fredag 21. august 2009

Ukas Dikt Uke 37: Struma

Hodet ditt faller av 
hver dag – du er ! 
døende hver dag
Hjerneanemi slører øynene
mine slik at øynene mine 
er vakre. Men jeg hører at
Julie skriker om små kråke-
støvletter som Julie
 vil bruke idag.

mandag 27. juli 2009

Ukas kapittel blablabla uke bla: "Lesere, foren eder!"

SOS! SOS! SOS!

Hvor finner man og hvordan faar man en kjekk, hoey, moerk mann av fransk opprinnelse ikledd skinny jeans og dressjakke med smale skuldre paa kroken??!!! (PS. Maa ikke ha bart eller rundt ansiktsform!)

Maa ha en sans for mote og fine snitt, men ikke under noen omstendighet vaere som han her:



SEND SVAR m/kart og oppskrift/fremgangsmaate i kommentatorfeltet snarest. HASTER!

lørdag 25. juli 2009

Ukas 17. Kapittel i Min Debutroman "Når Villsvinet Våkner" Uke 30: Kapittel 17 - "Nine 2 Five-effekten"

«Hamsun lo0k over YO>UR should-R» Blinkende tekst og micro«soft» lyd gjør at mine sjanser mot level 8 i curveball minker dobbelt (rekorden min i curveball er level 9, men det er egentlig litt mal apropos siden jeg har kommet til level 8 flere ganger uten å komme til level 9, så kanskje minker mine sjanser bare 1/3, evt 1/4). Den oppmuntrende meldingen kommer fra redaksjonen i Oslo. «Seff. Hamsun i graven bare: sjiiiet» svarer jeg. «Bra. Husk at vi er tilbake. Jeg savner utsikten. Maten smaker best når man ser kontinentet fra verandaen, om du skjønner.» Jeg skjønner. Samtidig er jeg smertelig klar over at mitt kreative selv for tiden utgjør et notorisk tospann sammen med Charter-Svein et eller annet sted i/ved Middelhavet. Sommerjobbingen er i gang, da. Den tiden av året da min sedvanlige rastløshet erstattes av en uhelbredelig og langt jævligere en. Jeg leverer post til drabant-Bergen. Jeg rekker knapt å sovne før jeg snoozer meg til to timer ulønnet overtid. Ipoden tømmes forbausende, men kledelig, ofte for batteri på de evige bussturene. Screwdriveren = snus og kaffe, lunchen = tørre rundstykker med sognemorr. Jeg er intim med fem til åtte spindelvev hver dag (når sant skal sies så lar jeg imponere over hvordan disse små akrobatene, dag etter dag, bygger opp igjen eksakte kopier av det som jeg til stadighet ødelegger med avisen til for eksempel R. Andersen i 37. Moralen er beundringsverdig, og disse prestasjonene er sammen med den ukentlige høytrykkspylingen av steinhellene på terrassen til foreldrene mine, pluss Martine Marbel-låten på p3, et soleklart høydepunkt i hverdagen). Jeg hører så mange versjoner av «regningene kan du bare ta med deg igjen, hæhæ» at jeg ler hjertelig av selv de mest umorsomme avvik. Rekorden for skifte av radiokanal etter at de første tonene av Donkeyboys «Ambitions» treffer ørene mine er 0,14 sekunder. Vel hjemme rekker jeg akkurat å få med meg TDF-innspurten (sidestilt med høytrykkspyling/positive tanker om edderkopper/Marbel) før kjedsomheten tar fullstendig overhånd, stort sett leiende på apati og selvmedlidenhet. Jeg har for øvrig begynt å se på tv igjen. Allsang på grensen, Miami Ink, diverse sommerprogrammer samt noen TV Norge-serier. HBO ligger per dags dato langt utenfor min liga. Internett er kjedelig (det mener også Kristian Skylstad, det leste jeg nettopp). Litteratur er kjedelig. Musikk er bråk. Venner kan dø. Sirkelen er sluttet, ond og vond. Alt dette er rutinelivets feil. Visst nok så jeg en gang en dokumentar om Ingmar Bergman hvor han understreket viktigheten av et selvpålagt rutinemønster for å i det hele tatt få gjort noe, men uansett: sitte med kaffe og sigaretter i en koselig skrivehytte mens man pønsker ut en kommende klassefilm > levere H&M-katalogen til femhundreogfemti husstander. Ingen avsnitt.


Halla skrevet en tekst som forklarer min isolasjon. Nine 2 

Five-effekten. Du kan poste den om du vil (jeg vil nødig avbryte
romankapittel-bølgen, fete saker btw) fint lite stødig på det
bloggtekniske. Vi får evt ta innleggingsprosessen på msn(HEHE) en gang.

stay odb --> ctrl+c/ctrl+v --> editerer neste kapitteloverskrift

Ukas 16. Kapittel i Min Debutroman "Når Villsvinet Våkner" Uke 30: Kapittel 16. "En av Uendelig Mange Bøker Trykket på Papir Jeg Aldri Skal Lese (i)"

"WHERE THERE IS NO DOCTOR
a village health care handbook (new revised edition)"
by David Werner

Den begynner nemlig slik: "This handbook has been written primarily for those who live far from medical centers where there is no doctors" dvs aka ikke meg
http://i32.tinypic.com/i3rio7.jpg

men vurderer å bruke den til noe annet.
Fikk forresten en koselig sms i dag morges
fra en jeg ikke har sett på over ett år:

"Har god pep så pling på hvis et trenger. Jeanett"
Sendt:
4:46:34
25.07.09


snudd døgnet/prøver å finne noe gratis porno som faktisk funker til sex/ overser dem som innbiller seg at dette er et prosjekt myntet på å spre dårlige vibber i verdenssamfunnet generelt og denne byen spesielt -->ctrl+c/ctrl+v-->editerer neste kapitteloverskrift

fredag 24. juli 2009

Ukas 15. Kapittel av Min Debutroman "Når Villsvinet Våkner" Uke 30: Kapittel 15 "Når jeg vandrer inn på en vernissage, og lar blikket sveipe over tett

e bokstaver limt opp på veggen. "

Det er ikke første gang jeg er på en slik tilstelning, og ingenting her skiller seg nevneverdig ut fra forrige eller neste gang. Spørsmålet som leder meg langs veggene er om og til hvilken grad jeg lar meg inspirere i dag. Her inne er det få ting som avslører verden i umiddelbar utenfor, men det er omtrent like mange mannfolk som kvinnfolk, og det er utelukker en stor del av verden der kvinnfolket ikke får lov til å bevege seg så ubegrenset mye som et vernissage indikerer. En vernissage indikerer et bugnende kulturliv, der man har overskudd, mulighet og som regel valuta i form av både tid og midler til å 1) organisere og 2) produsere noe som ender opp på veggen med lim på baksiden.

Hvor var jeg? Jo, bugnende. Rommet er relativt nakent, men alle har dratt med seg sine synspunkter og alle de hemmelige nedsettende tankene de er dømt til å rette enten mot det som stilles ut eller de andre besøkende. Det skal som kjent være litt agg og motstand i kunstverden. I alle fall på vernissage. Alle blir tilbudt øl, og de som takker ja, blenger mot de som sitter opphøyd med sin te, som på sin side rister nærmest umerkelig på hodet av dem som lar alkohol forkludre inntrykkene av skriften på veggen. Alt nå begynner stemningen å anta en viss tekstur.

Hvorfor er vi på vernissage. Jeg interesserer meg litt for tematikken og gjør det litt for å være grei. Som alle andre som forventer enn viss form for effektivitet, har jeg noen venner som driver med noe kreativt. Jeg smykker meg selv med det samme, og forventer stort sett at de samme dukker opp om jeg arrangerer noe i denne duren. På den måten holder vi hjulene i gang og får aldri noe ordentlig svar på om en vernissage er givende/populært/spennende/tiltrengt. Akkurat nå tenker jeg at det er som en omvendt barnebursdag: jeg er her for at du skal stille opp på min. En digresjon.

Hvor var jeg? Jo, det var det jeg skulle prøve å ressonere meg frem til. Ikke i Midtøsten, Pakistan eller Malaysia. Menn og kvinner kommuniserer på la oss si fire forskjellige språk. Og de er kanskje 20 til sammen. Aha, vi er i Urban-land! Uten tvil. Det kan være London, men mest sannsynlig er det Berlin, for alle er ivrige på jointene, te eller øl som beilage. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke vet hvor mye det kiefes i London, men et sted fra vet jeg at de er dyktige på det i Berlin. Jeg faller på Berlin.

Jeg går gjennom kriteriene. Ok, bugnende kulturliv. Det er iblant som om de ikke har noe annet liv: alt inneholder en form for kollektiv kreativ konspirasjon. Heldigvis er det ikke så spirituelt, det hele, mer rett på sak. Takk for den, Tyskland! Noe godt måtte jo komme ut av to tapte kriger etterhverandre. Ja, akkurat nå ble det et interessant poeng. Hadde det vært London, eller Oslo for den saks skyld, hadde teksturen i stemningen vært mye skarpere og grovere mens den latet som den var silke og kondensert melk (mjuk, søt, tykk = det gamle idealet). Gjør hva du vil i Berlin, du kan til og med le hånlig og det er greit, for det var ingen som trodde at noen hadde mer rett enn andre, for alle gikk simultant på trynet da landet falt og fy faen som de fikk lide for det etterpå. Nå er det greit igjen. Nå oppfyller de vernissagens kriterier hele veien. Jaja, så er det ikke en styrtrik by og folk snur på krona så man skulle tro det var nasjonalsport, men de har i et minste tid og vilje og ideer som de klarer å presse gjennom det siktet som heter tiltak og ut på andre siden kommer tettskrevne ord som limes opp på veggen.

Det jeg liker best er at ingen tjener noe, og likevel får du ting gratis. Det henger så skeivt på greip at det blir som et nøye overlagt supplement til den kunsten som stilles ut.

Hvor var jeg? Jo, den kunsten som faktisk stilles ut her. Du kan på en måte si at det å stille ut, er ingen kunst. Til hvilken grad blir jeg inspirert? Bortsett fra å lure på de andre, og tenke min andel av nedsettende tanker om dem mens jeg valgte den ølen som ble tilbudt (antakelig fordi jeg er fra Norge, og blir jeg tilbudt to ting som er gratis, velger jeg det som koster mest, eller som jeg tror koster mest, en vane som bidrar til at vi er omtrent 50/50 på vernissage som lar oss distrahere av alko eller som lar seg distrahere av de som lar seg distrahere av alko. Jeg blir så gretten av at folk skal legge seg opp i om jeg drikker. Ja, det er lavpanna og hurra for det). Se der ja, defensivt nedsettende tanker om ny-hippier som sikkert ser helt skada ut på innsiden, i fritt fall mot skjørbuk og det som verre er, om det finns noe verre.

Ja, jeg blir mer inspirert. Det som er fint her, er at folk gjør gjørs på å snakke sammen. Man bare går bort: ’Hei, jeg heter xxx. Fin hatt. Skriver du, eller?’ Samtaler snirkler seg i brokete baner gjennom gratis bolig i Koh Lanta og hvordan man lager dulce de leche til pop-up-butikker og hvordan kunstlivet skiller seg ut fra hysterien i London (jeg får bekreftet at vi ikke er i London).

Det er hovedsakelig én ting av de tingene som står skrevet på veggen, som inspirerer meg som tenke/skrive-menneske. Det skal jeg skrive en tekst om nå. Jeg har overskudd, tid og midler og en taperull så jeg til slutt kan få det opp på veggen.


jeg må gjøre ting og tang nå, min verden er eventuelt på en litt annen frekvens --> ctrl+c/ctrl+v --> editerer neste kapitteloverskrift

Ukas 14. Kapittel i Min Debutroman "Når Villsvinet Våkner" Uke 30: Kapittel 14. - "K.R.E.M. hent pengene"

Jeg sitter på verandaen med to venner og lytter interessert til deres depressive konklusjoner om livets monotoni. Jeg kjenner den provoserende smaken av utvannet melk i halsen min og jeg ser ned på en kartong lettmelk og går inn i et raserianfall. «Hvorfor klarer ikke dere idioter å kjøpe inn helmelk istedet?» Marlene blir uforskammet oppgitt og viser meg at det ikke er lettmelk jeg drikker, men skummet melk. Dette tåpelige marerittet har hittil gjort meg mer oppbrakt enn å bli konfrontert med rusavhengighet, manisk oppførsel og dødsfall; dere vet hvem dere er (men ikke du som er manisk eller død). Den eneste grunnen til at jeg skriver i dag er selvsagt at jeg blir betalt 400 kroner for jobben. Jeg ville ha krevd samme betaling for å rake sammen løv i to timer. De to aktivitene har tilsvarende intellektuell næring. En utfordring som ikke har tusenvis av dollar på spill er en utfordring som ikke er reell. 

Det verste med livet denne uka er å spørre om lån, å få avslag på lån og å høre hva idiotene tenker i hjernen sin når de avslår å låne meg penger. Jo høyere jeg skriker om hvor mye jeg skal le av over småligheten som har blitt vist meg mens jeg ligger på en sjeselong trukket i hermelinskinn, dess mer troverdighet forsvinner fra mitt grep. For å holde meg frisk underholder jeg meg selv med dagdrømmer der jeg leier en torpedo som pisker hver tvilende venn til blods og filmer gjerningen med et mobilkamera som bevis på jobb utført. I hodet mitt foregår dette omtrent to år frem i tid. 

I går snakket jeg med en venn som fortalte meg at han ikke fikk noen glede av dagdrømmer hvis de ikke var realistiske. Jeg kjenner meg ikke igjen i det, men samtidig er det utenkelig at jeg skal anse livet som verdig hvis jeg er førti år gammel og ikke kan kjøpe en hel restaurant ved å slenge en pengesekk i magen på eieren bare for å sparke en kelner som var frekk mot meg, slik som gamle onkel Skrue alltid gjorde. 

Jeg skal jobbe 12 timer i døgnet fordi jeg vil at du skal bli en overflødig del av livet mitt. Å være avhengig av mennesker er å resignere all makt og selvstendighet – jeg ble ikke født prostituert. Mine idealer er rene som et nyfødt og blodig dådyr på en seng av nysnø. Dette dådyret er meg og moren er deg og all friheten vil skjenkes meg. Det bryr meg ikke hva du mener om Dom Pérignon fordi du ikke kan kjøpe en flaske. Jeg snakker som alltid om fremtiden. I 2014 er du askebegeret mitt.

Pakker snippesken for å jobbe på en bondegård en uke (for å betale ned gjeld) --> ctrl+c/ctrl+v --> editerer neste kapitteloverskrift

Ukas 13. Kapittel i Min Debutroman "Når Villsvinet Våkner" Uke 30: Kapittel 13. - "Innrømmelser fra et Villsvindyp"

Ring ring.

"Hallo?"

"HEi, jg må inrøme 1 things: jg r Narcoman --JELP MG"

Vel. Det er jeg også. Den eneste jeg kan hjelpe er meg selv i anledning å skaffe mer narkotika til den narkomane kroppen min. Jeg skal bare først kose meg med litt søt dessertvin som jeg har fått smaken på i det siste og spise en skje solvarmet italiensk is til 100 kroner literen og kanskje gå ut og ta en lite snitt Heineken på verdens mest uskydlige fortauscafé et lite steinkast unna der jeg skal våkne i morgen tidlig for å pakke snippsekken og dra på svømmetur til Nakholmen med to jenter som går på Blindern og en kompis jeg ikke har sett siden barneskolen med briller.

Nei. Jeg kan ikke "--JELPE DG". Jeg kan ikke --jelpe en dritt andre enn *** med å tjene 400 spenn hver dag på sør-amerikansk-polsk commodity broking gatenivå. Jeg kan ikke --jelpe andre enn mitt ene nesebor fordi det andre er fullt av sorte ting som hører hjemme på NTNU i Trondheim hvor jeg forøvrig arrangerer fest på sensommeren i anledning et parti narkotika som skal flyttes for å akkumulere enda mer --jelpe-papir som vi kaller det på Senteret for Sannhet uten Modifikasjoner adresse Rostedsgate 14. --jelpe-papir kan nemlig hjelpe mange med mangt. Spesielt lagt i riktig rekkefølge med sølvstripene pekende innover og ikke minst om tykkelsen på den oransje delen er= marmorflisene på gulvet til han kompisen i Sofia med maskingevær kontra heroin chic. Aporopos chic: Chiku. Tredobbel poppers. Pappvin og Herroin. Røde Cirkuspiller, kork og valuta. Finn Skårderuds reseptbealgte dragéegg og de hvite ansiktsløse morderene signert Rochés uønskede adoptivstedatter lokalisert mellom Rotterdam og Kyiev. Verdens Gang s. 45 m/ bilde og byline. Jeg heller i meg alt, spiser mennesker levende, glemmer avtaler, ringer folk jeg ikke har noe med å gjøre, HJELPER FOLK MED ALLE MULIGE SLAGS TING, heller sølvfarge over halve byen med gutta som bygde den opp i 1992 og river ut sjelen til atten attenåringer, før jeg modulerer dem med hypotetisk stavmikser, javascript og hvitt støv til 6-7-8-9-10 hundre kroner grammet alt ettersom hvor du står posisjonert i debatten om det bør være greit å bruke østkantbomssjargong for å komme seg opp og frem i bloggosfæren. Hjelp til selvhjelp.

Hva faen ellers hadde du egentlig forventet av et villsvin?

Vurdererer å drikke tre uker gammelt vann fra imsdal med sprutkork av den enkle grunn at jeg er ekstremt tørst --> ctrl+c/ctrl+v --> editerer neste kapitteloverskrift

Ukas 12. Kapittel i Min Debutroman "Når Villsvinet Våkner" Uke 30: Kapittel 12 - "Jeg støper gulv"

Jeg våkner av at jeg diskuterer med meg selv hvilket rusmiddel Matias Faldbakken var under påvirkning av da han angivelig forhåndsdøpte denne debutromanen "Musserende Dritt". Er det en ting jeg kan sette pris på ved hans forfatterskap så er det evnen til å anvende brutalt språk uten å gi estetikken på båten. "Musserende Dritt", derimot, høres ut som en beskrivelse av teksten "Drømmer om å bygge hus på Groru' mens dagsfersk sæd drypper i store klumper fra de sultne munnvikene mine" eller andre ting Natt%Dag-journalister kunne vært troende til å skrive på fritiden sin. Definitivt ikke tittelen på noe jeg yter bidrag til.

Uten å være informert gjetter jeg modig på amfetamin.

Ellers, når vi er inne på nevnte stimuli, fikk jeg igår vite at en nær venn av meg, aka "Kottgrisen_27", har avgått ved døden. Siden det er fjernt fra mitt hjerte å tillate at hans død var helt forgjeves tenker jeg å skamløst benytte den som litterær konjunksjon mellom nåtid og fortid, eller med andre ord benytte anledningen til å fortelle litt om mitt og kottgrisens bekjentskap, for deretter å la historien forgrene seg utover som et annet overgjødslet familietre.

Utlover ellers en belønning på femten dinarer til den som hjelper hukommelsen min med å finne ut hvor den har plukket opp frasen "Sorry at du er dau".


forbereder meg mentalt på å gjengi fortellingen om da jeg og kottgrisen streifet lykkelig omkring i Oslos gater på speed --> ctrl+v/ctrl+c --> editerer neste kapitteloverskrift.

Ukas 11. Kapittel i Min Debutroman "Når Villsvinet Våkner" Uke 30: Kapittel 11 - "En Kjærlighetserklæring til et Umenneske"

Jeg har en lei tendens til å fortelle historier fra trikken. Det er i teorien det kjedeligste sted på jord, men aldri har du bedre tid til å observere dine medmennesker. Og det er først når man virkelig gransker menneskene en omgir seg med hver dag at man innser at man er født under en lykkelig stjerne

Folk flest er stygge. Folk flest kler seg forkastelig stygt. Folk flest er kjedelige. Folk flest er irriterende. Folk flest er mennesker jeg er glad jeg ikke kjenner og glad jeg ikke er. Men noen klarer faktisk utmerke seg i denne sørgelige forsamlingen. Og disse menneskene blir man nesten glad i. Når man i en verden av grusomheter klarer utmerke seg som skrekkelig er man faktisk både en og to kjærlighetserklæringer verdig. Slik som skrømtet i min beretning.

Det var en sen ettermiddag og jeg var på vei hjem fra en shoppingrunde i Brunswick street. Føttene mine verket og smilebåndet var slitent, så det var en lettelse da jeg så at trikken min var nærmest folketom. Sitteplass og stillhet. Takk gud.

Gleden varte i ca. 3 minutter.

Trikken stopper ved neste holdeplass, og dørene åpner seg. Inn stiger et kvinnemenneske så heslig at hjertet mitt hoppet over tre slag. Lubben vil være en snill betegnelse. Hun er ikledd et slags misforstått sexy schoolgirl outfit bestående av et matchende sett skotskrutete miniskjørt og en slags vest med dobbelknapper. Vesten er selvsagt alt for liten, og når henne til rett over navlen. Synet av en lubben mage som blir presset mellom miniskjørt og en vest passende for en 7 år gammel gutt er ubeskrivelig. Hun er brun. Alt for brun. Upassende brun. Hun ser skitten ut, og har gnidd seg inn med glitter. Hun har blonde rastafletter med røde striper i, toppet av en dresshatt ala Justin Timberlake 2007. Hun har ikke sminket seg. Hun har lagt en slags maske av noe jeg tror er sminkeprodukter. Jeg vet ikke om det finnes hud under, men jeg tviler. Michael Jacksons (RIP, my love) utseende fremstår som naturlig i forhold. Hun er heslig, og jeg kan ikke stoppe glane på henne eller de fleskete, brunflekkede beina hennes som er presset ned i et par rosa UGGs.

Trikken er fortsatt nesten folketom. Men hun spotter meg. Jeg vet ikke hvordan hun klarer det, men hun innstiller radarene sine rett mot meg. Trikken er folketom. Det er et titalls ledige seter, men hun klarer ikke dy seg. Hun må sette seg rett overfor meg. Det er ingen vei utenom.

"Ah, naaaaaah. Have you beeeen shoooooppiiiin'? Ahh, naaah. What did'ya geeeet?" De lubnene hendene hennes røsker posene mine åpne og drar opp min nye kjole. Drar opp og ødelegger. Ikke teknisk sett, kanskje, men alt det de pølsefingrene rører ved blir til søppel. Hun er en slags moderne, omvendt Midas.

Hun begynner å snakke. Og snakke. Og snakke. Den høyfrekvente stemmen hennes gnager seg inn i hjernen min. Jeg aner ikke hva hun sier. Jeg hører bare ordet "like" bli gjentatt med en psykosefremkallende tett frekvens, og det føles som om hodet mitt skal sprenges. Jeg vurderer å gå av. Jeg vurderer det så sterkt. Men akkurat da ber hun meg om en tjeneste.

"Could'ya like pleeease help me send this text? Ya'see, I've just got my nails done ya'know, and now I just can't use ma hands to text. Pretty pleaseee? It will take like 2 minutes tops, i promise darlin'!"

Jeg ble fysisk uvel av å bli referert til som uvesenets 'darlin', men jeg kunne ikke takke nei til å få et innblikk i dette menneskets sms-verden.

Hun gir meg mobilen sin. Den er rosa. Det er glitter på den og hun har en mann inngnidd i olje med påskriften "Wanna play?" som bakgrunnsbilde. Jeg spør henne hva det skal stå på meldingen. Svaret lyder som følger:
"I'm sorry I didn't call you back. My granny just passed away this morning, so I'm on my way to see my family tonight. I'll call you first thing in the morning, honey"

Ubekvem. Svært ubekvem. Omtrent så ubekvem som jeg noensinne har vært.

Jeg fullfører meldingen, stotrer frem en kondolasjon, går av trikken og ut i det kalde mørket. Fem stopp for tidlig.

De femten minuttene jeg må vente på neste trikk gir meg tid til å reflektere over hendelsen.
Hun var i sannhet grusom. Forferdelig. Forkastelig. Et vesen jeg ikke kan fatte at er av samme art som meg selv og mine. Men det er så fantastisk at hun finnes. Hun gjorde dagen min, og vil for alltid fungere som mitt alibi. Uansett hvor jævlig jeg enn måtte føle meg kan jeg bare tenke på henne og det vil alltid få meg til å føle meg bedre. Føle meg som verdens flotteste menneske. Og det elsker jeg henne for. Virkelig. Takk for at du finnes, kjære medmenneske. Du er en enorm ressurs. En viktig brikke i vårt sosiale økosystem. Takk. Takk for at du er den du er.

??? --> ctrl+v/ctrl+c --> editerer neste kapitteloverskrift.

torsdag 23. juli 2009

Ukas 10. Kapittel i Min Debutroman ”Når Villsvinet Våkner” Uke 30: Kapittel 10 – ”Hevn og arkivering”

En viss skribent fra Atlanta, la oss kalle han 卍卍卍 卍卍卍卍 (vet det blir mye svastikaer, ”repetitivt og forutsigbart” (repetitivt og forutsigbart er det for øvrig å hate på svastikabruk) men tro meg akkurat til denne karakteren er det faktisk meget treffende), en viss skribent altså (jeg leser videre) filtrerer nyheter fra verden gjennom sitt eget utsyn på denne sistnevnte og poster dem på nettsiden sin under vignetten MY KIND OF NEWS.

På toppen nå: ”Report: Iranian Militias Marry, Rape Virgin Prisoners Before Executions”

Jeg leser, leser, leser og sier det selvsagte til Z og Estonia: ”Wow, i Iran nå – send meg lighter – i Iran nå, vaktene i fengsel, voldtar – hey, er det en Throbbing Gristle låt? – de voldtar, nei de gifter seg med jomfruer og
voldtar de dem, og henretter de dem – følger du med? nei det er ikke flere cheeseburgere – når de gifter seg med dem berettiger nemlig det at de kan voldta og henrette dem – eller, skal vi se, bla bla bla, […] raping their new "wives" and making it religiously acceptable to execute them”.

"Estonia”

Sex isn’t just friction and shallow fun. Sex is also the revenge on death. Don’t forget death. Don’t ever forget it. Yes, sex too is limited in its power. I know very well how limited. But tell me, what power is greater?

[22:30 Jeg sovner]

En drøm om en hypotetisk salviatrip. Om å bli et bordben. Om å bli et bordben på et bord som står midt i et stort kjøkken i et 1800-talls norsk borgelig hjem, et townhouse på Skarpsno. Jeg er et bordben og jeg kan høre. Familien setter seg ned til middag, jeg ser dem, hun har på seg en søyleslank hvit kjole med høytsittende livlinjer, mannsdrakten er ensfarget mørk. Jeg hører at de sender hverandre asjetter, skjenker i vin og skåler.

Debut.


Lager kaffe / Tar frem maling / I går er dø --> ctrl+c/ctrl+v --> editerer neste kapitelloverskrift

onsdag 22. juli 2009

Ukas 9. Kapittel i Min Debutroman "Når Villsvinet Våkner" Uke 30: Kapittel 9 - "Betraktning Rundt Perspektiv"

Dette dokumentet må for alt i verden passordbeskyttes. Jeg tenker nemlig å skrive ting i det som absolutt ikke bør komme familien for øre, og skriver det dessuten på søsteren min sin laptop. Nå kan man uten vanskeligheter argumentere for at det er dumt å skrive ting som absolutt ikke bør komme familien for øre i sin debutroman, men den slags skyggeredde bekymringer overlater jeg til konsekvensanalyserende regnskapsførere med duk på bordet. Jeg er nemlig avlet frem uten evnen til å vurdere konsekvenser særlig langt frem i tid. Faren for at den sunne avstanden jeg har konstruert mellom familien min og kjernen av min personlighet skal brytes ned kan jeg likevel ta meg krefter til å finne en løsning på, da denne potensielt kan utgjøre et hinder for min optimale livskvalitet allerede om kort stund.

Moren min har sterke mistanker om at jeg på et tidspunkt må ha solgt sjelen min til fremmede åndsmakter i bytte mot tvilsomme privilegier og rikholdig myntsamling, men dette kan jeg avkrefte først som sist. Sjelen min har jeg batikkfarget helt på egenhånd, og denne prosessen er kun en av tingene jeg tenker å utbrodere i fremtidige kapitler. Mye er i vente i denne debutromanen.

Koker grøt/ synger en vise om tannhelse/ rasjonaliserer ift. drømmekarriere som ressursperson --> ctrl+c/ctrl+v --> editerer neste kapitelloverskrift

Ukas 8. Kapittel i Min Debutroman ”Når Villsvinet Våkner” Uke 30: Kapittel 8 - ”Venter på Svar fra Andreas Luger”

Nå har jeg loka i tolv minutter med absolutt ingenting, men har fortsatt ikke fått noe svar. Han pulte sikkert i går Luger-style og trenger hvile, men jeg kan ikke skrive det påventede kapittel 9 uten hans nærvær, det ville vært for blasfemi å regne. Jeg får heller bruke kapittelet med det passende navnet ÅTTE (trodde faen med det var SEKS, faen som jeg loker) på å fortelle litt om den godeste Andreas Luger. Han er av typen nyvunnen kompis som jeg bonda med i løpet av en halv kveld ikke ulikt min forrige kompis av samme kaliber (hvis du tror jeg kommer til å tukle med små barn alias bruke uttrykk som ”pun intended” kan du mate deg selv til 32 flodhester) som nå dessverre soler seg og spiller tennis på Tyrili i et års tid. Utover det er den største forskjellen på de to at Andreas puler damer 0,8 ganger avec (sex brute) daglig, i motsetning til Stian, som han så ulykksalig har blitt døpt, roter rundt i 0,0…-sonen delvis grunnet impotens forårsaket av eskapadene i perioden 2000-08.

NÅ MÅ DU FAEN MEG SVARE ANDREAS FØR DEBUTROMANEN MIN GÅR TIL HUNDENE!!!

(ikke at dette ikke ((ikke ikke fy faen har en gang ikke sovet på en sakkosekk i 20 minutter)) bare er en (lang) introduksjon til (den korte) boka, men allikevel, klokka er snart ti, det må da faen meg være mulig å svare på en simpel melding)

Ringer Andreas Luger/ tar på meg noen skitne klær/ forlater åstedet --> ctrl+v/ctrl+c --> editerer neste kapitteloverskrift.

Ukas 7. Kapittel i Min Debutroman ”Når Villsvinet Våkner” Uke 30: Kapittel 7 – ”(Narscissitic Personality Disorder)”

Skate and Die. Det eneste som er verre enn skating er snøversjonen, og alt som følger i kjølvannet av kulturen. Gjøglere generelt kan spise levende giftslanger om jeg får bestille fra spisekartet. Supermarked Moskva kan jeg være kreativ nok på vegne av og bestille venstrehåndsarbeids-Fogu til. Treretters. Arsenikk til entreen, fostervann til Main Course og Zyklon B til sorbét. Bare å se og gi meg kommunistflagget mitt før dere setter dere til bords, simple innbruddstjuver. Barn av seriemonogame sigøynere med liberalt syn på prevensjonsmidler til venstre for Rune Slagstad (hvem enn det er, mamma som nevnte han over et glass vann, regner med at han er rimelig ildrød).

Du din lille luring, du venter vel på at jeg skal brodere ut med artige formuleringer om dreads, piercing, tatoveringer, statement-tees og ansiktshår med familie på ferie i Syd-Frankrike også nå, men du må ikke glemme at dette er kapittel 7 og ikke kapittel 8. Dessuten er det bortkastet tid man kan bruke på radiostyrte biler å spytte i medvind når man ikke er dum. Og det er jeg utelukkende om jeg finner det er lønnsomt å leke vedkommende. £$€.

Vurderer å skifte beite fra Colosseum Park til Kirkeveien --> Skriver melding til Andreas Luger: ”Våken?” --> ctrl+v/ctrl+c --> editerer neste kapitteloverskrift.

Ukas 6. Kapittel i Min Debutroman ”Når Villsvinet Våkner” Uke 30: Kapittel 6 - ”Uten Internett”

*Lagrer* (*lagre som*, gjorde jeg for litt siden.)

Hvorfor ingen retoriske spørsmål så langt? Fordi det er støv. Derimot kan jeg gi dere en faktuell opplysning: Internett skrives (fortsatt) med stor I i Norge og debatten raser et eller annet sted om dette er forsvarlig eller ikke. Spiller mindre rolle for meg, men er jo slitsomt å trykke shift mer enn strengt tatt nødvendig.

Jeg har bare overflatekunnskap og uten Internett er jeg jo i hvert fall helt fucked. Ikke har jeg lest noen bøker heller, faktisk vil jeg påstå at jeg har skrevet flere tegn enn jeg har lest. ”Hvor i all verden tar du det fra da?” spurte ***** *** meg på 160-seng og i felles Mitshubishi-nedtur i helgen. ”Fra kosmos” svarte jeg, og refererte til tystersjaman og dansebandmusiker Healer Hugo Stenbergs analyse av min kapasitet som kreativ lekmann, tilbake på midten av årtiet (hvilket jeg også vil komme tilbake til). Selv syntes jeg det hørtes plausibelt ut, selv fra en kristen håndspålegger fra Brummundal med diett utelukkende bestående av kokt svinekjøtt og friterte poteter. Kall meg gjerne Cosmosboy sånn sett.

Det fine med så og si ikke å ha lest noe som helst av norsk litteratur (eller internasjonal for den saks skyld), er at man stiller seg i en tilnærmet uangripelig posisjon litterært sett – blir det dårlig, kan man skylde på manglende dannelse (om det er selvvalgt er revne likegyldig slik jeg ser det), men blir det bra kan man håpe på å bli genierklært. I det minste å regne med massiv anerkjennelse, noe jeg tørster etter hvert eneste sekund av hver eneste time av hver eneste dag. Jeg har nemlig NPD.

Hører lyder fra Melgaard-rommet, samt kids som skater utenfor --> ctrl+v/ctrl+c --> editerer neste kapitteloverskrift.