Ukas Fakta Uke 11: Om Winnenden

Jeg har ikke sovet hele natten. Av alle ting har kombinasjonen Røe Isaksen og Finland holdt meg våken. "Av og til, som med Isaksen, Finland, da treffer dere... og da blir det helt spesielt." "Du har jo skrevet «Finland», hva mer kan du ønske deg?" Finlandfinlandfinland. (†22). Og nå fysiognomien. "Tør vi be om Tore Renberg?" Nei. Dere tør ikke be på en dritt. Jeg har ikke sovet på to døgn.

Så plutselig, nærmest som på bestilling. PÆMPÆMPÆM. Ti skudd. "FØLG WINNENDEN PÅ TWITTER". Jeg har twitter!, tenker jeg. Jeg kan følge Winnenden. *logger inn*. Et mylder av informasjon, bilder, kosmisk inspirasjon. Det er som om jeg har kommet til «Finland»-heaven. Her er alt hva jeg kan be om av koloritt og profetier. Polizei, "HILFE", #WINNENDEN, ufokuserte bilder av folketømte parkeringsplasser. Alt samlet på ett brett, i tysk, på en ny type visuell backdrop som kan vise seg å være akkurat det jeg trenger for å slå tilbake. Akkurat det som skal til for å vekke Heath Ledger opp fra de døde og la ham vandre overflaten.

Med ett blir jeg fylt av en nummen følelse. Hva er det jeg driver med? Jeg har allerede skrevet to avsnitt om en sak jeg ikke har lest. En sak hvor 9, 10, kanskje enda flere tyske mennesker har blitt skutt og drept av en person jeg ikke vet hvem er. Den numne følelsen av å ikke ha peiling på hva jeg skriver om, avløses dog ganske fort av den totalt altoverskyggende redselen for ikke å innfri. Følelsen av å hoppe etter Nykänen er i ferd med å spise meg opp. Min nakne kropp forfaller. Sikkert på grunn av at jeg drikker ren alkohol når jeg burde spist kålrabi, men akkurat nå er det fristende å tilegge seg selv en eller annen sykdom som Bjørneboe helt sikkert slet med i kjølvannet av Santa Venere.

Strengt tatt er det jo ikke mye mer å si om saken heller. Gud er død. Fortsatt. EU-flagget brenner. Fortsatt. I lys av Obamas innsettelse er det lite eller ingenting å tilføye. Unge mennesker mellom bark og ved, mellom mening og tomhet, mellom Winnenden og Kauhajoki - er alle fortsatt like sinte på deres inderlige omnipotens som aldri gjør seg gjeldende. Selv husker jeg fra mine svarteste dager jeg hadde en drøm om å lage filmer. Ordentlig bra filmer. Du går rundt i en slags introvert manisk tilstand, i en twilight zone av fiksjon og virkelighet. Du hører ikke direkte stemmer, men du kan lett fremtvinge en utenforstående agent i bevisstheten. Et kommuniserende element, som forteller deg om din storhet. Din potensielle storhet, i det minste. Plastikman - "Psyk". Med iPod Nano og Koss portaPro er man udødelig. Selv hadde jeg visjoner om denne omnipotensen i fri utfoldelse, og med ett slår det meg at skolemassakrer har noe repetativt og fantasiløst over seg. Selv hadde jeg mer spesifikke ønsker og behov. Gjerne knyttet opp til musikk, kom scenarioer til uttrykk opp fra underflaten.

Shpongle/Hallucinogen frembrakte en visjon om et diskotek. Oslo sentrum, kanskje Karl Johan. Det orientalske skimmeret i Simon Posfords komposisjoner bragte tankene i retning av Young Guns-scenografi. En flaske knuser i hodet mitt. Så følger Pusher-foto. Følger med hjem i raskt tempo. Jumpcuts. Håndholdt, selvsagt. Opp trapper, inn en dør, ned i en skuff: en pistol. Hele veien tilbake, med musikken dunkende, samme fotograf. Enda raskere tempo. Jeg klarer dog aldri, på en tilfredsstillende måte, å frembringe følelsen av å skyte tre pakistanere på nattklubb. Delvis fordi sporet er for kort, delvis fordi jeg aldri har gjort det før, i motsetning til det å gå i raskt tempo med hettejakke og fotografen fra Pusher i hælene.

Andre visjoner dreide seg om å kidnappe Erlend Loe og putte han i en liten leilighet. Et Stockholm-syndrom for to, hvor det hele ender med at han leser alle mine manus. Fordi han har blitt overbevist av min ekstraordinæritet, overbevist over min dystopiske versjon av hans roman ved samme navn. Men da jeg innser at jeg faktisk ikke har skrevet noe som helst andre steder enn i det hemmelige rommet mellom Koss og cortex, smelter drømmen som melkesjokolade i solen. Den plumpe følelsen av en konsentrert og medrivende dagdrøm som flyter ut og blir til vått støv kan best sammenlignes med saktegående blodkreft. Foran meg har gulesider.no prøvd å hjelpe meg med Loes adresse. Jeg føler meg dum. Og å føle seg dum er ingen god følelse. Å bli latterligjort, forbigått, stemplet som paranoid eller hysterisk. En følelse jeg kjenner alt for godt, ikke bare gjennom egne erfaringer, men også ved å betrakte andre. Ditt eget indre kan være den mest nådeløse påtalemyndigheten i så måte, hvilket fort kan lede opp til en hvirvelvind av selvankalgende tankespinn og generell prossessering av dårlige ideer, om man i det hele tatt operer med akser som "god/dårlig". Jeg føler meg sint. Jeg går ut og drikker masse sprit veldig fort og agerer Wergeland møter Dolla Karoli, heldigvis uten håndvåpen.

Etter et par timers avbrekk returnerer jeg til teksten og kan slå fast at 10 har blitt til 16 og at Tim K er min mann. For et perfekt navn på en forbigått skikkelse, tenker jeg. Nesten som om det hele er iscenesatt og skreddesydd etter mine personlige referanser, som et oppned Truman Show. Tim K bringer assosiativt tankene kjapt via Josef K og hentil brødrene Raskolnikov/ Karamasov/ Stavrogin. Historien om meningsløshetens altoppslukenhet personifisert av dem som gjør det fordi de kan, fordi det motsatte virker like meningsfylt/meningstømt som det fremlagte. Og jeg tenker at den blodlinjen som forener oss alle; Ivan K, Tim K, Pekka-Eric, Jokeren og megselv er et nødvendig onde på veien mot det sannferdige målet vi alle vet vi har peilet oss inn på, men som ingen av oss aner omfanget av eller lokasjonen til, hverken i tid eller rom. Vi er alle på et et fornuftsplan i total fornektelse av enhver form for gudom, og samtidig proposjonalt overbevist på et følelsesplan over vår egen ustoppelige gudommelighet. Med iPod, med 18 håndvåpen, med null grenser.

Da går det fort med noen egg.