Blues i B-dur

Jeg hadde spilt ut batteriet på billig post-rock, og nå satt Bendelormen og jeg med blikket rettet mot den usensurerte amerikanske drøm. Klokka var to om natta og Greyhoundbussen buldret ensomt nedover den mørklagte amerikanske motorveien. Det er da denne ungen begynner å grine i setet bak oss. Det er tydelig at det ikke er først gang den natta, for moren responderer umiddelbart på oppsiktsvekkende vis.

Oh fuck you, not again…

Barn og kollektivtransport har aldri gått godt overens. I de fleste tilfeller fungerer foreldreapparatet som en slitesterk, dog utmattet buffer mellom oss og barnet. Dette var imidlertid ikke tilfellet med You Motherfucking Crybaby, som opphavet så fint kalte henne. Fint lite vet jeg om oppdragelse, men at det å knipse ungen sin på øret og servere rødvin på tåteflaska avler fram ei durabel trailertrashhore, trenger jeg ingen antropolog ved siden av meg for å forstå. Noen antropolog var heller ikke Bendelormen der han satt. Da vi dager senere satt med hver vår Sam Adams og jeg fortalte at jeg vurderte å involvere meg, lo han høyt av meg. Og kanskje var det dumt av meg å i det hele tatt tenke tanken. En fjollete filantrop fra det skandinaviske sosialdemokratibeltet, klamrende til et inkompatibelt moralsk begrepsapparat. Slik fungerer ikke økosystemet i statene, spesielt ikke om bord på den grå charterbikkja.

Men at noe underlig skjer med en når en sitter omgitt av mørke og ikke på noe vis kan slippe unna barneskrik og banning, er det ingen tvil om. Vanviddet toppet seg da You Motherfucking Crybaby Senior virkelig hadde brukt opp alle banneord som var å oppdrive i den frie verden og kombinert de med kreativ lettvektertukting. Brått endrer hun tonefall, hun høres så inderlig koselig og snill ut. Jeg får lyst til å legge hodet mitt inntil skulderen hennes og drømme en vakker drøm.

”Oh!”, sier hun med myk hviskende stemme. ”See what I’ve got here. See what I have for my little crybaby. Yeah, let’s see what’s here for my little crybaby.”

Her følger en pause på to sekunder helt uten barnegråt. Så leverer Senior en så til de grader herlig iskald og rusten replikk at all verdens vin ville surnet på flekken. Kolibrivinger ville sluttet å slå. Hele Redd Barna-landsbyer ville firt seg ned i torgbrønnen og latt seg drukne av ren mistro til verden. Du vet når George Costanza skal forklare CBS hva tv-serien deres skal handle om? Og han lener seg fram og puster tungt, fordi han har noe klinkende klart på hjertet? Behold det som referansepunkt når du leser følgende:

”NUTTIN’! I’VE GOT NUTTIN’ FOR MY CRYBABY!”, sier hun.

Det er mye en kunne sagt om You Motherfucking Crybaby, men det er og blir stor komedie. Hvem vet hvor jeg hadde vært i dag uten? Derfor liker jeg å tenke at det var lykkemaksimerende for samveldet.