Ikke ta det ille opp, Ida. Du og jeg, vi har egentlig ganske mye til felles. Du er like gammel som meg. Du skriver også blogg, leser tegneserier og har vurdert å tatovere enn manet på leggen. Jeg regner med at også du googler deg selv i stille stunder, og slik finner denne siden. Og jeg håper du blir like frastøtt som jeg ble da jeg i et ubetenksomt øyeblikk bestemte meg for å utforske hva som beveger seg på den norske bloggscenen, og fant "Revolusjonært roteloft". Årets blogg 2008. Her publiserer du dine sprudlende oppstøt av poesi side om side med avsløringer av hvor kreativ, engasjert, organisert og aktiv du er. Du leser bøker som andre skifter undertøy og i en alder av 21 har du allerede giftet deg og gitt ut en lærebok i jenteorgasmer som jeg helt sikkert burde lese. Jeg vet at det ikke hjelper hva jeg sier. Du er et positivt menneske, jeg er et negativt menneske og jeg bekrefter det bare hvis jeg forteller at eksistensen av bloggen din plager meg mer enn alt som måtte finnes av nettsider med spjæra småbarnsunderliv der ute. Det er du som har flest lesere av oss. Jeg har verken lyst eller krefter til å synge på bussen og blåse såpebobler i trynet på folk og løpe rundt og ta bilder av høstblader eller tegne, skrive, male, klippe og "leke håndarbeidsmenneske i den tida andre ser på TV" og drikke minst&danse mest på fest og være aktiv i kommunistiske organisasjoner og foreninger og lære programmeringsspråk og lese vitenskapshistorie og kjønnsforskning, og aller minst til å skryte engasjert av at jeg gjør det. Jeg har ikke engang krefter til å kritisere deg eller stappe orgasmeboka di ned i kjeften på deg. Jeg orker ikke din verden, ditt vesen, dine verdier. Jeg blir kvalm av å bruke slike bokstavrim når jeg tenker på deg.
Jeg ville bare at du skulle vite om meg også.
Innlegg
Onkel Haralds memoarer (datert like før hans betimelige død)
for 11 år siden
22 kommentarer:
Til tross for at du er både kvalm og kreftløs fant du i alle fall styrken til å legge ut en link til roteloftet slik at alle vi andre kan få muligheten til å gjennomgå tilsvarende ubehag.
Takk for det:)
Ps: Ble egentlig i litt godt humør av den bloggen. What's not to like?
"Sofie sa...
What's not to like?"
Har jeg ikke allerede skrevet det?
Haha, fin oppsummering av de tre (?) siste innleggene i bloggen. Jeg skulle likt å se deg gjøre noe tilsvarende på en av ukene da hele bloggen var full av emo-innlegg om tilværelsen på psykiatrisk avdeling. Det er faktisk sånn at jeg har en grunn til å forsøke å fokusere på tilværelsens lysere side og skryte av det jeg gjør ^_^
Ukas-idiot sa...
"Har jeg ikke allerede skrevet det?"
- Nei, det har du ikke. Du skriver at du personlig ikke liker det Ida skriver om, eller ville forsøkt på det samme. So? Man kan ikke kalle folk en idiot for å skrive om det som opptar de, og som også er et forsøk på å bryte ned tabuer som slike som deg hjelper til å opprettholde. Du vil ikke høre om Idas hverdag? Så ikke les bloggen hennes. Jeg personlig har den i RSS-leseren min, der den hører hjemme.
Jepp, nå vet vi av deg. Dette fristet neppe til flere besøk da, hvis du ikke skal ta for deg flere blogger jeg kjenner.
Men selvfølgelig er det også plass for deg, noen som absolutt må finne noe negativt med alt i anonym form. Hadde du enda kunne stå for den du er?
Men nå har du en sjanse til å får deg flere lesere iden jeg fant denne linken via Virrvarr (den søte, tøffe, mangfoldige unge damen du skriver om)
"Ida skrev:
Man kan ikke kalle folk en idiot for å skrive om det som opptar de (sic)"
Hei, Nina. Jo, det kan man heldigvis. Å kunne kalle folk idioter på bakgrunn av de skriver er en av grunnsteinene i det moderne demokratiet og jeg tror ikke en gang den manisk-depressive ullsokken Ida Jackson vil si seg uenig i at du skyter av deg ankelen med denne femten ord lange uttalelsen, som på imponerende vis kun velger å inneholde to grammatiske feil.
"Nina skriver videre:
Du vil ikke høre om Idas hverdag? Så ikke les bloggen hennes."
Dette argumentet har alltid forundret meg gråhåret i all sin utbredthet. På samme tid som det forsøker å ugyldiggjøre en hver form for misantropiske uttrykk, hvilket vil si et urimelig stort stykke av den kaken vi liker å kalle kunst- og litteraturhistorien, makter det å snuble så til de grader i sin mangel på logikk: hvordan kunne jeg vite at jeg ikke kom til å like Ida Jacksons beretninger om "nettløsninger og nerdepolitikk" før jeg leste det? Normalt hendelsesforløp i det offentlige rom:
A) Man leser noe
B) Man liker ikke det man leser
C) Man ytrer sin aversjon mot det man nettopp har lest
PS Jeg er ikke anonym, hvis du trykker baccspace to ganger og manøvrerer deg tilbake til virrvarr.mensen.com så ser du at jeg signerer med fullt navn - Jørun Kalleberg.
Du bør definitivt lese mer på bloggen hennes da du vill finne mengder av bekreftelser på det du skriver her.
Lite man faktisk får vite om de psykiske problemene til Ida, men man kan vel ikke være i tvil om at mani er en del av dem...
Forfriskende deilig å komme over en blogg som din, har lenge fundert på om jeg skulle lage en blogg kun for å henge ut de værste eksemplene fra bloggosfæren, men det virker som du nesten har gjort det allerede. Jeg tenkte dog å gå mer spesifikt inn i et enkelt innlegg, og dekonstruere. Vi får se, kansje det blir noe av det etterhvert...
PS: Hadde noen av innleggene dine vært litt kortere hadde jeg sikkert orket å lese mer her, men tekster på størlsen med "Slipp Willy fri" inlegget passer ikke helt i bloggformen. Men for all del, stå på!
"PS: Hadde noen av innleggene dine vært litt kortere hadde jeg sikkert orket å lese mer her, men tekster på størlsen med "Slipp Willy fri" inlegget passer ikke helt i bloggformen. Men for all del, stå på!"
Det er flust av kortere innlegg om du bare gidder å lete litt. Stå på du også!
O, smålig sjalusi jo!
Hva skjer når du ser noen som er penere enn deg på gata, sparker du dem i leggen?
"HellYeah sa...
O, smålig sjalusi jo!
Hva skjer når du ser noen som er penere enn deg på gata, sparker du dem i leggen?"
Hadde jeg bare ikke sittet i rullestol, host host. Spesielt husker jeg med gru den paralyserende følelsen av svartyske som spredte seg gjennom mitt spinkle skjellett hver gang du krysset min vei i korridoren på ungdomskolen, med dine lange flotte ben. Ja, vi gikk faktisk på samme skole, men du husker sikkert ikke meg, lille Sammy med bronkitt og osteoporose.
Morsomt er det selvølgelig at alt du forakter med denne Virrvarr-frøkna er nettopp det vi ekle, smilende, såpebobleelskende livverdsettere forakter med dere. At uansett hvor mye vi prøver å få dere til å forstå at livet er ikke så mørkt, meningsløst og grusomt som det dere skaper i deres destruktive, selvmedlidende gutteklubb, så beviser vi bare for dere hvor ekle vi er. Og tro meg, det er vel så frustrerende.
Ikke fordi det smerter oss å se ulykkelige mennesker rundt oss, fordi vi bare -eeeeeelsker- livet, og alle mennesker er vakre, og alt er så fantastisk og herreguuud mitt mål i livet er å spre glede til aaaalle, for alle bør være lykkelige og elske livet hurraaaa!
Nei. Fordi det er jævlig irriterende å vite at dere tror at det å være depressiv og bedrevitende gjør dere smartere og bedre enn oss, og uansett hvor mye jeg vil gjøre for å bevise det motsatte vil alltid mine forsøk bevise nettopp det for dere. Og den tanken fremkaller flere muskelsammentrekninger/min enn Virrvarrlesning kan gjøre for deg.
Lykke er et valg. Et smart valg. Vi er ikke dummere enn dere, vi bare velger å være litt ekle, selvvalgt naive og relativt tilfredse med livet. Våre liv er ikke preget av spørsmål om liv, død og meningsløshet fordi vi ikke kan, men fordi vi ikke vil.
Gjør som Desartes og oss andre. Hold filosofien og tvilen primært på jobben, trekk den frem for å imponere når det trengs og senk den til havets bunn når klokka blir fire. For da er det såååååpeboble tid!
Prøv å være lykkelige for en dag eller to. Who knows...you might like it.
MAxinge! Spot on
"Anonym sa...
Morsomt er..."
Den biter jeg ikke på altså.
Hva er det du ikke biter på, min venn?
Du har å svare seriøst og saklig på det, så mye flid jeg gjorde meg med å utarbeide det. Hele fem minutter (inkludert korrektur) brukte jeg på dette. Fem minutter er dyrebar bobleblåsetid på denne tiden av året skal jeg si Dem. Boblene fryser raskt til is i denne kulda, og stadig nye må blåses.
Solskinnsklem
"Anonym sa...
Hva er det du ikke biter på, min venn?"
Limpinnen din.
Det er jo nettopp ved å ikke svare at du går rett på limpinnen. Du klistrer deg fast og står der i limgapestokken som en feig livshater uten ansikt.
"Anonym sa...
Det er jo nettopp ved å ikke svare at du går rett på limpinnen. Du klistrer deg fast og står der i limgapestokken som en feig livshater uten ansikt."
Fordi jeg (vi; vi er 4 stykker) ikke svarer på vennene mines (anonyms) ironiske parodier på livsnyteridioter som deg og Ida Jackson, er jeg en livshater uten ansikt?
Ukas, ukas, ukas, dere er meg en fin gjeng. Nå har dere virkelig fanget dere selv i et nett det vil bli vanskelig å komme seg ut av uten å tape ansikt.
Det kan kanskje virke som dere plutselig har gått over en grense, og at dere nå har fått hele verden, både representert av idiotene og de mer eller mindre oppegående, i mot dere.
Jeg ser imidlertid ikke på de siste dagers tumulter som et plutselig fenomen som kom fra intet - det går nok dypere enn som så.
I starten var denne bloggen god. Dere angrep stort sett noksagter som ingen virkelig brydde seg om, og dere gjorde det med både list og ueovertruffen humor. Å se dere rive ned kulturinstitusjonen Jon Selås var intet annet enn fornøyelig, og jeg koste meg også med mange av de andre tekstene deres back then.
Så gikk imidlertid noe fryltelig, fryktelig galt. Dere gikk fra å skrive upersonlige og morsomme tekster, til å legge ut om alt fra deres mangelfulle oppvekst til filosofisk snikksnakk rundt selvmord og annet tullball. Greit nok, det funket en stund, men det ble altfor, altfor meget.
Å skrive lange tekster om filosofiske emner og å benytte skrivingen som terapi er isolert sett to fine båter, men det egner seg ikke på en blogg. Ikke i det hele tatt. Da blir det for tungt, for kjedelig, for deprimerende, og dere mister mye respekt. Klart, dere får respekt fra deres likemenn - folk som bruker mesteparten av tiden sin på å barrikadere seg i sine hjem for å bedrive de samme destruktive og meningsløse aktivitene som dere, men man kan jo spørre seg hvorvidt slike mennesker er mye å høre på eller ei.
Til tross for min skepsis til slike miljøer, ser jeg i motsetning til de fleste her inne verdien av både filosofisk kontemplasjon og depresjoner som får utløp i kunsten. Uten denne typen aktiviteter, ville man som dere selv har nevnt, vært foruten store deler av den festningen vi kaller vår kunst- og litteraturhistorie.
Det er likevel viktig å velge en passende form for denslags. Jeg tror IKKE norske skolebarn om femti år vil måtte gå gjennom Den ondes paradoks eller The Bangkok Syndrome som del av deres pensum i norskfaget. Javisst har disse tekstene interessante momenter, men det er fremlagt på en så lite diskret og så overkillaktig måte at det ikke blir stort mer enn et blaff.
Free Willy-greiene var også glimrende skrevet, men får det noen plass i det store bildet? Definitivt ikke.
Jeg vil derfor gi dere et par råd. La denne bloggen være en utløpskanal for deres irritasjon over mennesker som Jon Selås, la leserne deres le seg skakke av tekster som Smørkrukka i Valdres, og spar teorifilosofien og depresjonsskribleriene til mer passende anledninger.
Ta dere en utdanning, skriv en roman og bruk evnene deres til å skaffe dere integritet, for denne bloggen er det svært få som bryr seg om, og all deres misabtropi og understimulerte inteligens vil gå til spille om dere ikke gjør noe konstruktivt med den. Det er vel ingen som bryr seg om hva en gjeng uutdannede trygdesnyltere i alderen 20-30 år mener, men skaffer dere dere en utdanning og den integriteten det medfører, eller skriver dettegreiene i mer passende fora på en litt mer forseggjort måte, har dere kanskje en sjanse.
Gi leserne humor og satire, ellers er denne bloggen snart død. Jeg har alltid likt konseptet deres, men også jeg er iferd med å gå lei.
l0xl0rz5b sa...
Mye, og jeg får prøve å svare stykkevis ettersom jeg leser nedover. Regner med at de andre tre vil svare også, på sin måte.
"Ukas, ukas, ukas, dere er meg en fin gjeng. Nå har dere virkelig fanget dere selv i et nett det vil bli vanskelig å komme seg ut av uten å tape ansikt."
Vi kommer nok oss ut av dette også i finfin form, skal du se.
"Det kan kanskje virke som dere plutselig har gått over en grense, og at dere nå har fått hele verden, både representert av idiotene og de mer eller mindre oppegående, i mot dere."
Hehe, det du totalt har misberegnet i ditt ressonnement her er følgende: det eneste som har "skjedd" de siste dagene er at vi ha bestemt oss for å reklamere for denne bloggen på et sted hvor det ferdes veldig andre mennesker enn de som har funnet frem til denne ubetydelige bloggen via word og mouth og venners venner; Ida Jackson og hennes likesinnede i bloggosfæren. Hadde vi valgt å gå etter sportsidioter eller motebloggere på deres yngleplasser, ville vi sett en annen reaksjon igjen. Dette er ikke på noen måte tegn på noe som helst annet enn at vi har valgt å markedsføre oss litt annerledes enn tidligere.
"Jeg ser imidlertid ikke på de siste dagers tumulter som et plutselig fenomen som kom fra intet - det går nok dypere enn som så.
I starten var denne bloggen god. Dere angrep stort sett noksagter som ingen virkelig brydde seg om, og dere gjorde det med både list og ueovertruffen humor. Å se dere rive ned kulturinstitusjonen Jon Selås var intet annet enn fornøyelig, og jeg koste meg også med mange av de andre tekstene deres back then."
I starten var denne bloggen mye dårligere enn den er nå. Tekstene var mye mindre gjennomarbeidet, men dette kan også selvsagt ha sine postive sider ved at ting blir mer "umiddelbare" eller hva man kaller det hos Geelmuyden.Kiese osv. Vi angriper fortsatt med den samme filosofien som alltid: folk vi synes er idioter i den store eller lille offentligheten. Hadde ikke hjernen din begynt å jobbe med konspirajonsteoretiske snøballer av uvisse grunner, hadde du nok fort sett at, med unntak av en periode på kanskje 27 dager før jul, denne bloggen er ganske lik som den alltid har vært. Vi skriver flere tekster, det er den største forandringen fra Uke 33-37 2008.
"Så gikk imidlertid noe fryltelig, fryktelig galt. Dere gikk fra å skrive upersonlige og morsomme tekster, til å legge ut om alt fra deres mangelfulle oppvekst til filosofisk snikksnakk rundt selvmord og annet tullball. Greit nok, det funket en stund, men det ble altfor, altfor meget."
Alt er relativt, men "fryktelig galt" er et premiss jeg ikke kan leve med. Du synes kanskje den perioden var tullball, men vi er nødt til å forholde oss til hva majoriteten av dem vi snakker med i livene våre synes; være seg på denne bloggen eller på Rumpa Bar hvor vi slukker tørsten. De fleste vi snakker med satte umåtelig pris på disse tekstene, og vi satte pris på å skrive dem. DA. Da er da, og nå er nå. Nå er det nye tider, og hvem vet hva de vil bringe? Vi setter pris på at folk som deg kommer med seriøse oppfordringer/formaninger, men så lenge du er L9xOl882 som vi ikke har NOE som helst forhold til og ikke NOEN som helst forutsetning for å vie hvem er/hva står for annet enn at du skriver GREIT, så kan vi ikke ta noe mer hensyn til deg enn det som faller oss naturlig på bakgrunn av hvordan dine ARGUMENTER faller i god jord, dvs ganske lite tror jeg, kjenner jeg oss fire rett (jeg er nok den mest mottagelige av oss).
"Å skrive lange tekster om filosofiske emner og å benytte skrivingen som terapi er isolert sett to fine båter, men det egner seg ikke på en blogg."
Et blogg er et blankt ark, det finnes ingenting som ikke egner seg på et blankt ark annet enn DÅRLIGE TEKSTER. Dette har vi diskutert før.
"Ikke i det hele tatt. Da blir det for tungt, for kjedelig, for deprimerende, og dere mister mye respekt."
For hvem? Av hvem?
"Klart, dere får respekt fra deres likemenn - folk som bruker mesteparten av tiden sin på å barrikadere seg i sine hjem for å bedrive de samme destruktive og meningsløse aktivitene som dere, men man kan jo spørre seg hvorvidt slike mennesker er mye å høre på eller ei."
Dette kunne jeg svart morsomt på i ekte Ukas-stil, men jeg har ikke tid nå, så jeg slår bare fast at dette blir veldig useriøst. Her påberoper du deg liksom å vite hva vi fyller dagene med, noe du kanskje gjør, samtidig som du gjemmer deg bak en anonym avatar. Er du en venn eller bekjent som er bekymret for hvordan en eller flere av oss lever livene våre: send en sms, hvis ikke kan du holde deg til det som er poenget: denne bloggen.
"Til tross for min skepsis til slike miljøer, ser jeg i motsetning til de fleste her inne verdien av både filosofisk kontemplasjon og depresjoner som får utløp i kunsten."
De fleste her inne? Jeg foreslår at du går tilbake og gjør hjemmeleksen din: les kommentarene på de tekstene du viser til her. Alt tilsier at "de fleste her inne" setter meget mer pris på "filosofisk kontemplasjon" enn deg.
"Uten denne typen aktiviteter, ville man som dere selv har nevnt, vært foruten store deler av den festningen vi kaller vår kunst- og litteraturhistorie."
Stemmer det.
Det er likevel viktig å velge en passende form for denslags. Jeg tror IKKE norske skolebarn om femti år vil måtte gå gjennom Den ondes paradoks eller The Bangkok Syndrome som del av deres pensum i norskfaget. Javisst har disse tekstene interessante momenter, men det er fremlagt på en så lite diskret og så overkillaktig måte at det ikke blir stort mer enn et blaff."
Vi har aldri påstått at dette kommer til å bli pensum eller markedført oss som noe utover det vi er: en godt skrevet blogg. Det er ikke vi som har ytret ting som "hadde bare samtidsromaner vært som dette" eller "det beste jeg har lest i mitt liv". Det er dere.
"Free Willy-greiene var også glimrende skrevet, men får det noen plass i det store bildet? Definitivt ikke."
Hvilket store bilde? Her burde du lagt ballen død, altså.
"Jeg vil derfor gi dere et par råd."
Hehe, kom med dem:)
"La denne bloggen være en utløpskanal for deres irritasjon over mennesker som Jon Selås, la leserne deres le seg skakke av tekster som Smørkrukka i Valdres, og spar teorifilosofien og depresjonsskribleriene til mer passende anledninger."
Overvekten av alle tekstene er i denne klassen, og dere overlever nok en og annen filosofisk murbrekker i blant, evt er det bare å hoppe over dem. Noen periode som onvember/desember 2008 kommer nok aldri tilbake heldigvis/dessverre.
Ta dere en utdanning, skriv en roman og bruk evnene deres til å skaffe dere integritet, for denne bloggen er det svært få som bryr seg om, og all deres misabtropi og understimulerte inteligens vil gå til spille om dere ikke gjør noe konstruktivt med den. Det er vel ingen som bryr seg om hva en gjeng uutdannede trygdesnyltere i alderen 20-30 år mener, men skaffer dere dere en utdanning og den integriteten det medfører, eller skriver dettegreiene i mer passende fora på en litt mer forseggjort måte, har dere kanskje en sjanse.
Misabtropi, inetligens hsldihbldfbwkelrfgbldbvlkejfbvljkebfv
passende fora
Drikk gift. Du er dum.
"Gi leserne humor og satire, ellers er denne bloggen snart død. Jeg har alltid likt konseptet deres, men også jeg er iferd med å gå lei."
Også du? Du og Nina og Ida Jackson? Sett i gang en underskriftskampanje, spikk et trau, ligg på deg gonoré. Denne bloggen kommer ikke til å dø før vi bestemmer oss for å avslutte våre miserable liv av vår egen FRIE VILJE.
Nå må jeg løpe.
Legg inn en kommentar