Ukas 14. Kapittel i Min Debutroman "Når Villsvinet Våkner" Uke 30: Kapittel 14. - "K.R.E.M. hent pengene"

Jeg sitter på verandaen med to venner og lytter interessert til deres depressive konklusjoner om livets monotoni. Jeg kjenner den provoserende smaken av utvannet melk i halsen min og jeg ser ned på en kartong lettmelk og går inn i et raserianfall. «Hvorfor klarer ikke dere idioter å kjøpe inn helmelk istedet?» Marlene blir uforskammet oppgitt og viser meg at det ikke er lettmelk jeg drikker, men skummet melk. Dette tåpelige marerittet har hittil gjort meg mer oppbrakt enn å bli konfrontert med rusavhengighet, manisk oppførsel og dødsfall; dere vet hvem dere er (men ikke du som er manisk eller død). Den eneste grunnen til at jeg skriver i dag er selvsagt at jeg blir betalt 400 kroner for jobben. Jeg ville ha krevd samme betaling for å rake sammen løv i to timer. De to aktivitene har tilsvarende intellektuell næring. En utfordring som ikke har tusenvis av dollar på spill er en utfordring som ikke er reell. 

Det verste med livet denne uka er å spørre om lån, å få avslag på lån og å høre hva idiotene tenker i hjernen sin når de avslår å låne meg penger. Jo høyere jeg skriker om hvor mye jeg skal le av over småligheten som har blitt vist meg mens jeg ligger på en sjeselong trukket i hermelinskinn, dess mer troverdighet forsvinner fra mitt grep. For å holde meg frisk underholder jeg meg selv med dagdrømmer der jeg leier en torpedo som pisker hver tvilende venn til blods og filmer gjerningen med et mobilkamera som bevis på jobb utført. I hodet mitt foregår dette omtrent to år frem i tid. 

I går snakket jeg med en venn som fortalte meg at han ikke fikk noen glede av dagdrømmer hvis de ikke var realistiske. Jeg kjenner meg ikke igjen i det, men samtidig er det utenkelig at jeg skal anse livet som verdig hvis jeg er førti år gammel og ikke kan kjøpe en hel restaurant ved å slenge en pengesekk i magen på eieren bare for å sparke en kelner som var frekk mot meg, slik som gamle onkel Skrue alltid gjorde. 

Jeg skal jobbe 12 timer i døgnet fordi jeg vil at du skal bli en overflødig del av livet mitt. Å være avhengig av mennesker er å resignere all makt og selvstendighet – jeg ble ikke født prostituert. Mine idealer er rene som et nyfødt og blodig dådyr på en seng av nysnø. Dette dådyret er meg og moren er deg og all friheten vil skjenkes meg. Det bryr meg ikke hva du mener om Dom Pérignon fordi du ikke kan kjøpe en flaske. Jeg snakker som alltid om fremtiden. I 2014 er du askebegeret mitt.

Pakker snippesken for å jobbe på en bondegård en uke (for å betale ned gjeld) --> ctrl+c/ctrl+v --> editerer neste kapitteloverskrift