Ukas 17. Kapittel i Min Debutroman "Når Villsvinet Våkner" Uke 30: Kapittel 17 - "Nine 2 Five-effekten"

«Hamsun lo0k over YO>UR should-R» Blinkende tekst og micro«soft» lyd gjør at mine sjanser mot level 8 i curveball minker dobbelt (rekorden min i curveball er level 9, men det er egentlig litt mal apropos siden jeg har kommet til level 8 flere ganger uten å komme til level 9, så kanskje minker mine sjanser bare 1/3, evt 1/4). Den oppmuntrende meldingen kommer fra redaksjonen i Oslo. «Seff. Hamsun i graven bare: sjiiiet» svarer jeg. «Bra. Husk at vi er tilbake. Jeg savner utsikten. Maten smaker best når man ser kontinentet fra verandaen, om du skjønner.» Jeg skjønner. Samtidig er jeg smertelig klar over at mitt kreative selv for tiden utgjør et notorisk tospann sammen med Charter-Svein et eller annet sted i/ved Middelhavet. Sommerjobbingen er i gang, da. Den tiden av året da min sedvanlige rastløshet erstattes av en uhelbredelig og langt jævligere en. Jeg leverer post til drabant-Bergen. Jeg rekker knapt å sovne før jeg snoozer meg til to timer ulønnet overtid. Ipoden tømmes forbausende, men kledelig, ofte for batteri på de evige bussturene. Screwdriveren = snus og kaffe, lunchen = tørre rundstykker med sognemorr. Jeg er intim med fem til åtte spindelvev hver dag (når sant skal sies så lar jeg imponere over hvordan disse små akrobatene, dag etter dag, bygger opp igjen eksakte kopier av det som jeg til stadighet ødelegger med avisen til for eksempel R. Andersen i 37. Moralen er beundringsverdig, og disse prestasjonene er sammen med den ukentlige høytrykkspylingen av steinhellene på terrassen til foreldrene mine, pluss Martine Marbel-låten på p3, et soleklart høydepunkt i hverdagen). Jeg hører så mange versjoner av «regningene kan du bare ta med deg igjen, hæhæ» at jeg ler hjertelig av selv de mest umorsomme avvik. Rekorden for skifte av radiokanal etter at de første tonene av Donkeyboys «Ambitions» treffer ørene mine er 0,14 sekunder. Vel hjemme rekker jeg akkurat å få med meg TDF-innspurten (sidestilt med høytrykkspyling/positive tanker om edderkopper/Marbel) før kjedsomheten tar fullstendig overhånd, stort sett leiende på apati og selvmedlidenhet. Jeg har for øvrig begynt å se på tv igjen. Allsang på grensen, Miami Ink, diverse sommerprogrammer samt noen TV Norge-serier. HBO ligger per dags dato langt utenfor min liga. Internett er kjedelig (det mener også Kristian Skylstad, det leste jeg nettopp). Litteratur er kjedelig. Musikk er bråk. Venner kan dø. Sirkelen er sluttet, ond og vond. Alt dette er rutinelivets feil. Visst nok så jeg en gang en dokumentar om Ingmar Bergman hvor han understreket viktigheten av et selvpålagt rutinemønster for å i det hele tatt få gjort noe, men uansett: sitte med kaffe og sigaretter i en koselig skrivehytte mens man pønsker ut en kommende klassefilm > levere H&M-katalogen til femhundreogfemti husstander. Ingen avsnitt.

Halla skrevet en tekst som forklarer min isolasjon. Nine 2 

Five-effekten. Du kan poste den om du vil (jeg vil nødig avbryte 

romankapittel-bølgen, fete saker btw) fint lite stødig på det 

bloggtekniske. Vi får evt ta innleggingsprosessen på msn(HEHE) en gang.



stay odb --> ctrl+c/ctrl+v --> editerer neste kapitteloverskrift