken min var nærmest folketom. Sitteplass og stillhet. Takk gud.

Gleden varte i ca. 3 minutter.

Trikken stopper ved neste holdeplass, og dørene åpner seg. Inn stiger et kvinnemenneske så heslig at hjertet mitt hoppet over tre slag. Lubben vil være en snill betegnelse. Hun er ikledd et slags misforstått sexy schoolgirl outfit bestående av et matchende sett skotskrutete miniskjørt og en slags vest med dobbelknapper. Vesten er selvsagt alt for liten, og når henne til rett over navlen. Synet av en lubben mage som blir presset mellom miniskjørt og en vest passende for en 7 år gammel gutt er ubeskrivelig. Hun er brun. Alt for brun. Upassende brun. Hun ser skitten ut, og har gnidd seg inn med glitter. Hun har blonde rastafletter med røde striper i, toppet av en dresshatt ala Justin Timberlake 2007. Hun har ikke sminket seg. Hun har lagt en slags maske av noe jeg tror er sminkeprodukter. Jeg vet ikke om det finnes hud under, men jeg tviler. Michael Jacksons (RIP, my love) utseende fremstår som naturlig i forhold. Hun er heslig, og jeg kan ikke stoppe glane på henne eller de fleskete, brunflekkede beina hennes som er presset ned i et par rosa UGGs.

Trikken er fortsatt nesten folketom. Men hun spotter meg. Jeg vet ikke hvordan hun klarer det, men hun innstiller radarene sine rett mot meg. Trikken er folketom. Det er et titalls ledige seter, men hun klarer ikke dy seg. Hun må sette seg rett overfor meg. Det er ingen vei utenom.

"Ah, naaaaaah. Have you beeeen shoooooppiiiin'? Ahh, naaah. What did'ya geeeet?" De lubnene hendene hennes røsker posene mine åpne og drar opp min nye kjole. Drar opp og ødelegger. Ikke teknisk sett, kanskje, men alt det de pølsefingrene rører ved blir til søppel. Hun er en slags moderne, omvendt Midas.

Hun begynner å snakke. Og snakke. Og snakke. Den høyfrekvente stemmen hennes gnager seg inn i hjernen min. Jeg aner ikke hva hun sier. Jeg hører bare ordet "like" bli gjentatt med en psykosefremkallende tett frekvens, og det føles som om hodet mitt skal sprenges. Jeg vurderer å gå av. Jeg vurderer det så sterkt. Men akkurat da ber hun meg om en tjeneste.

"Could'ya like pleeease help me send this text? Ya'see, I've just got my nails done ya'know, and now I just can't use ma hands to text. Pretty pleaseee? It will take like 2 minutes tops, i promise darlin'!"

Jeg ble fysisk uvel av å bli referert til som uvesenets 'darlin', men jeg kunne ikke takke nei til å få et innblikk i dette menneskets sms-verden.

Hun gir meg mobilen sin. Den er rosa. Det er glitter på den og hun har en mann inngnidd i olje med påskriften "Wanna play?" som bakgrunnsbilde. Jeg spør henne hva det skal stå på meldingen. Svaret lyder som følger:
"I'm sorry I didn't call you back. My granny just passed away this morning, so I'm on my way to see my family tonight. I'll call you first thing in the morning, honey"

Ubekvem. Svært ubekvem. Omtrent så ubekvem som jeg noensinne har vært.

Jeg fullfører meldingen, stotrer frem en kondolasjon, går av trikken og ut i det kalde mørket. Fem stopp for tidlig.

De femten minuttene jeg må vente på neste trikk gir meg tid til å reflektere over hendelsen.
Hun var i sannhet grusom. Forferdelig. Forkastelig. Et vesen jeg ikke kan fatte at er av samme art som meg selv og mine. Men det er så fantastisk at hun finnes. Hun gjorde dagen min, og vil for alltid fungere som mitt alibi. Uansett hvor jævlig jeg enn måtte føle meg kan jeg bare tenke på henne og det vil alltid få meg til å føle meg bedre. Føle meg som verdens flotteste menneske. Og det elsker jeg henne for. Virkelig. Takk for at du finnes, kjære medmenneske. Du er en enorm ressurs. En viktig brikke i vårt sosiale økosystem. Takk. Takk for at du er den du er.

??? --> ctrl+v/ctrl+c --> editerer neste kapitteloverskrift.