Ukas Tanker om Normoppløsning Uke 6: Hvordan Skal det Gå med den Stakkars, Stakkars Kloden Vår Når Cristiano Ronaldo Tilgis sin Skamløse Filming

Helt siden Aristoteles sølte kruttslam på sine foreldres baderomsgulv har normoppløsning vært et hett tema både blant diverse filosofer og i den mer farse-orienterte befolkningen. Selv om det hevdes fra enkelte hold at den stadige degenereringen har stoppet midlertidig opp etter at Kaká valgte snill og gudfryktig klubbkjærlighet foran perverse penger i banken føler jeg det relevant å ta opp temaet på min egen måte. Etter en relativt oppjaget samtale med min mor angående dette temaet før jul har jeg nemlig fått blod på tann når det gjelder å utdype fenomenets eksistens, betydning, konsekvenser og sjarm.

At et samfunns moral og normer er i stadig og flytende endring finner jeg det ikke verdt å diskutere. Det er et faktum. En dag er det lov å steke fiskepinnene sine i ekstraktert jødefett, og den andre er dét galt også. Du vokser opp i et samfunn med den strenge overbevisning at utenomekteskapelig seksuelt samkvem og dessuten onani fører til voldelig hårvekst på innsiden av håndflatene, men innen du har passert femogfemti er internettsider tilegnet nettopp slike aktiviteter ikke bare sosialt akseptert, men dessuten en tilnærmet oppdragende institusjon for kjekk ungdom som ikke kvier seg nevneverdig for å dobbeltpenetrere stakkars uskyldige Lise-Mette på bare fjorten år mellom padlingen og bueskytingen på Kinsarvik leirskole.

Hva jeg finner det verdt å diskutere er filosofer og mødres lemfeldige omgang med begreper som verdigrunnlag, paradigmeskifte, manglende erstatning og kaos.

Retorikken er velkjent og eldre enn ristet brød. Samfunnet er på vei inn i anarki og uhemmet tyfusepidemi som en følge av at grunnlaget vi hittil har bygget vårt samfunn på er i ferd med å oppløses samtidig som vi mangler et bærekraftig alternativ til å ta over. Dette argumentet for enten å holde på det gamle eller gjøre en grundig innsats for å skape en felles plattform vi kan tro på og kjempe for brukes av såvel religiøse ateist-bekjempere i USA(manglende gudetro gir selvmord, skolemassakrer og dessuten mer eksplisitte hiphop-videoer på MTV) og mitt biologiske opphav(vi er på vei inn i mørketid og et moralsk bunnivå, gutten min) som anerkjente filosofer som Habermas og vår egen Gunnar Skirbekk("Dersom det ikkje finst kontekstuavhengig moral og fornuft, endar vi med kampen mellom gudane, skriv Gunnar Skirbekk i sin nye bok. Med utganspunkt i den internasjonale diskusjonen om rasjonalitet og modernitet gjev forfattaren eit grunnleggjande forsvar for diskursiv fornuft og offentleg meiningsdanning.").

Tidenes sommerolympier Michael Phelps ble nylig konfrontert med sin lefling med mildere rusmidler. "Det skal ikke kunne gå an å kombinere hasjrøyking og vill festing med å vinne så mange OL-medaljer" sier ansvarlig meningsbærer for Norges største sponsor av ung og frisk idrett samt iskrem på sommeren, Jacob Lund, i et tappert forsøk på å opprettholde sin kontekstuavhengige moral. Min konklusjon er at han må bekjenne seg til en lite gjennomtenkt Gud. Det Skirbekk på sin side burde lært av den kristne barnesangen som går "Der hvor to eller tre er samlet i mitt navn der er jeg midt i blandt dem" er nemlig at guder kommer forunderlig billig. Man trenger ikke religiøse undertoner for å havne i kampen mellom "gudene" som han snakker om, denne kampen er evig og pågående og utkjempes mellom millioner av småguder formet mellom tre, fem, hundreogtrettiseks eller ni millioner som deler en felles oppfatning av hva moral og fornuft bør være og hvordan man bør gå frem for å oppnå fullbyrdelsen av sitt eget evangelium. Og å kneble og undertrykke en slik fin kamp med det mål for øyet å tvinge folk inn i en Soft City-stemning av monotont meningsfellesskap er også en slik gud. Dertil en temmelig usjarmerende en, spør du meg.

At den aldrende filosof som i sin ungdom var så frisk i replikken og dessuten TEMMELIG god til å danse ønsker å gi inntrykk av at han redder oss fra "gudene" ved å lyde hans hjemmesnekrede gyngehest er i og for seg forståelig. Det er ikke ærlighetens historiske høydepunkt, men det er greit. Alt dette er en del av den evige og kontinuerlige kampen mellom ulike krefter og oppfatninger. Og Gunnar trenger ikke være så engstelig heller. Jeg og Mads Gilbert kunne sikkert levd i fred og fordragelighet på en øde øy selv om han stakk av hver fullmåne for å ofre blodige spedbarn til Marduk Storeteren. Jeg skulle ikke laget noe slagsmål.

Globalisering, kommunikasjon på tvers av landegrenser, en mer variert strøm av informasjon samt en langt større grad av tilgjengelighet til den har ført til at gudeverdenen idag er langt mer mangfoldig og fragmentert enn den noensinne har vært. Heller ville jeg skamfert min thailandske kone med barberblad og inngått homofilt partnerskap med mannen som satt bak meg på bussen fra Haugesund og hørtes mer ut som en villgris enn jeg synes kontekstuavhengig moral burde tillate, enn å se på en blomstrende meningsflora som noe negativt. Det er den blomstrende meningsflora som gir meg anledning til å fullføre mitt livs mål om å bygge en replikasjon av Eiffeltårnet KUN ved hjelp av kjetting uten at jeg trenger å stå venneløs tilbake.

Og det viktigste for meg, har jeg funnet ut etter å ha tenkt meg nøye om, er å få lov til å gjøre hva jeg vil med kjetting. Jeg står mer tilfreds på min lokale plattform av verdigrunnlag enn jeg noensinne kunne gjort på en kontinentalplate. Denne tilfredsheten over valgfrihet tror jeg mange andre også føler. Synes du synd på Lise-Mette og synes verden går i feil retning når slikt skjer, og så på en leirskole til og med? Det er fullt forståelig, men all den tid jeg har fra sikre kilder at Lise-Mette likte det godt så synes jeg ikke det er noen grunn til å bruke opp stemmen sin på dommedagsfenomenet normoppløsning.