Ukas Beretning fra Barndommen Uke 13: Farfar, Kornet og Meg

Jeg visste å sette pris på tiden jeg fikk tilbringe sammen med farfar, Johan Egerberg og Konrad "Kornet" Gregersen. Avskjeden med mor og far ble lettere for hver sommer, og tiden kunne ikke gå sakte nok i dagene før de kom og skulle hente meg til byen igjen. Kunnskapen jeg tilegnet meg i disse lyse sommermånedene ute på småbruket til mine besteforeldre var uvurderlig, og stundene jeg tilbrakte sammen med farfar og hans to gamle universitetskamerater var det beste jeg visste om på denne tiden. Dagene gikk med til ferskvannsfiske, revejakt og alvelokking. Seljefløytekunsten mestret jeg etter hvert til fingerspissene, og det tok heller ikke langt tid før jeg kunne slenge fra meg de mest ondsinnede fornærmelser på perfekt latin. Da jeg var åtte kunne jeg skille vin av Cabernet Sauvignon fra den av Cabernet Franc, og året etter forfalsket jeg mitt første dokument. Vi var i det hele ustoppelige, Johan Egerberg, Kornet, farfar og jeg.

En kveld husker jeg imidlertid spesielt godt. Farmor hadde laget skogsgryte med ferskt vilt og Kornet hadde fått i seg en for mye. Med ett førte farfar meg bestemt ut av stuen. "Hvor skal vi, farfar?", ropte jeg med lysende øyne. "Krutt-huset", svarte farfar smilende. Han visste hvor glad jeg ville bli. I løpet av mine seks somre ved Blåskyerdalen hadde jeg enda til gode å få lov til å bli med inn i Krutt-huset. Nå stod jeg i døråpningen, og det var alt jeg hadde forestilt meg. Jakt-rifler prydet den ene veggen, massive sverd og dolker i alle størrelser og fasonger den andre. På et lite bord ved inngangspartiet kunne jeg se håndgranater fra krigen. Mer fikk jeg ikke sett, for farfar tok meg med videre inn i det neste rommet hvis sparsommelige møblering kun bestod av et skap. Farfar åpnet skapet, og tok ut noe som minnet om en gammel revolver. Jeg la plutselig merke til at Johan Egerberg og Kornet var i rommet sammen med oss. «Dette», innledet farfar med opphøyd stemme, «dette er en seksløper. En vaskekte colt fra 1873. Den er gammel, ja for ikke å si antikk, men den er forbasket presis. Overraskende presis. Nå vil jeg at du hører godt etter, for det jeg skal si er noe jeg har tenkt meget på: Dersom en riksdekkende fjernsynskanal en gang i fremtiden skulle finne på å gi kampanalyser og annet vissvass en så fremtredende plass i sitt sendeskjema, at det ikke bare går på bekostning av selve spillet fotball, men også fjernsynskanalens ytre generelt, så vil jeg at du skal lage deg en liste og jakte ned svinene, én etter én.» Han pauset. «For så å skyte de på kloss hold. Med denne.» Han la et ikke ubetydelig trykk på «denne» i det han overrekte seksløperen til meg, før han til slutt la til: «Svin av den aller styggeste sorten skal alltid skytes på kloss hold». Våpenet veide tungt i de små hendene mine. «Det viktigste er å komme seg ubemerket på kloss hold». Kornet var kommet opp ved min side, hans hender forestilte en revolver. «Lykkes du først i dette har du de på...» «Kornet!», fullførte jeg leende. Farfar og Johan Egerberg lo også. Vi lo alle sammen. «Nå får vi se å komme oss inn igjen», sa farfar mildt. «Farmor har laget vafler og moltekrem!»

Tiden er inne. Mange år er gått siden de berusende somrene ved Blåskyerdalen. Listen er klar: Carsten Skjelbreid, Nils Johan Semb, Mini Jakobsen, Davy Wathne, Erik Thorstvedt, Håvard Lilleheie, Bengt Eriksen, Petter Myhre og Frode Olsen. Jeg kommer for dere, overanalyserende djevler og umorsomme småkrek. Mitt håndvåpen er vakkert, og dets formål er å bekjempe alt som ikke er det. Du er trygg, Alsaker. Du beskjeftiger deg med spillets renhet, og du morer meg.