Ukas Ungdommelige Røst Uke 7: Skjellsordet på Gata

Min far ringte fredag kveld. Jeg lå på divanen inntullet i et Rørospledd med en tampong eplesprit i rektum og risset Hamsuns nekrolog over Hitler i en treplate for å koble av etter arbeidsdagen. Tok motvillig telefonen. - Sønn, sa faren min. - Du blir med meg til Auschwitz.

Da telefonsamtalen var over ble jeg sittende og vri kniven rastløst i punktumet etter den vakre setningen "Hans historiske skjebne var den at han virket i en tid av den eksempelløseste raahet, som tilslut feldte han". Roen var borte. Hodet svirret av den snikende alkoholrusen og en akutt rekke spørsmål. Faren min vil ha meg med til Polen, under påskudd av å få bilen sin lakkert billig - noen drittunger hadde sprayet HOREKUNDE langs hele sjåførsiden. Og mens de underbetalte tok seg av problemet skulle vi lære av historien, som han så fint formulerte det.

Forklaringen fant jeg i Morgenbladet neste morgen. Ukas forside bebreider norske ungdommer for å ha tatt i bruk et nytt skjellsord: "JØDE". En nyhet funnet verdig krigstyper, i en font som skal vekke assosiasjoner til avisas gullalder på trettitallet. De har klistret på noen bilder av krystallnattaktig karakter, og spør: Blomstrer antisemittismen? For å finne svar tok journalistene "t-banen til Oslos østkant". Ingen de møtte var villig til å røre sakens kjerne med pinsett. Derfor vil jeg herved frivillig stå fram som en flittig bruker av skjellsordet "Jøde". Lenge før Gaza ble den nye vinen begynte jeg som en sann progressiv norsk ungdom å flørte med antisemittisme såvel som Trotskjisme i mine forsøk på å finne bærekraftige strofer til å skjelle ut TV-fjes og utbrytere fra Arbeiderparitet.


Selv er jeg ikke i stand til å se forskjell på en jøde og en tater, og rase er et kategoriseringsprinsipp som interesser meg mindre enn munnhygiene. Jeg finner det faktisk så uproblematisk å sjonglere mine oppfatninger av Israel, Adolf Eichman, Knut Hamsun, Lou Reed og den vandrende jøden i gata mi at jeg ofte kjeder meg og må ty til spikking for å komme gjennom kveldene. Det er norske medier som kjemper en hard kamp for at ordet jøde for alltid skal forbindes med gasskamre og glasskår. Selvfølgelig får jeg lyst til å skrike jødesvin etter søppeltømmerne og pisse hakekors i fryseren og voldta løshunder når jeg leser den rabiat reaksjonære rallingen som regjerer i debattspaltene hver gang temaet streifer andre verdenskrig. All saklig kritikk blir likevel avfeid "av hensyn til ofrene". Erling Fossen ymtet forsiktig frampå før jul om at Max Manus og Kjakan Sønstebys heltedåder muligens ikke var utslagsgivenede for krigens utfall, og først og fremst bidro til å få sivile nordmenn drept. Han ble lynsjet for å forsøke å ødelegge julestemningen til norske kinogjengere. "Fossen må holde kjeft", uttalte vår nyeste nasjonalhelt Axel Hennie til Dagbladet. Alle veit hvor Hennie hadde stått hvis han var ung på trettitallet. Det er helt greit. Jeg hadde sikkert stått der selv. Jeg påberoper meg ingenting. Men jeg vil gjerne se en debatt der alle begynner med å vedkjenne at også de kunne skuffet levende spedbarn inn i en ovn under de rette omstendighetene, før noen snakker mer om historieløshet.

I Grimstad ble det nylig vedtatt å kalle opp en gate etter Knut Hamsun - inntil man fant ut at to slektninger av noen som bor i gata ble sendt i konsentrasjonsleir under krigen. Jeg håper jeg har leverflekker på forhuden før jeg forstår hvorfor noen skal skånes for navnet til norges største forfatter. Ville det ikke vært et bedre kompromiss å reise statuer av Hamsun som gjør nazihilsen utenfor bibliotekene i hele landet? Nå skal han isteden få en plass i Grimstad sentrum, vedtatt med 18 mot 17 stemmer i bystyret. Jeg ville heller sett bøkene hans brent på bål i gatene.

Selv ble jeg anorektiker etter å ha lest "Sult" på ungdomskolen, og har ikke turt å lese noen flere Hamsun-bøker. Jeg forholder meg utelukkende til Hitlernekrologen hans, som jeg kobler av med å risse i tre hver gang jeg kommer hjem fra jobben min i bokhandel. Det er blitt en nødvendighet. Mengden av norske titler om andre verdenskrig som passerer mellom hendene mine i løpet av en uke kunne nemlig drevet mer karakterfaste menn til å drukne seg i dødehavet. Jeg kan ikke forstå annet enn at den moralske lettfatteligheten og sjablongaktige estetikken har gjort andre verdenskrig til Harry Potter for historieinteresserte. "Jeg vannet Rinnans roser". Hold kjeft. Det er ikke mer å lære. Kom dere videre. Forstå at det er bedre å kalle farmoren sin en jøde fordi betasuppa er for kald og føle seg som en del av historien neste gang man åpner Morgenbladet.

Etter å ha vært i Auschwitz kunne jeg brukt skjellsordet med stødigere stemme enn noen gang. Men så er det er faen meg blitt mote. Jeg gidder ikke.