Ukas Idiot Uke 9: Jan Olav Egeland

Einar Egelands barndom kan ikke sies å ha vært preget av solskinn. Han vokste opp i en del av Norge der oppfyllelse av religiøse plikter utgjorde en betydelig del av dagens gang. Hans far var et gudfryktig medlem av indremisjonsforeningen, en forening der han selv en vakker dag skulle bli formann og ivrig forkjemper for et konservativt syn på tolkning av Den Hellige Skrift. I et annet oppvekstmiljø kunne det gått helt annerledes for Einar, som i sine unge år var noe av en lesehest og dessuten oppriktig interessert i Wittgensteins skriverier, men etter en dyster hendelse i Solum Bedehus' dypeste kjeller ble hans skjebne beseglet på brutalt vis.

Den tretten år gamle Einar hadde nettopp fordypet seg i den delen av Wittgensteins filosofi som tar for seg hvordan forståelse av definisjoner er avgjørende for vår oppfatning av innholdet i et stykke tekst, og der han satt på møtebenken med tindrende og oppmerksomme øyne følte han brått en trang til å teste sin nye lærdom opp mot sine religiøse patriarker. Han konstruerte en passende problemstilling rundt hvordan et bestemt bibelvers burde tolkes ut fra hans forståelse av konteksten, og lot bråkjekt ordene renne fra tungen.

Seksten par stirrende øyne og et skarpt advarende utrop fra bygdas lokale djevleutdriver senere befant Einar seg liggende på et bord i det tidligere omtalte kjellerrommet, omringet av de fire ledende skikkelsene i bygdas menighetsråd. "Demonen sitter godt, men ut skal den!" lød det fra den mest skjeggete av dem. Ut fra et støvete skatoll hentet han en tykk bok med tittelen "Hvordan drive bort Robym - kjetterskapets demon - fortrinnsvis uten å forårsake død hos den besatte", to meter mellomtung kjetting og en karaffel med påskriften "Læskende drikk for unge hedninger". Jeg skal ikke beskrive den videre prosessen med alt for opprørende vendinger, men nøyer meg med å fortelle at den unge Einar aldri stilte spørsmål ved skriftens konkrete ordlyd igjen.

Som far og oppdrager var Einar Egeland betydelig mildere i sine metoder enn Solum Bedehus' menighetsråd i sin tid hadde vært, men han hadde likevel sine metoder for å innprente livsvisdom på en effektiv måte. Trikset var å være tidlig ute, hadde han funnet ut, og siden han elsket sin eneste sønn svært høyt gjorde han bruk av svært Pavlovske metoder fra veldig ung alder for å hindre den unge gutten i å tolke innhold annet enn bokstavelig på upassende tidspunkt og slik pådra seg omgivelsenes sannsynligvis brutale straff. Da Jan Olav Egeland som seksåring spurte sin far om de fire strekene på mors handleliste betydde at de skulle ha fire kartonger melk fikk han seg en dugelig ørefik. "Det der er bare fire streker, gutt!" sa han bryskt.

Om man ser disse begivenhetene i et deterministisk lys er det forståelig at Jan Olav Egeland i Morgenbladet 27. februar - 5. mars 2009 uttaler "Han beveger seg ut av satirikerrollen, og blir en brutal meningsytrer." om Otto Jespersens omstridte jødemonologer. Likevel, fordi en deterministisk forklaring og forståelse på ingen måte er til hinder for refs eller straff, slik vi har slått fast i en tidligere tekst her på Ukas, nærer jeg ingen dårlig samvittighet for å utrope Egeland den yngre til mannen som blamerte seg klart mest av alle mennesker på jorden i Uke 9. Om man er så ødelagt at man presterer å tolke nevnte monologer som fornærmende MENINGSYTRINGER slipper man neimen ikke unna et lengre opphold på verksted.