Ukas Reisebrev Uke 14: Wittgenstein goes to Washington

Jeg skulle gjerne levd et vilt og poetisk liv men jeg er feig. Jeg turte verken klatre opp på taket av kommunehuset eller satse alle pengene mine på veddeløpsbanen. Jeg håpet det bare var Norge det var noe galt med så jeg dro til New York og fulgte lyden av saksofon inn i et mørkt smug. Der møtte jeg er svær rotte. Det var sannhetens øyeblikk. Jeg snudde og løp. Møtte en enda større rotte langs fortauet. De siste førti kvartalene hjem gikk jeg midt i veien.

Er du så feig må du i hvert fall bli litt klokere sa en stemme i hodet så jeg kjøpte Wittgenstein for Dummies og la meg på loftet mitt på Upper West Side og begynte å lese. Etter et par sider døste jeg av og fikk plutselig et kall: Jeg skulle dra til Washington D.C. og ligge med en negresse. Det er deilig å ta buss, så jeg tok buss dit og fant et hostell og satte meg på en irsk pub i nærheten. Jeg trengte mot. Noe var i gjære. Det kom masse folk. Det var St. Patricks Day. Jeg drakk Guinness. Ingenting skjedde. Jeg drakk en Guinness til. Jeg begynte å kjede meg. Jeg ga det en siste Guinness. Da kom den mest fullkomne negressa du overhodet kan forestille deg inn i lokalet. Hun hadde ingen mann med seg, bare en liten trillrund venninne.

Neste morgen våknet jeg i senga på hostellet og husket først ingenting. Så husket jeg noen digre negere som danset og lignet noe veldig på aper og at jeg ikke klarte å slutte å tenke på det, hvordan de flokket seg rundt negressa og dyttet meg unna og at jeg hatet dem og ville sloss. Jeg husket at jeg la Wittgenstein i en fremmed veske fordi den var slitsomt å bære på. Boka var borte. Det samme var bankkortet mitt. Jeg var sulten og hadde bare to dollar i lomma og måtte bruke begge på å leie en datamaskin for å finne nummeret man ringer for å sperre kortet sitt. Så gikk jeg ut og satte meg på en parkbenk og spøy og tenkte over hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde mange alternativer. Jeg kunne haike til Sør-Amerika. Smugle kokain. Lage en kornsirkel eller starte en revolusjon.

Jeg er som sagt feig. Jeg ringte kjæresten min og fortalte at kortet mitt var stjælt og spurte om hun kunne overføre penger til meg fra Western Union så jeg kunne komme meg tilbake til New York. Hun sa at hun kunne ordne det nærmere ettermiddagen. Jeg spurte meg fram i nabolaget og fant en Western Union midt i det svarte distriktet og satte meg på en benk utenfor og venta. Jeg burde selvfølgelig dratt og sett the Lincoln Memorial eller det hvite huset men jeg var for sulten til å orke å gå noe sted. Jeg satt der og var vettskremt av duenes raske bevegelser da en gammel svart mann kom ruslende og dumpet ned ved siden av meg på benken. "You hungry?" Ja. "Good. I need some help gettin ridda this ol' sandwich here". Han åpnet posen sin og brettet ut en helt nysmurt saftig kyllingsandwich og rakte meg den ene halvparten. Jeg gomlet den i meg og takket mange, mange ganger. Han bare smilte og jeg ønsket at jeg også var neger og kunne si "ol' sandwich" og smile sånn. Vi satt der og så på duene helt til jeg kunne gå og hente pengene og ta bussen tilbake til New York. Det er deilig å ta buss. Det kan ikke sies for ofte. Jeg ble satt av i Chinatown sent på kvelden og stavret hjemover, midt i veien, nesten påkjørt fire ganger.