Ukas 15. Kapittel av Min Debutroman "Når Villsvinet Våkner" Uke 30: Kapittel 15 "Når jeg vandrer inn på en vernissage, og lar blikket sveipe over tett

e bokstaver limt opp på veggen. "

Det er ikke første gang jeg er på en slik tilstelning, og ingenting her skiller seg nevneverdig ut fra forrige eller neste gang. Spørsmålet som leder meg langs veggene er om og til hvilken grad jeg lar meg inspirere i dag. Her inne er det få ting som avslører verden i umiddelbar utenfor, men det er omtrent like mange mannfolk som kvinnfolk, og det er utelukker en stor del av verden der kvinnfolket ikke får lov til å bevege seg så ubegrenset mye som et vernissage indikerer. En vernissage indikerer et bugnende kulturliv, der man har overskudd, mulighet og som regel valuta i form av både tid og midler til å 1) organisere og 2) produsere noe som ender opp på veggen med lim på baksiden.

Hvor var jeg? Jo, bugnende. Rommet er relativt nakent, men alle har dratt med seg sine synspunkter og alle de hemmelige nedsettende tankene de er dømt til å rette enten mot det som stilles ut eller de andre besøkende. Det skal som kjent være litt agg og motstand i kunstverden. I alle fall på vernissage. Alle blir tilbudt øl, og de som takker ja, blenger mot de som sitter opphøyd med sin te, som på sin side rister nærmest umerkelig på hodet av dem som lar alkohol forkludre inntrykkene av skriften på veggen. Alt nå begynner stemningen å anta en viss tekstur.

Hvorfor er vi på vernissage. Jeg interesserer meg litt for tematikken og gjør det litt for å være grei. Som alle andre som forventer enn viss form for effektivitet, har jeg noen venner som driver med noe kreativt. Jeg smykker meg selv med det samme, og forventer stort sett at de samme dukker opp om jeg arrangerer noe i denne duren. På den måten holder vi hjulene i gang og får aldri noe ordentlig svar på om en vernissage er givende/populært/spennende/tiltrengt. Akkurat nå tenker jeg at det er som en omvendt barnebursdag: jeg er her for at du skal stille opp på min. En digresjon.

Hvor var jeg? Jo, det var det jeg skulle prøve å ressonere meg frem til. Ikke i Midtøsten, Pakistan eller Malaysia. Menn og kvinner kommuniserer på la oss si fire forskjellige språk. Og de er kanskje 20 til sammen. Aha, vi er i Urban-land! Uten tvil. Det kan være London, men mest sannsynlig er det Berlin, for alle er ivrige på jointene, te eller øl som beilage. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke vet hvor mye det kiefes i London, men et sted fra vet jeg at de er dyktige på det i Berlin. Jeg faller på Berlin.

Jeg går gjennom kriteriene. Ok, bugnende kulturliv. Det er iblant som om de ikke har noe annet liv: alt inneholder en form for kollektiv kreativ konspirasjon. Heldigvis er det ikke så spirituelt, det hele, mer rett på sak. Takk for den, Tyskland! Noe godt måtte jo komme ut av to tapte kriger etterhverandre. Ja, akkurat nå ble det et interessant poeng. Hadde det vært London, eller Oslo for den saks skyld, hadde teksturen i stemningen vært mye skarpere og grovere mens den latet som den var silke og kondensert melk (mjuk, søt, tykk = det gamle idealet). Gjør hva du vil i Berlin, du kan til og med le hånlig og det er greit, for det var ingen som trodde at noen hadde mer rett enn andre, for alle gikk simultant på trynet da landet falt og fy faen som de fikk lide for det etterpå. Nå er det greit igjen. Nå oppfyller de vernissagens kriterier hele veien. Jaja, så er det ikke en styrtrik by og folk snur på krona så man skulle tro det var nasjonalsport, men de har i et minste tid og vilje og ideer som de klarer å presse gjennom det siktet som heter tiltak og ut på andre siden kommer tettskrevne ord som limes opp på veggen.

Det jeg liker best er at ingen tjener noe, og likevel får du ting gratis. Det henger så skeivt på greip at det blir som et nøye overlagt supplement til den kunsten som stilles ut.

Hvor var jeg? Jo, den kunsten som faktisk stilles ut her. Du kan på en måte si at det å stille ut, er ingen kunst. Til hvilken grad blir jeg inspirert? Bortsett fra å lure på de andre, og tenke min andel av nedsettende tanker om dem mens jeg valgte den ølen som ble tilbudt (antakelig fordi jeg er fra Norge, og blir jeg tilbudt to ting som er gratis, velger jeg det som koster mest, eller som jeg tror koster mest, en vane som bidrar til at vi er omtrent 50/50 på vernissage som lar oss distrahere av alko eller som lar seg distrahere av de som lar seg distrahere av alko. Jeg blir så gretten av at folk skal legge seg opp i om jeg drikker. Ja, det er lavpanna og hurra for det). Se der ja, defensivt nedsettende tanker om ny-hippier som sikkert ser helt skada ut på innsiden, i fritt fall mot skjørbuk og det som verre er, om det finns noe verre.

Ja, jeg blir mer inspirert. Det som er fint her, er at folk gjør gjørs på å snakke sammen. Man bare går bort: ’Hei, jeg heter xxx. Fin hatt. Skriver du, eller?’ Samtaler snirkler seg i brokete baner gjennom gratis bolig i Koh Lanta og hvordan man lager dulce de leche til pop-up-butikker og hvordan kunstlivet skiller seg ut fra hysterien i London (jeg får bekreftet at vi ikke er i London).

Det er hovedsakelig én ting av de tingene som står skrevet på veggen, som inspirerer meg som tenke/skrive-menneske. Det skal jeg skrive en tekst om nå. Jeg har overskudd, tid og midler og en taperull så jeg til slutt kan få det opp på veggen.

jeg må gjøre ting og tang nå, min verden er eventuelt på en litt annen frekvens --> ctrl+c/ctrl+v --> editerer neste kapitteloverskrift