Ukas Idiot Uke 8: Onkel Harald

Jeg ser tilbake på min barndom med lykkelige øyne til tross for de trange kårene som mellomkrigstida tilbød. Det var først en blek sommerdag i 1931 at jeg ble en mann. Jeg var åtte år på den tiden, en sterk pjokk med blond lugg og uskyldsblå øyne.
Min familie bodde på en gård fire mil nord for Trondheim. Jeg skulle inn til byen på et besøk til onkel Harald for å lære om slakteryrket. Vårt eneste æseldyr hadde brukket beinet, så jeg måtte selge min beste gås for ei krone og bruke pengene på en togbillett. Jeg sprang fra togstasjonen til jeg var fremme ved «Haralds Renættede Slagteri». Gjennom vinduet kunne jeg se bacon, koteletter, ribbe og skinke fra snor og hylle.
"Onkel Harald, hvorfor er grisen det eneste dyret til salgs her på slakteriet?" spurte jeg naivt.
"Er ikke det innlysende, kjære nevø? Et griseslakteri er det eneste stedet jødene holder sine skitne penger utenfor."
Denne kunnskapen skulle komme til gode senere i min yrkeskarriere som brødbaker - selv den dag i dag passer jeg alltid på å henge en fersk kotelett utenfor butikkvinduet mitt.

Jeg ble der i tre dager. På den tredje dagen skulle onkel Harald få inn en ny forsyning svin. "Du må bli igjen her i butikken", fortalte han med autoritet i stemmen idet han gikk ut bakdøra, "unger skal holde seg langt unna forhandlinger." På den tida kunne verken onkel Harald eller en salt bjørkris temme nysgjerrigheten min, så jeg fulgte sakte etter. Bak noen tønner så jeg han nærme seg en skitten hestevogn. To menn steg ut av vogna. De hadde filler til klær og var mørke i håret. En elefant sparket meg i magen da jeg skjønte hva som foregikk. Onkel Harald kjøpte gris fra tatere!
Jeg gråt ikke når jeg fikk først tenner, men jeg gråt da. Jeg løp hele veien hjem til gården. Andpusten fortalte jeg det som hadde skjedd til far.
"Sønn, ta med deg hammeren og æselpisken," sa han koldt med knyttede never. "Vi har forretninger å ta oss av."
En time senere stod vi utenfor inngangen til slakteriet. Faren min stormet inn døra og la sine hender omkring halsen til Harald. "Gutten fortalte meg at du kjøper gris av tatere", snerret faren min. Harald gikk i gulvet. Han krøp. "Du kan gjøre hva du vil med meg, men la barna mine være i fred!" tryglet han med gråtkvalt stemme. "Du vet ikke hvordan det er" fortsatte Harald, "taterne selger gris til under halv markedspris!" Onkelen min snakket seg stadig nærmere en lukket kiste.

Faren min tok et fast tak på slakteren og førte han utendørs. "Sønn, gi meg hammeren og spikrene" befalte han meg rolig. Harald skalv uten kontroll. Faren min tok butikkskiltet ned på bakken og førte sin brors venstre hånd over s-en i 'Slagteri'. Spikeren gikk ned mot hånda, hammeren gikk over spikeren.
"Flurnk!" Spikeren gikk gjennom kjøtt og marg. Slakteren gjorde ikke lenger motstand. Etter fem slag til var begge hendene til onkel festet hardt til skiltet. Faren min hang skiltet tilbake over inngangsdøra.
"Der kan du henge til lensmannen tar deg ned, din vandal av anstendig moral!", skrek min far og satte seg opp i æselvogna.
Jeg så på hvordan blodet fra min onkels håndflater rant ned bak skjorteermet. Noen dråper kom ut ved skosålene hans og falt sakte ned mot bakken. Faren min hadde allerede reiste av gårde. Jeg ble igjen ved min onkels side og så på hvordan det dannet seg to bekker av blod under hver fot.

Den gangen kunne jeg ikke forstå hvorfor faren min korsfestet sin egen bror. "Alt han hadde gjort var å kjøphandle med tatere", tenkte jeg. Men i dag forstår jeg. I dag hvor sigøynere maler husene til kristne mennesker og kler seg opp som lovlydige mennesker i den omstreiferske filialen «Deli de Luca», så forstår jeg så altfor godt.