Ukas Naboklage Uke 12: Eller hvordan jeg lærte å hate Paul McCartney

Kanskje hvis jeg var mann nok skulle jeg drept han eller i hvert fall banket i veggen og ikke bare ligget og lyttet og ledd og lidd og lekt med tanken, men det er jeg ikke. Hvis rettferdighet fantes burde jeg straffes. Jeg er ikke bekymret for rettferdighet men jeg er livredd for at jeg vil få min straff likevel allerede i kveld når jeg gjør et nytt forsøk på å sove.

Jeg har bygget min egen seng av tre bokhyller og en dør i et 75 centimeter bredt og fem meter langt loft i New York og det er der jeg sover. Det er en solid seng og jeg er stolt av den. Jeg betaler ingenting og har ennå ikke blitt plaget av hverken store edderkopper eller mus eller rotter. "Det er nesten for godt til å vare" tenkte jeg som en annen folkelig tåpe da jeg la hodet på puta i går kveld etter å ha ålet meg opp trappa og forbi alle pappeskene og kåpene og den fryktinngytende døra ved fotenden. Da jeg bygget dette redet og stablet kasser og bar hyller og kostet gulvet visste jeg ikke hva som skjulte seg bak den, og hadde ingen intensjoner om å finne ut av det. Det var mens jeg strevde med å manøvrere den svære døra opp trappa og inn i enden av loftet at uhellet inntraff. Jeg skulle bare puste litt og ta en slurk av ølen min og lene meg mot veggen og lente meg isteden mot døra og la vekten av rompa mot dørhåndtaket og i tillegg var døra ulåst. Jeg må ta et skritt bakover for ikke å falle og befinner meg plutselig på et baderomsgulv og hører et grusomt skrik og ser en naken mann i øyekroken og snur meg og løper og husker ikke om jeg lukket døra bak meg men da jeg kom tilbake var den lukket igjen.

Jeg bygget ferdig senga og la meg og sov. Jeg har ikke sett mannen igjen men jeg har hørt ham onanere hver morgen. "Det kunne vært verre" tenkte jeg som en annen folkelig tåpe der jeg lå med hodet på puta og kjente søvnen komme sigende i går kveld. Da kom det et nytt grufullt skrik gjennom døra til naboen minn. Det tar noen sekunder før jeg skjønner at det er sang jeg hører. Den sureste, heseste, mest desperat lidelsesfylte og hjelpesløst tonedøve sangstemmen som noen har turt å heve så ubeskjemmet i denne manns minne. "Maybe I'm a Man / maybe I'm a lonely Man" skriker naboen og jeg kjenner igjen teksten, det er en hit fra den første soloplata til Paul McCartney. "Maybe I'm amazed by the way I need you", hyler naboen og det blir høyere og høyere og surere og surere. Da sangen er over begynner han på nytt. Det er en grusom sang. Jeg hører svakt gitarriffet i bakgrunnen. Han sitter der helt alene. Det er ikke til å holde ut. "YEAH YEAH YEAH YEAH YEAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAHHHH" griner han og så begynner han på nytt for fjerde gang og jeg begynner å lure på om det er et mareritt, det er for mørkt til å se noe så jeg slår meg selv i hodet og stavrer meg ned fra loftet og tisser og drikker et glass vann og legger meg igjen. Det er helt stille.

Jeg sovner. Da jeg våkner har det gått en time og han er i gang igjen. "YAAÆÆÆHHH MAYBE I'M A LONELY MAAAN" igjen og igjen, jeg blir liggende skrekkslagen og lytte i flere timer mens han synger den samme sangen det jeg tror må ha vært TJUE GANGER før stemmen bryter fullstendig sammen og ringer til noen og holder en endeløs monolog jeg bare hører brokker av om hvor trist og meningsløst livet hans er og at han mest av alt ønsker å dø og håper han dør og etter en halvtime faller jeg i urolig søvn og drømmer at faren min ligger på gulvet under senga mi og sliper en kniv som han skal drepe naboen med. Jeg våkner etter enda et par timer av at det begynner igjen, "Maybe I'm lonely man who's in the middle of something that he doesn't really understand", og så det verste av alt, et minutt med elastiske variasjoner over ordet "Yeah" helt til sangen er ferdig og det er et monster i den stemmen som ikke er laget for å leve, jeg måtte stå opp og har gått ut nå og sitter på en pub og venter.