Ukas Ønskereprise på Filmklubben Uke 7: Free Willy

Først vil jeg si noe til Lars Fr. H. Svendsen. Hør litt på denne: http://www.newmixes.com/alex_kidd-essential_mix-sat-05-17-2008.html det vil gjøre deg godt.

Så til poenget.

Det blåser en vind over kontinentet. En liten snok av en vind som har blåst på meg så alt for lenge nå. Fra Augustin via Kant til samtidige tenkere som Thomas Hylland Eriksen, "mannen med koldbrann" og nevnte Svendsen. Alle prøver de å prakke på meg et 4 ukers gratis abonnement på Det Glade Budskap. Tvangsfore meg som en fransk oppdrettsgås. En forvirret smørbukk i bur. Men jeg lar meg ikke lure av retorikk og myke karameller. I'm not buying!

En Paul Davis skriver i magasinet Foreign Policys føljetong The Worlds Most Dangerous Ideas: "You don’t have to read this article. But if you do, could you have chosen otherwise? You probably feel that you were free to skip over it, but were you? Belief in some measure of free will is common to all cultures and a large part of what makes us human. It is also fundamental to our ethical and legal systems. Yet today’s scientists and philosophers are busily chipping away at this social pillar—apparently without thinking about what might replace it." Nye toner av den samme gamle jazzen. Resultatorientert tankegang. Tenk hvis! Jorda kan ikke være rund, tenk på konsekvensene! Tyngdekraft? Nei uff, det blir slitsomt for stakkars bestefar, finn på noe koseligere. Det høres mistenkelig ut som religion i mine ører. Eller ønsketenkning som det heter der jeg kommer fra. Og det er nettopp dette jeg tror de holder på med. Ønsketenkning.

Davis fortsetter: "What they question is a folk psychology that goes something like this: Inside each of us is a self, a conscious agent who both observes the world and makes decisions. In some cases (though perhaps not all), this agent has a measure of choice and control over his or her actions. From this simple model of human agency flow the familiar notions of responsibility, guilt, blame, and credit. The law, for example, makes a clear distinction between a criminal act carried out by a person under hypnosis or while sleepwalking, and a crime committed in a state of normal awareness with full knowledge of the consequences. All this may seem like common sense, but philosophers and writers have questioned it for centuries—and the attack is gathering speed."

Det er altså selve kjernen av vår eksistens som er oppe til debatt. Vårt livsgrunnlag og vår livsløgn. Viljen, den frie sådan, har i tusener av år med hell blitt bevoktet fra et hvert sjofelt bakholdsangrep av en vollgrav fylt med hensynsløse krokodiller.

Monoteistene forteller oss at vi er frie til å følge Guds ord og på den måten sikre oss frelse og et evig liv. Gud er allmektig, men vi er FRIE til å velge mellom rett og galt. Idioti, selvsagt, men mennesker som tror på flyvende spaghetti-monstre er idioter, og om jeg kastet tid bort på dem ville jeg også mutert om til en selv, fortere enn jeg hadde rukket å slå opp hva "Synechdoche" betyr.

Kunsten. Kunstnerene. Med utstrakt hånd har de satt seg utenfor tempelet og bedt om almisser fra deg og meg for å tjene oss i kampen mot løgn og meningsløshet. Og de har tjent oss vel. De har fylt oss med latter og tårer og en følelse av mening. Men på et punkt har de sviktet monumentalt; de har ikke bragt oss et skritt nærmere sannheten. De har ikke virkelig prøvd å krysse vollgraven, men også disse skal vi unnskylde for denne gang. Det er bare å ta en titt på smuglesning.no eller en hvilken som helst annen formidler av kultur på internett, så ser du hvilket kaos som råder i samtidskunsten. De har rett og slett ikke tid eller overskudd til å gi seg i kast med løgn og sannhet akkurat nå, og det må vi respektere.

Vitenskapen derimot. Vitenskapen, med alle sine vitenskapsmenn, har ingen unnskyldning.

Denne uken fyller vitenskapsmannen Charles Darwin 200 år og i den forbindelse dukker det en rekke -osofer og -ologer opp i avisene for å vise farger. En av disse er Erik Tunstad, anerkjent biolog i det norske universitetsmiljø. Og han har gode poenger. Under banneret "Frykten for Darwin" legger han debatten rundt kreasjonisme vs evolusjon død en gang for alle som nummer xxxxxxx i rekken ("bevisene er uomtvistelige" osv). Han velger i stedet å fokusere på motivene og dertil argumentasjonen fra de Darwin-kritiske iblant oss, og de mange logiske bristene i denne. Evolusjon fører til "nazisme, kommunisme, imperialisme, ateisme, humanisme, rasisme, sjåvensime, matrialisme, stoffmisbruk, barnemishandling, slaveri og abort" heter det i Tunstads oppsummering av evolusjonsmotstanderenes innvendinger, og han snakker om hvordan håret hans gråner når voksne mennesker som Hylland Eriksen ymter frempå med at de negative konsekvensene av virkeligheten i seg selv gjør virkeligheten mindre virkelig. Han kan ikke skjønne at evolusjonsmedaljens bakside - "frykten for at samfunnet vil gå til helvete dersom vi innrømmer at vi bare er dyr" - skal være et plausibelt motargument i en vitenskapelig diskusjon, hvilket han selvsagt har helt rett i. Moralske innvendinger har selvsagt aldri noe i noen som helst i en diskusjon å gjøre.

Han kunne like gjerne bare sagt at evolusjon leder til DETERMINisme, for skal man tro Paul Davis fra anerkjente FP Magazine, er determinisme den virkelige enden på visa. En tilbakevisning av den frie vilje vil frita alle for enhver form for ansvar og dette vil velte verdenssamfunnet slik vi kjenner det.

Nå skal heller ikke jeg kaste meg direkte inn i debatten om rett/galt - fri/ufri, for en hver idiot skjønner at vi ikke blir født med en selvstendig kjerne som kan ta selvstendige valg og legitimere enn såkalt FRI VILJE. Det er ikke noe å diskutere. Jeg velger derimot heller, som Tunstad, å 1) ta for meg den retorikken som Davis tar i bruk for å tvinge gjennom et budskap om at verdens farligste idé er å gi slipp på den falske friheten, 2) kaste noen baller opp i luften angående hvor farlig denne ideen egentlig er, og 3) stille meg spørsmålet om hvorfor den mangelfulle motargumentasjonen anledning determinisme ikke møter den samme ildkraften fra nettopp Tunstad og hans menn, som den de bringer med seg inn i debatten når Darwin er under beskytning.

1) RETORIKKEN SOM GIKK I BUTIKKEN UTEN Å BETALE FOR SEG

"Belief in some measure of free will is common to all cultures and a large part of what makes us human. It is also fundamental to our ethical and legal systems. Yet today’s scientists and philosophers are busily chipping away at this social pillar—apparently without thinking about what might replace it."

La oss lukke våre ytre øyne og bruke vårt indre øre til å høre hva Davis egentlig sier. "Uten en tro på fri vilje er vi ikke mennsker", sier Davis. Noe som selvsagt er det rene sjøsprøyt. Gjennom tusener av år har vi oppdaget og avdekket nye ting ved oss selv, og gjennom like mange år har vi vært livredde for at disse nye oppdagelsene vil bety slutten på mennesket slik vi kjenner det. Penicillin, evolusjon, ateisme, jordrundhet og tyngdekraft. Alle ideer som har fått tilnavnet kryptonitt av sin samtid, men felles for dem alle er først og fremst at de sakte men sikkert også har blitt absorbert, godtatt og tilpasset samfunnet. Og vi har tilpasset oss dem, uten at vi av den grunn har mistet følelsen av å være mennesker, mer enn hva som godt er. Reaksjonære krefter i USA kan spytte så mange milliarder de vil inn i filmer som Matrix og Equilibrium, men på sikt vil vi sannsynligvis ikke skremmes bort fra annet enn Keanu Reeves i BluRay-kvalitet. Av historien bør vi snart ha lært at framtiden for dem som lever i den alltid vil fortone seg som den naturligste måten å leve på, hvor ugudelig den enn måtte se ut med fordums øyne.

Fundamentet i vårt moralske og juridiske system vil falle til grunnen, fortsetter Davis, og med det kan han vel ikke mene annet enn at hans frykter for rettsapparatets fremtid. Men som kreasjonistene beveger Davis seg her inn i et ytterst naivt/utspekulert (stryk det som ikke passer) landskap av retoriske virkemidler. Her handler det nemlig ikke om hvorfor fri vilje er en realitet, men snarere om hva som kommer til å skje hvis vi begynner å tro på noe annet. Som kreasjonistene har han gitt opp å kjempe sin sak på en vitenskapelig plattform allerede før han har begynt, og fra første stund valgt å henvende seg til mottakers følelser. "Tenk hvis DIN datter blir VOLDTATT og GJERNINGSMANNEN får gå FRI fordi DU valgte å stemme NEI til FRI VILJE tilbake i 2067!". I likhet med kreasjonistene gjaller Davis' budskap i dette jubileumsår som et ekko fra en tid vi helst vil glemme, med spanske inkvisisjoner og det som verre var. En tid der "hvorfor" måtte vike plassen for "derfor", og der fornuft ble ofret på de indokterinerte følelsers blodige alter. Determinsime leder kanskje til både apartheid, stoffmisbruk og gruppevoldtekt (selv om jeg tviler, se 2), men det er ikke vitenskapelige motargumenter.

2) EN TITT I KRYSTALLKULEN

Den norske filosofen Lars Fr. H. Svendsen greier ut som sitt syn på tema skyld i boka "Ondskapens Filosofi" og heller ikke her får ørene gå fri fra den resultatorienterte jazzen til Miles Davis' tonedøve navnebror. "Hvis ikke Hitler kan kalles ond, hva blir det neste?" spør han seg selv i en jungel av kildehenvisninger og sirkelargumentasjon ("Baudrillard skriver ditt og datt, ergo er verden sånn og sånn"). Det er tydelig at skyldspørsmålet forsyner seg av en stor del av kaka når stilling skal tas i anledning fri/ufri vilje, naturlig nok, men hvem har sagt at en handling ikke kan straffes i en verden hvor determinsime er konsensus? Er det umulig å tenke seg at "usyldige" mennesker blir straffet for uønsket adferd, fordi rasjonalismen har operert bort det oppkonstruerte begrepet skyld? Nei, det er selvsagt ikke umulig. Hver dag blir hundretusenvis av uskyldige mennesker straffet i form av å bli født inn i diverse ublide tilværelser: voldelige far, Afrika, nabolag med mange vepsebol osv. Å hengi seg til et syn på verden hvor alle handlinger kommer som en konsekvens av ytre påvirkning og stimulans, betyr ikke dermed at man ikke kan reagere på disse handlingene ut i fra logikken "man kan ikke straffe uskyldige mennesker". Selvsagt kan man straffe en drapsmann også i et deterministisk samfunn, selv om eufemistiske prossesser på kort tid hadde endret ordlyden fra "å straffe" til noe i nærheten av "å reparere".

Og har det nåverende systemet for håndetring av juridiske anliggender egentlig utnyttet sitt fulle potensiale? Eller er det mulig å se på det halvfulle glasset og tenke at det faktisk kan fylles opp med både vin, vann og juice laget på tropiske frukter som enda ikke har sett samtidens sollys? Jeg tror det. Om vi innser at individed ikke har frihet til å ta selvstendige valg uavhengig av utenforsående agenters påvirkning, vil et rettsapparat kanskje endelig kunne fokusere 100% på det som faktisk er poenget med systemet i første om gang: å rehabilitere. Med begreper som hevn og gjenopprettelse av rettferd på skraphaugen kan ofre og andre pårørende blåse damp med squashracketen i stedet for i rettsalen, mens lovens lange bein og armer kan frigjøre enda flere ressurser i kampen for å identifisere årsaken til ugjerningen og deretter reparere gjerningsmannen så fort og effektivt som mulig. Dette høres kanskje ut som en morbid fremtidsvisjon i landskapet Clockwork Orange/1984, men det er fordi man glemmer at fæle nålemaskiner i øyet erstattes av koselige gamle damer fra helsesektoren som peker og sier "hva tenker du når du ser denne firkanten?" Uten Gud skulle vi visstnok ende opp som kannibalske zombier uten forhud, men vi kom ikke stort nærmere en slik profeti enn "You Got a Zombie invitation" på Facebook. Uten fri vilje står vi sannsynligvis ikke i fare for stort annet enn små regelendringer på 30 km fellestart i skiskyting, samt kosmetiske økninger i rusbruk blant 12-åringer med alkoholiserte foreldre. Og hvis det skulle vise å få mer alvorlige ringvirkninger enn som så, ja da finner vi sikkert ut av det også. Slik som vi alltid har gjort.

3) HVOR ER ALLE HELTENE?

Så hvorfor føler jeg meg så sørgelig alene i kampen mot "argumentasjon med hareskår"? Hvor er Tunstad, Try, Gilbert og Behn? Hvor er Darwin når man virkelig trenger han? Min teori er at de alle holder den for kjær, den frie viljen. Determinismens største problem er at ingen vil vie sitt liv til å kjempe for en filosofi som i kraft av å være sann underkjenner hele livsverket: "På vegne av alle de milliardene med mennesker som opp i gjennom historien har utført handlinger som har ført til at du har kunnet ferdigstille din doktorgrad om determinsme vil du, Arnljot Fredrik Snåsnes, bli tildelt Nobels Fysikkpris, vi er glade for at tilfeldighetenes gang valgte din kropp som bolig for disse ideer." En verden hvor ingen egentlig kan tilegnes noen som helst kreditt for sine bragder har åpenbare nedsider sett med ignorante samtidsbriller, men også sine klare fordeler. En Hitler ville feks aldri innvadert Polen med viten om at han måtte ha delt den tvilsomme æren med en sommerfugleffekt infisert av homoseksuelle og jødiske larver, og Lars Svendsen hadde ikke plaget oss med brillosofien sin om han ikke ene og alene hadde kunnet tatt æren for å kategorisere alle kildehenvisningene.