Ukas Tiggesang For Sympati Uke 13: Smerter I Rødlig Indigo

Det bor ei heks i munnen min. Hun er gammel og sjofel. Kjelen hennes er ved de høyre jekslene mine, og gryta koker over hvis jeg drikker kaldt vann med kullsyre, og den skumper aldeles kraftig hvis jeg nyser for høyt. Heksa vil være for seg selv og blir rasende hvis jeg forsøker å tygge mat, derfor jeg må overliste henne ved å slurpe i meg fleskesuppe (kjøttbitene elter jeg med tunga). Selv om heksa ikke liker selskap så nekter hun meg å lukke kjeven. I natt våknet jeg flere ganger av at putevaret var vått med sikkel. Andre ganger våknet jeg av det sedvanlige heksejammeret. «Hva vil du meg, ditt forferdelige vesen!» gråt jeg sakte. Da hvisket hun meg kjærlig alt hun hadde gjort i sitt lange liv, en reve-CV for hyenene.

Heksa startet sitt liv som bierøkter i Jylland der hun moret seg med å skamfere kjønnsorganene til gårdspiker og unge sanktbernhardshunder. Etter å ha sydd en unødvendig stor teltduk av hermelinskinn i august 1892, dro hun på interrail til Kongo for å amputere lankene til små negerbarn under påskudd av at stammen var ulydig mot kong Leopold II. I begynnelsen av det tjuende århundret kom hun tilbake til Europa der hun startet et samarbeid med professor Lommel og Steinkopf om nyvinninger innen kjemisk krigføring, og tok senere opp journalisme i avisen Der Stürmer. Etter sovjetsunionens fall levde heksa et bedagelig liv fra herpessår til herpessår mens hun finskrev veiledninger for tvungen pederasti. I mars 2009 bestemte hun seg for å gjøre en viljesterk ungdom til en invalid hund som klynker på åpen gate og fordømmer sin eksistens. Hver dag ber han til Gud om at hun forsvinner fra hans legeme og heller påbegynner en ny etnisk rensning i Armenia; ingenting vondt sagt om armenere, men de er faenmeg svin.