Ukas Alt for Lange Innlegg Uke 9: No Corner Left Behind

For oss som kommer fra generasjon Z er The Wire ABC. Vi er de unge, opplyste og arbeidsledige. Vi ser på finanskrise og resesjon som en gylden mulighet til å lure et skakkjørt NAV-system for enda noen kroner, så vi fortsatt kan opprettholde vårt eksessive forbruk av favorittdop #1 ved siden av helgefyll: kvalitetsserier på DVD. Mens Anders Giæver ser en halv sesong og leser to amerikanske nettartikler for så å erklære serien til større enn Sopranos, sluker vi, trygdesnylterene fra generasjon Z, The Wire på høykant. Back to back; fra første episode i sesong én, til siste episode i sesong fem. Grunnen til at jeg kommer med såpass bolde påstander omkring den ellers så dyktige VG-journalistens manglende HBO-integritet, er hans glimrende fravær som parallelltrekker i disse ”dopflommende” avisdager. Hadde han studert verdens (fortsatt bare) tredje beste TV-serie med lupe, slik som oss, hadde han også sett det vi ser nå. Side om side med ”Sult og Suppe” utspiller det seg nemlig en mye mer interessant gateoppsetning enn den som hjelpeløst forsøker å dysse ned en pinlig heksejakt på vår aller største forfatter gjennom tidene, en oppsetning som i reneste Synechdoche, New York-stil prøver å romme alt hva livet har å by på av godt og ondt, av ærlig og uærlig; Oslo bys livesize sceneversjon av serien som ga Baltimore et ansikt.

Den foreløpig anonyme regissøren kan på ingen måte beskyldes for å feige ut ved å følge originalens suksessoppskrift fra punkt til prikke, og castingen er mildt sagt forfriskende i en tid hvor Aksel Hennie og Pia Tjelta nærmest har tilegnet seg monopol på hovedrollekonseptet. Som den sleske, svarte og sterkt heterofile borgemester Clarence Royce med dollargliset finner vi overraskende nok en homofil, men ellers relativt grå og ikke minst hvit byråkratmus i Erling Lae, og selv om de deler en glødende og nærmest barnlig tilnærming til sin evige jakt på politiske løsninger som faktisk virker, stopper også de fleste likheter der mellom den originale rådmann Thomas Carcetti, med sine ”boyish good looks”, og den norske utgaven foreviget av en noe mer traust og sidrumpa statsråd Bjarne Håkon Hanssen. Men hvor enn uortodoks den norske versjonen fremstår i de estetiske valgene, kan den ikke sies å være annet enn tro mot det som faktisk er de to grunnvollene i konseptet, tematisk sett. Det gode og det onde finnes på begge sider av loven, og sannheten er alltid mer kompleks enn den ser ut ved første øyekast.

Jeg ønsker først å dvele litt ved de førstnevnte karakterene og deres norske levendegjørere, for selv om kammerspillet i Baltimores rådhus kanskje ikke har den samme vanedannende effekten som actionscenene med Omar Little og Snoop Pearson, utgjør det unektelig en av de mest interessante parallellene til den norske samfunnsdebatten. I likhet med Royce og Carcetti står nemlig Lae og Hanssen for hver sin arketype i realpolitikken. Der Royce/ Lae ønsker å rette opp deres respektive byers falmende rykte ved hjelp av politisk kosmetikkirurgi, er Carcetti/ Hanssen brennende opptatt av å røske problemene opp med roten, og ikke bare av å benytte seg av inneffektive Norgesplastere for syns skyld; som vi alle jo vet leges såret vesentlig raskere om det blir eksponert for frisk luft. ”Det offensive gatesalget gjør Oslo til narkotika-versting” uttaler Erling Lae til Akersgatas svar på Baltimore Sun, og misunner samtidig storbyer som Stockholm og London der gatesalget er flyttet ut til drabantbyene hvor den ikke er til sjenanse for middelklassen. I likhet med Royce ønsker Lae, slik det for meg ser ut, å søke politisk effektive, men kortsiktige løsninger på de største utfordringene vi har i samfunnet. Vi feier de styggeste problemene under teppet, så får vi heller se nærmere på saken når jeg har sikret min ”second term”, er en typisk Høyre-tankegang som rimer dårlig med ”No Corner Left Behind”-filosofien til Carcetti, Prezbylewski, Colvin, McNulty og de andre heltene i det amerikanske østkyst-dramaet.

Hanssen er på sin side, som Carcetti, proporsjonalt opptatt av å finne ut hvordan man virkelig kan løse de vanskelige problemene en gang for alle, og låner i den forbindelse øre til Europas enfant terrible, Sveits. I serien er annerledeslandet personifisert ved den kontroversielle overkonstabel Bunny Colvin med sitt ”Hamsterdam”; en avkriminalisert frisone ikke ulik det Zürich Hanssen har pekt ut som første stopp i sitt korstog mot en politikk like feilslått i dag som da den ble introdusert for Norge parallelt med de narkotiske stoffene den har som mål å bekjempe. ”You know why this is not a war? Wars end.” er en sannhet som har gått opp for selv den noe lavpannede white trash-etterforskeren ”Herc”, men det blir vel optimistisk å håpe på at den samme visdommen treffer våre lovgivere før tidligst i neste sesong, sesongen der Heroin-Hanssen returnerer til City Hall bevæpnet til tennene med ferske forskningsrapporter fra rusforebygningens skyttergraver i klokkelandet.

Samtidig, nærmere bestemt på Grønland, sitter en frustrert men like fullt kampvillig leder i politiforeningen, Arne Johannesen AKA detective Lester Freamon, og fortviler over ressursmangelen ved Oslo Politikammer. ”Who’s signing the overtime slips?” møtes med de samme skuldertrekkene der som i B.P.D., og Johannesen vet, som Freamon, at det er systemet det er noe i veien med. Ikke er han redd for å blåse i fløyten heller, og selv om Johannesen ikke kan sies å nå Freamons høyder hva skamløs obsternasighet angår, er det liten tvil om at både Ingelin Killingren og Roger Andersen, her i rollene som politisjefene Burrell og Rawls, stadig oftere fantaserer om å tvangsoverføre den frittalende ringreven til bevisavdelingens mørkeste kjellerdyp.

Freamons innsikt repeterer for oss et budskap vi alle egentlig er inneforstått med, men som aldri blir tatt hensyn til; keiseren har ingen klær. Karriereklatrere i avdelingene utgjør sammen med politikere mest opptatt av å ta seg godt ut i anledning valgåret, en lite effektiv kombo som nesten utelukkende ender opp med de samme meningsløse arrestasjonene på gatenivå og den samme meningsløse hundsingen av selve pariakasten i samfunnet, ”the dope fiends” (narkomane), år etter år. ”Bubbles” har nemlig ingenting i synsvinkelen til godtfolk å gjøre, verken i Oslo eller i Baltimore, et faktum det er relativt bred politisk enighet rundt om vi ser bort i fra et par uredde enkeltindivider som Carcetti, Hanssen og ikke minst Bunny Colvin, en rolle foreløpig ubesatt i den norske sceneversjonen. Selv om hans ”Hamsterdam”-initiativ både førte til at politiet kunne konsentrere seg om ”ordentlig politiarbeid”, samt at de frivillige organisasjonene fikk muligheten til virkelig å hjelpe de narkomane utover med det basale (AIDS-testing, rene sprøyter, rehabiliteringsprogrammer osv), var prosjektet rett og slett for betent til at noen turte å ta tak i det. Det hele endte oppskriftsmessig opp med avvikling, syndebukkutpeking, hoderulling: ”Business as usual”. Og selv om man ikke skal glemme at dette er en fiktiv fjernsynsserie, burde dette være et tankekors også i den norske, høyst virkelige debatten.

For hvordan skal man kunne hamle opp med Barksdale, Bell og B-gjeng når all arbeidstid går med på å jage syke mennesker fra et hjørne til et annet? Hvordan skal man kunne avsløre Prop Joe og hans kyniske bakmenn fra Øst-Europa, når de tøffe løsningene alltid ofres på meningsmålingenes alter? Og hvordan skal det gå med Michael, Duquan, Randy, Naymond og resten av den oppvoksende generasjon om vi ikke finner ressurser til å følge dem opp, i en allerede bunnskrapt pengekiste? Mens vi venter på at Prez skal spasere inn på Hersleb og utrette kostnadsfrie mirakler, mens vi venter på at Omar Little skal dukke opp i Oslo Sentrum og renske bort all ondskap med sin karakteristiske ”sawed off”, mens vi venter på at Jimmy McNulty skal fikse opp i all verdens urett med et trylleslag, er det kanskje på tide å gjøre seg noen erkjennelser. Ingenting vi har sett gjennom hele verdenshistorien tyder på at det er mulig å vinne kampen mot narkotika, slik vi til nå har definert konseptet seier. Verken ved Oslo Domkirke, i Baltimores ”low-rises” eller på Afghanistans valmuemarker. Så lenge det er demand, vil det være supply, ”no doubt” som Omar ville sagt det.

Bjarne Håkon Hanssen velger å gå i opposisjon til alt og alle med et kompromissløst forslag som meget vel kan bli hans politiske bane, og han møtes med ”tenk om du tar feil”-retorikk. Tenk om han har rett, tenker jeg, og jeg tenker videre at det er på høy tid å prøve noe nytt. Jeg krysser i hvert fall fingrene for at den utskjelte statsråden vinner frem med sin erkjennelsesteori, så får tiden vise om han tar på seg rollen som Carcetti eller Colvin når vi kommer til siste episode. Vi som har sett alle sesongene skjønner hva jeg prater om.