Straks skal jeg presentere min annonserte endlösnung på denne bitre konflikten, men først er du bare nødt til å følge mine strøtanker om diverse anliggender et par steinkast nedover papiret. Lenge har har jeg vært av den overbevisning at man er et menneske av oppegående og kjernesunn karakter om man har slått seg til ro med at nasjonalgrenser og medfølgende ismer er like absurd som religiøs intervensjon i form av dekapiterte lemmer. Ikke mye mer har skullet til enn et stemplet papir på at personen overfor meg er antinasjonalist av legning før jeg gir vedkommende grønt lys som tilfredsstillende rasjonell, og samtalen om nisjeøl, finanskrise og generell apati kan fortsette uten større komplikasjoner. Per dags dato er det dog ikke lenger nok. Plutselig har det sakte men sikkert gått opp for meg at dette ublide synet på nasjonalstat og overopphetede følelser rundt denne, ikke bare burde være en selvfølge for et hvert tenkende individ, men at det også er et trist symbol på hvordan det hele, altså logikken som ligger til grunn, har stoppet opp på mest brutale og uestetiske vis i vår samtidige kultur.
Alt dette har nå i utspringet av 2009-elven blitt veldig mye mer synlig. Tendensen blant folket har utkrystallisert seg så kraftig i kjølvannet av denne krigen, at det nå for meg er umulig å ta feil av den: det handler om tilhørigheten, nasjonalismens forræderiske stebror. Oslo og resten av den vestlige verden oversvømmes nå bokstavlig talt av desillusjonerte utgaver av de opptegnede og "unaturlige" grensers opposisjonister («jeg identifiserer meg mye mer med en likesinnet fyr i New York eller Beirut, enn med en snekker fra Ski som stemmer FrP liksom, land er så teit») som desperat kaver rundt i vannet etter fysiske skillelinjer som kan definere hvem de er "oppi alt samma" og synliggjøre grensene for sin egen personalstat – «jeg er feminist», «jeg tror på Snåsamannen!», «jeg går med hornbriller på Fisk & Vilt» og ikke minst «JEG står ikke der og ser på at uskyldige barn sprenges i fillebiter». Motstandere av Gud og fedreland higer nå om kapp etter surstoff i det offentlige rommet de selv har bidratt til å tømme for oksygen i form av geistlige verdier og høyere mening, ved å igle seg inn i diverse felleskap som i disse mangefasetterte krisetider kan tilby nettopp det de før så stolt har proklamert at de ikke behøver, være seg med eller uten raketter.
Barrikadene i Parkveien og påfølgende krumspring rundt forbi Slott og Storting utgjorde i så måte den fremste premisseleverandør for denne ironien. Oslo ble i en drøy uke omgjort til en eneste stor amerikansk krigsfilm med klassisk good vs evil-struktur, hvor Indremisjon, Blitz og diverse flerkulturelle representanter fra drabantbyene innehar tilsynelatende hovedroller, men hvor et underliggende plot stadig truer med å bryte vannskorpen til skjemsel for alle involverte parter. Mennesket besitter nemlig som alltid hovedrollen, og i dette dramaet synes menneskets dramatiske behov for meg å fremstå som relativt lettolkelig:
å være en del av noe større enn seg selv, men samtidig for en hver pris ikke avkles i anledning sitt egentlige behov, hvor stort det enn måtte være. Behovet for å bidra til noe som synes, noe som kan definere en som nettopp menneske er like påtrengende i vårt gudeløse samfunn som den uttalte bevisstheten rundt dette er fraværende i den, spesielt nå i en tid hvor vår hverdag fylles av inntrykk fra en krig som ironisk nok handler om retten til et land tildelt av Gud. En Gud de fleste av oss for lengst har frasagt oss retten til og ikke minst avskrevet behovet for, noe som kanskje også gjør det hele ganske mye enklere å forstå. Noe vil enkeltmennesket alltid ha behov for å være en del av, uansett hvor frigjort og individualisert det måtte føle seg på papiret, og en maskert, rakkettskytende menneskemasse med kollektivt adrenalin pumpende gjennom blodet, tilbyr for mange en skreddersydd løsning på tilhørighetsbehovet der moské og kirke kun kan tilby en fremmedgjørende, meningstom hall fylt av voksne ord og mennesker man hverken kan identifisere seg med eller relatere seg til, og følgelig heller ikke kan ta på alvor eller respektere.
Oslo-avtalen tilbød i sin tid et håp til en region i dyp konflikt, men drøye 15 år senere vitner Oslo-
opptøyene om et håp som kanskje aldri har vært veldig berettiget. Vil vi aldri lære?, er et naturlig spørsmål å stille seg om man velger å innta posisjon som tilbakelent forståsegpåer med utsikt fra betryggende avstand både geografisk og kronologisk. Etterpåklokskapens kompromissløse lys avslører at vi som art er tildelt visse karaktertrekk som sannsynligvis ikke vil forandre seg nevneverdig i overskuelig fremtid: tilhørighetstrangen vil kaste oss inn i voldelige tumulter også etter det er blitt fred i Midt-Østen (om en slik tilstand er forestillbar), og tenkte skisser av fremtiden som en pragmatisk styrt jordflekk med olje og vann som enestående drivkrefter bak konflikt er i beste fall naiv omgang med krystallkulen, vår arts natur tatt i betraktning. Rasjonell tankegang og empirisk erfaring vil nemlig fortelle oss historien om et tilsynelatende irrasjonelt handlende menneske, hvis trangen til å være en del av noe alltid vil være større enn evnen til å forsone seg med det/dem man står overfor, om ikke forsoningen i seg selv er en integrert del av tilhørighetsprossessen, slik man nå kan spore hos eksempelvis fredshissende diplomater, politikere og leger med og uten grenser.
Jeg vil gjerne påpeke at jeg ikke er ute etter å felle noen moralsk dom over de involverte partene i denne spesifikke konflikten, snarere er jeg opptatt av å belyse visse årsaksvirkninger fra et sedvanlig estetisk perspektiv. Et glimrende fravær av forståelse for hvorfor mennesker handler som de gjør, kan etterlate den likegyldigste gane med en bitter ettersmak av Zopiklon og askorbinsyre, og vond smak i munnen er som kjent noe av det siste man vil sitte igjen med, nest etter barnekadaver og FN-skoler i grus på netthinnen. Resultatet av denne erkjennelsen vil først og fremst bidra til å forskynde diverse prosesser i de opplyste deler av den vestlige verden: automatiserte prosesser som yrkesstolthet, partipolitisk overbevisning og personlig engasjement i brystkreftsaken og omegn vil forhåpentligvis lide samme skjebne som religiøs tro og patriotisme hos det definisjonsmakthavende mindretall til fordel for en mer stiuasjonsbetingelses-orientert dannelse, men etterhvert vil vi kanskje også se ringvirkninger i mer provinsielle og konfliktherjede regioner. "Utrolig viktig at norske elever vet når Olav Trygvasson falt på Stiklestad" bedyrer den trafikkskadde og aldrende lektor i norsk ved Bjørknes Privatgymnas, Terje Flaatten, men opererer da neppe med samfunnsøkonomisk veldig godt funderte verdiskalaer: Terjes definisjon av hva som er "utrolig viktig" er nødvendigvis ikke særlig reflektert og med stor sannsynlighet knyttet opp mot hans personlige følelser rundt valg av yrkesvei og fagfelt,
han synes det er viktig fordi det vil rettferdiggjøre hans valg som viktige (og dermed riktige). Slik fungerer også resten av menneskene på denne planeten i veldig stor grad. Alle har et instinktivt behov for å føle eierskap til en sak, en retning eller en idé, og dess dypere eierskap, dess bredere tidsperspektiv, dess lenger vil den enkelte gå for å rettferdiggjøre sine valg og forsvare sin tilknytning til denne ideen. Livet i Gaza dreier seg rundt enkeltskjebner, millioner av mennesker med hvert sitt behov for å rettferdiggjøre sin eksistens og plassere seg selv i det store bildet, om det så vil koste dem livet. Eneste vei ut av den voldspiralen vi nå bevitner er åpenbart å tilby et plausibelt
alternativ til en ung befolkning som tilfredsstiller sin tilhørighetstrang i ly av blodstenkte grønne flagg, men det er nødt til å være et alternativ ekvivalent til det du, jeg og Terje Flaatten hadde funnet tilstrekkelig attraktivt for å legge vekk våre kjepphester, og det virker dessverre ikke veldig realtistisk per 18. januar 2009. Michael J. Fox oppsummerte det hele ganske treffende da han stilte opp i et amerikansk formiddags-talkshow på TV3 i forrige uke: "Parkinsons has never been more important than right now!"
Jeg lovet en løsning på Midtøsten-konflikten, og slik jeg ser det ligger denne bokstavelig talt i teksten. Hva slags løsning man finner, den enkle eller den mer sammensatte, beror simpelthen på hvor i den man velger å lete. (Hint: hver setning begynner med stor bokstav)
.jpg)
Innlegg
