Halla skrevet en tekst som forklarer min isolasjon. Nine 2
Five-effekten. Du kan poste den om du vil (jeg vil nødig avbryte
romankapittel-bølgen, fete saker btw) fint lite stødig på det
bloggtekniske. Vi får evt ta innleggingsprosessen på msn(HEHE) en gang.
stay odb --> ctrl+c/ctrl+v --> editerer neste kapitteloverskrift
e bokstaver limt opp på veggen. "
Det er ikke første gang jeg er på en slik tilstelning, og ingenting her skiller seg nevneverdig ut fra forrige eller neste gang. Spørsmålet som leder meg langs veggene er om og til hvilken grad jeg lar meg inspirere i dag. Her inne er det få ting som avslører verden i umiddelbar utenfor, men det er omtrent like mange mannfolk som kvinnfolk, og det er utelukker en stor del av verden der kvinnfolket ikke får lov til å bevege seg så ubegrenset mye som et vernissage indikerer. En vernissage indikerer et bugnende kulturliv, der man har overskudd, mulighet og som regel valuta i form av både tid og midler til å 1) organisere og 2) produsere noe som ender opp på veggen med lim på baksiden.
Hvor var jeg? Jo, bugnende. Rommet er relativt nakent, men alle har dratt med seg sine synspunkter og alle de hemmelige nedsettende tankene de er dømt til å rette enten mot det som stilles ut eller de andre besøkende. Det skal som kjent være litt agg og motstand i kunstverden. I alle fall på vernissage. Alle blir tilbudt øl, og de som takker ja, blenger mot de som sitter opphøyd med sin te, som på sin side rister nærmest umerkelig på hodet av dem som lar alkohol forkludre inntrykkene av skriften på veggen. Alt nå begynner stemningen å anta en viss tekstur.
Hvorfor er vi på vernissage. Jeg interesserer meg litt for tematikken og gjør det litt for å være grei. Som alle andre som forventer enn viss form for effektivitet, har jeg noen venner som driver med noe kreativt. Jeg smykker meg selv med det samme, og forventer stort sett at de samme dukker opp om jeg arrangerer noe i denne duren. På den måten holder vi hjulene i gang og får aldri noe ordentlig svar på om en vernissage er givende/populært/spennende/tiltrengt. Akkurat nå tenker jeg at det er som en omvendt barnebursdag: jeg er her for at du skal stille opp på min. En digresjon.
Hvor var jeg? Jo, det var det jeg skulle prøve å ressonere meg frem til. Ikke i Midtøsten, Pakistan eller Malaysia. Menn og kvinner kommuniserer på la oss si fire forskjellige språk. Og de er kanskje 20 til sammen. Aha, vi er i Urban-land! Uten tvil. Det kan være London, men mest sannsynlig er det Berlin, for alle er ivrige på jointene, te eller øl som beilage. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke vet hvor mye det kiefes i London, men et sted fra vet jeg at de er dyktige på det i Berlin. Jeg faller på Berlin.
Jeg går gjennom kriteriene. Ok, bugnende kulturliv. Det er iblant som om de ikke har noe annet liv: alt inneholder en form for kollektiv kreativ konspirasjon. Heldigvis er det ikke så spirituelt, det hele, mer rett på sak. Takk for den, Tyskland! Noe godt måtte jo komme ut av to tapte kriger etterhverandre. Ja, akkurat nå ble det et interessant poeng. Hadde det vært London, eller Oslo for den saks skyld, hadde teksturen i stemningen vært mye skarpere og grovere mens den latet som den var silke og kondensert melk (mjuk, søt, tykk = det gamle idealet). Gjør hva du vil i Berlin, du kan til og med le hånlig og det er greit, for det var ingen som trodde at noen hadde mer rett enn andre, for alle gikk simultant på trynet da landet falt og fy faen som de fikk lide for det etterpå. Nå er det greit igjen. Nå oppfyller de vernissagens kriterier hele veien. Jaja, så er det ikke en styrtrik by og folk snur på krona så man skulle tro det var nasjonalsport, men de har i et minste tid og vilje og ideer som de klarer å presse gjennom det siktet som heter tiltak og ut på andre siden kommer tettskrevne ord som limes opp på veggen.
Det jeg liker best er at ingen tjener noe, og likevel får du ting gratis. Det henger så skeivt på greip at det blir som et nøye overlagt supplement til den kunsten som stilles ut.
Hvor var jeg? Jo, den kunsten som faktisk stilles ut her. Du kan på en måte si at det å stille ut, er ingen kunst. Til hvilken grad blir jeg inspirert? Bortsett fra å lure på de andre, og tenke min andel av nedsettende tanker om dem mens jeg valgte den ølen som ble tilbudt (antakelig fordi jeg er fra Norge, og blir jeg tilbudt to ting som er gratis, velger jeg det som koster mest, eller som jeg tror koster mest, en vane som bidrar til at vi er omtrent 50/50 på vernissage som lar oss distrahere av alko eller som lar seg distrahere av de som lar seg distrahere av alko. Jeg blir så gretten av at folk skal legge seg opp i om jeg drikker. Ja, det er lavpanna og hurra for det). Se der ja, defensivt nedsettende tanker om ny-hippier som sikkert ser helt skada ut på innsiden, i fritt fall mot skjørbuk og det som verre er, om det finns noe verre.
Ja, jeg blir mer inspirert. Det som er fint her, er at folk gjør gjørs på å snakke sammen. Man bare går bort: ’Hei, jeg heter xxx. Fin hatt. Skriver du, eller?’ Samtaler snirkler seg i brokete baner gjennom gratis bolig i Koh Lanta og hvordan man lager dulce de leche til pop-up-butikker og hvordan kunstlivet skiller seg ut fra hysterien i London (jeg får bekreftet at vi ikke er i London).
Det er hovedsakelig én ting av de tingene som står skrevet på veggen, som inspirerer meg som tenke/skrive-menneske. Det skal jeg skrive en tekst om nå. Jeg har overskudd, tid og midler og en taperull så jeg til slutt kan få det opp på veggen.
jeg må gjøre ting og tang nå, min verden er eventuelt på en litt annen frekvens --> ctrl+c/ctrl+v --> editerer neste kapitteloverskrift
Jeg sitter på verandaen med to venner og lytter interessert til deres depressive konklusjoner om livets monotoni. Jeg kjenner den provoserende smaken av utvannet melk i halsen min og jeg ser ned på en kartong lettmelk og går inn i et raserianfall. «Hvorfor klarer ikke dere idioter å kjøpe inn helmelk istedet?» Marlene blir uforskammet oppgitt og viser meg at det ikke er lettmelk jeg drikker, men skummet melk. Dette tåpelige marerittet har hittil gjort meg mer oppbrakt enn å bli konfrontert med rusavhengighet, manisk oppførsel og dødsfall; dere vet hvem dere er (men ikke du som er manisk eller død). Den eneste grunnen til at jeg skriver i dag er selvsagt at jeg blir betalt 400 kroner for jobben. Jeg ville ha krevd samme betaling for å rake sammen løv i to timer. De to aktivitene har tilsvarende intellektuell næring. En utfordring som ikke har tusenvis av dollar på spill er en utfordring som ikke er reell.
Det verste med livet denne uka er å spørre om lån, å få avslag på lån og å høre hva idiotene tenker i hjernen sin når de avslår å låne meg penger. Jo høyere jeg skriker om hvor mye jeg skal le av over småligheten som har blitt vist meg mens jeg ligger på en sjeselong trukket i hermelinskinn, dess mer troverdighet forsvinner fra mitt grep. For å holde meg frisk underholder jeg meg selv med dagdrømmer der jeg leier en torpedo som pisker hver tvilende venn til blods og filmer gjerningen med et mobilkamera som bevis på jobb utført. I hodet mitt foregår dette omtrent to år frem i tid.
I går snakket jeg med en venn som fortalte meg at han ikke fikk noen glede av dagdrømmer hvis de ikke var realistiske. Jeg kjenner meg ikke igjen i det, men samtidig er det utenkelig at jeg skal anse livet som verdig hvis jeg er førti år gammel og ikke kan kjøpe en hel restaurant ved å slenge en pengesekk i magen på eieren bare for å sparke en kelner som var frekk mot meg, slik som gamle onkel Skrue alltid gjorde.
Jeg skal jobbe 12 timer i døgnet fordi jeg vil at du skal bli en overflødig del av livet mitt. Å være avhengig av mennesker er å resignere all makt og selvstendighet – jeg ble ikke født prostituert. Mine idealer er rene som et nyfødt og blodig dådyr på en seng av nysnø. Dette dådyret er meg og moren er deg og all friheten vil skjenkes meg. Det bryr meg ikke hva du mener om Dom Pérignon fordi du ikke kan kjøpe en flaske. Jeg snakker som alltid om fremtiden. I 2014 er du askebegeret mitt.Nå har jeg loka i tolv minutter med absolutt ingenting, men har fortsatt ikke fått noe svar. Han pulte sikkert i går Luger-style og trenger hvile, men jeg kan ikke skrive det påventede kapittel 9 uten hans nærvær, det ville vært for blasfemi å regne. Jeg får heller bruke kapittelet med det passende navnet ÅTTE (trodde faen med det var SEKS, faen som jeg loker) på å fortelle litt om den godeste Andreas Luger. Han er av typen nyvunnen kompis som jeg bonda med i løpet av en halv kveld ikke ulikt min forrige kompis av samme kaliber (hvis du tror jeg kommer til å tukle med små barn alias bruke uttrykk som ”pun intended” kan du mate deg selv til 32 flodhester) som nå dessverre soler seg og spiller tennis på Tyrili i et års tid. Utover det er den største forskjellen på de to at Andreas puler damer 0,8 ganger avec (sex brute) daglig, i motsetning til Stian, som han så ulykksalig har blitt døpt, roter rundt i 0,0…-sonen delvis grunnet impotens forårsaket av eskapadene i perioden 2000-08.
NÅ MÅ DU FAEN MEG SVARE ANDREAS FØR DEBUTROMANEN MIN GÅR TIL HUNDENE!!!
(ikke at dette ikke ((ikke ikke fy faen har en gang ikke sovet på en sakkosekk i 20 minutter)) bare er en (lang) introduksjon til (den korte) boka, men allikevel, klokka er snart ti, det må da faen meg være mulig å svare på en simpel melding)
Ringer Andreas Luger/ tar på meg noen skitne klær/ forlater åstedet --> ctrl+v/ctrl+c --> editerer neste kapitteloverskrift.
*Lagrer* (*lagre som*, gjorde jeg for litt siden.)
Hvorfor ingen retoriske spørsmål så langt? Fordi det er støv. Derimot kan jeg gi dere en faktuell opplysning: Internett skrives (fortsatt) med stor I i Norge og debatten raser et eller annet sted om dette er forsvarlig eller ikke. Spiller mindre rolle for meg, men er jo slitsomt å trykke shift mer enn strengt tatt nødvendig.
Jeg har bare overflatekunnskap og uten Internett er jeg jo i hvert fall helt fucked. Ikke har jeg lest noen bøker heller, faktisk vil jeg påstå at jeg har skrevet flere tegn enn jeg har lest. ”Hvor i all verden tar du det fra da?” spurte ***** *** meg på 160-seng og i felles Mitshubishi-nedtur i helgen. ”Fra kosmos” svarte jeg, og refererte til tystersjaman og dansebandmusiker Healer Hugo Stenbergs analyse av min kapasitet som kreativ lekmann, tilbake på midten av årtiet (hvilket jeg også vil komme tilbake til). Selv syntes jeg det hørtes plausibelt ut, selv fra en kristen håndspålegger fra Brummundal med diett utelukkende bestående av kokt svinekjøtt og friterte poteter. Kall meg gjerne Cosmosboy sånn sett.
Det fine med så og si ikke å ha lest noe som helst av norsk litteratur (eller internasjonal for den saks skyld), er at man stiller seg i en tilnærmet uangripelig posisjon litterært sett – blir det dårlig, kan man skylde på manglende dannelse (om det er selvvalgt er revne likegyldig slik jeg ser det), men blir det bra kan man håpe på å bli genierklært. I det minste å regne med massiv anerkjennelse, noe jeg tørster etter hvert eneste sekund av hver eneste time av hver eneste dag. Jeg har nemlig NPD.
Hører lyder fra Melgaard-rommet, samt kids som skater utenfor --> ctrl+v/ctrl+c --> editerer neste kapitteloverskrift.
Innlegg
Alle kommentarer
