Ukas Reisebrev Uke 9: APOKALYPSE BIZARRO NÅ!

Historien jeg skal fortelle i dag er annerledes... «Hvor er aktualiteten!?», mumler du oppgitt og rister på hodet mens du slikker fingrene dine rene for ostepop. Men la meg fortelle deg at det i kriker og kroker av den ariske verden foregår så lysskye aktiviteter at kunnskap om dem umulig kan oppdrives gjennom noe sekundærmedium, eller presenteres gjennom et Nytt på Nytt For Voksne-format. En må oppsøke dem for eget apparatus. Derfor var det at redaksjonen i Ukas Idiot en sen januarkveld bestemte seg for å sende meg på oppdrag til emperiehovedstaden.

I sur Sellafieldnedbør stampet jeg oppover A2; den flomlysbelagte seksfeltsarterien som binder Øst-London og sentrum sammen. De gåsefettpenslede potetene fra istad lå tungt i magen. Helst ville jeg bare drikke øl og se på klipp av homofile standupkomikere på youtube sammen med ketaminbeistet av en brite i naboblokka, men det var bare å slå den tanken fra seg. Jeg måtte fram. På papyrusrullen var jeg i London for å lære, ikke sitte på pub, og nå skulle det da for faen læres.

Sju til ni, kveldstid, tirsdager, hadde jeg blitt fortalt. I et nedlagt kontorbygg ti minutter unna universitetet Goldsmiths. Rom B8, det er i kjelleren. Jeg burde visst bedre. Men sannheten er at jeg trodde hele affæren skulle bli ytterst uproblematisk. Det var først da jeg gløttet på kakebordet og så de osende butterdeigsfiletene som lesket seg i varmen fra lysrørene at jeg virkelig forstod alvoret. Dette var et genuint kveldskurs i ordets rette forstand. Og jeg hadde ikke følt en så kvalmende avsmak for pennens makt siden jeg ble anmeldt til Pressens Faglige Utvalg for å ha smuglet inn ordet tyskertøs i den vesle østerlandske lokalavisa mi.

Writing Fiction, kalte de det. For begynnere. I realiteten var det det destruktive avkommet du får hvis du forsøker å parre et sprøyterom med et AA-møte. En ond parasitt som borer seg inn i membranen din og legger egg i kjernen av den moderne eksistens: livsløgnen. I dette tilfellet; en livsløgn om at du fullt og helt er en forfatter, en skapende sjel, en sopran i ordenes verden. Sannheten var femten middelaldrende britiske menn og kvinner med zombieøyne, kols og åttetimers arbeidsdager på kontoret. De stirret kryptisk opp på den fremmede i døra. Kanskje følte de seg truet. Kanskje trodde de at jeg skulle bryte forhekselsen og tvinge dem til å se den utålelige sannheten i øynene. Men det var ingen tvil om at jeg måtte prosesseres. Bli en av dem.

En eldre dame med hatt steg inn i rommet. Zombiene smilte henrykt opp mot henne. Dette var Overhodet. En feilslått J.K. Rowling med et humør som skifter i takt med hva slags cocktailer hun klarer å framstille av pillene mot sin stadig mer omfattende reumatisme. Hun har gitt ut to barnebøker i sitt liv og liker å prate om dem begge. De er av det slaget som er overlesset av fantasifostre med snodige navn - navn som bare britiske seniorer rusa på Earl Grey vippende fram og tilbake i gyngestolen til de blir så svimle at de gulper opp en grå væske, er i stand til å få ut av fjærpennen sin. «Hippopotomus Hogbartbottom Harry», «Rittlespoon The Wrinkly Rat», «Beestinger Bipbopbaluba Belsebub Betty», og så videre i det uendelige. Men respekten hun høstet var ikke lik noe annet jeg har sett i mitt liv. Heksa så på meg, den fremmede i forsamlingen, og ønsket velkommen. Hun mumlet noe om en eller annen sjonglør ved navn Per Petterson. Jeg tok en bit kake. Og med ett var jeg en av dem.

Hver sesjon med Writing Fiction begynner med at Heksa mentalt masserer oss inn i sonen. «Tenk på et epletre», sier hun, og vi lukker de apoetiske øynene våre og tenker på et epletre. «Har dere gjort noe siden forrige gang?», spør hun så. Vi har aldri gjort noe siden forrige gang. Og det synes Heksa er strålende. Det å ikke være i stand til å få ned et forbanna ord på papiret, er nemlig en så stor del av det å være forfatter, mener Heksa. Legg merke til detaljen være forfatter. Dette er hun opptatt av. «Når dere kommer inn i dette rommet, er dere forfattere», pleier hun å si.

Det er én av zombiene jeg liker svært godt. Han går under navnet Ben og er i besittelse av en enorm pondus og digre lepper som pulserer når han lesper. Jeg har for vane å sette meg ved siden av Ben og slå av en prat før vi får skuddet vårt. Selvtilliten hans er alltid knust i tusen biter i starten av en time, og jeg setter den varsomt sammen igjen, før Heksa knuser den nok en gang. Ved første øyekast later Ben til å være klassens hoffnarr, men hans rolle stikker dypere enn som så. Ben er jokeren; selve nøkkelen til å forstå Writing Fiction, og jeg blir mer og mer overbevist om at han kun er en illusjon, et fantasifoster framstilt av rotteblod og sennep i doskåla til heksa. Uten ham ville fortryllelsen vært brutt for lenge siden. Det er nemlig slik at uansett hva Ben gjør, mener heksa at det er forferdelig dårlig. Kall det gjerne et utilitaristisk nødhjelpsprosjekt. Vi får det bedre vet at Ben konstant må lide. Uansett hvor dårlig skvipet vi lirer av oss er, vet vi at krusedullene til Ben er et dårligere stykke arbeid.

Jeg vil nok aldri glemme den dagen han ble totalt lynsjet for sin privatdetektivhistorie. Ben strålte den kvelden. Selvsikkert lespet han avgårde om hvordan han hadde kommet fram til denne karakteren som var en privatdetektiv og eide et fjernstyrt leketøyshelikopter han brukte for å spane. Da sukket Heksa tungt. «Ben... Kan du skrive om en privatdetektiv?» «Jeg vet ikke!?», sa Ben optimistisk og forventet ballkasting og idésprudling og alt hva den etablerte kreative bransje har å by på. Men det ble ikke slik. «Ben. Du har nettopp kastet bort tiden din her. Det er ikke noe poeng i å sitte her og sløse bort tid på å lage karakterer du ikke har den minste forutsetning for å kunne skrive noe om.» Ben stirret sørgmodig ned i notatene sine. Turen ble min, og jeg fortalte nervøst om min idé om en russisk ubåtkaptein som vil starte janitsjarband under vann, fordi akustikken er så jævla god. «Spennende», nikket Heksa. «Spennende».

Ubåtideen min er ikke god, men det trenger den ikke være heller, for jeg skal aldri skrive den historien. «Jeg jobber på ideen min», sier jeg og blir møtt med stående ovasjoner. Og det er alt jeg trenger. I tillegg til å vite at jeg er en bedre forfatter enn Ben. Det er ikke det at jeg ikke innser at denne tankegangen er feil, men den gjennomsyrer meg like fullt. Jeg har gjort den mest menneskelige feil; jeg har satt likhetstegn mellom kunstig rus og genuin lykke. Men det er for sent nå. Anse dette som min første og siste rapport. Jeg kommer ikke tilbake. Hodet er barbert og jeg har skåret inn KURTZ i panna mi med en defekt kulepenn. Det er en ynkelig apokalypse, for all del. Men jeg vil ikke bli husket, jeg vil ikke si noe til verden. Hvis jeg bare kan drømme at jeg gjør det i to timer hver tirsdag, er jeg fornøyd.