Ukas Reisebrev Uke 9: APOKALYPSE BIZARRO NÅ!

Historien jeg skal fortelle i dag er annerledes... «Hvor er aktualiteten!?», mumler du oppgitt og rister på hodet mens du slikker fingrene dine rene for ostepop. Men la meg fortelle deg at det i kriker og kroker av den ariske verden foregår så lysskye aktiviteter at kunnskap om dem umulig kan oppdrives gjennom noe sekundærmedium, eller presenteres gjennom et Nytt på Nytt For Voksne-format. En må oppsøke dem for eget apparatus. Derfor var det at redaksjonen i Ukas Idiot en sen januarkveld bestemte seg for å sende meg på oppdrag til emperiehovedstaden.

I sur Sellafieldnedbør stampet jeg oppover A2; den flomlysbelagte seksfeltsarterien som binder Øst-London og sentrum sammen. De gåsefettpenslede potetene fra istad lå tungt i magen. Helst ville jeg bare drikke øl og se på klipp av homofile standupkomikere på youtube sammen med ketaminbeistet av en brite i naboblokka, men det var bare å slå den tanken fra seg. Jeg måtte fram. På papyrusrullen var jeg i London for å lære, ikke sitte på pub, og nå skulle det da for faen læres.

Sju til ni, kveldstid, tirsdager, hadde jeg blitt fortalt. I et nedlagt kontorbygg ti minutter unna universitetet Goldsmiths. Rom B8, det er i kjelleren. Jeg burde visst bedre. Men sannheten er at jeg trodde hele affæren skulle bli ytterst uproblematisk. Det var først da jeg gløttet på kakebordet og så de osende butterdeigsfiletene som lesket seg i varmen fra lysrørene at jeg virkelig forstod alvoret. Dette var et genuint kveldskurs i ordets rette forstand. Og jeg hadde ikke følt en så kvalmende avsmak for pennens makt siden jeg ble anmeldt til Pressens Faglige Utvalg for å ha smuglet inn ordet tyskertøs i den vesle østerlandske lokalavisa mi.

Writing Fiction, kalte de det. For begynnere. I realiteten var det det destruktive avkommet du får hvis du forsøker å parre et sprøyterom med et AA-møte. En ond parasitt som borer seg inn i membranen din og legger egg i kjernen av den moderne eksistens: livsløgnen. I dette tilfellet; en livsløgn om at du fullt og helt er en forfatter, en skapende sjel, en sopran i ordenes verden. Sannheten var femten middelaldrende britiske menn og kvinner med zombieøyne, kols og åttetimers arbeidsdager på kontoret. De stirret kryptisk opp på den fremmede i døra. Kanskje følte de seg truet. Kanskje trodde de at jeg skulle bryte forhekselsen og tvinge dem til å se den utålelige sannheten i øynene. Men det var ingen tvil om at jeg måtte prosesseres. Bli en av dem.

En eldre dame med hatt steg inn i rommet. Zombiene smilte henrykt opp mot henne. Dette var Overhodet. En feilslått J.K. Rowling med et humør som skifter i takt med hva slags cocktailer hun klarer å framstille av pillene mot sin stadig mer omfattende reumatisme. Hun har gitt ut to barnebøker i sitt liv og liker å prate om dem begge. De er av det slaget som er overlesset av fantasifostre med snodige navn - navn som bare britiske seniorer rusa på Earl Grey vippende fram og tilbake i gyngestolen til de blir så svimle at de gulper opp en grå væske, er i stand til å få ut av fjærpennen sin. «Hippopotomus Hogbartbottom Harry», «Rittlespoon The Wrinkly Rat», «Beestinger Bipbopbaluba Belsebub Betty», og så videre i det uendelige. Men respekten hun høstet var ikke lik noe annet jeg har sett i mitt liv. Heksa så på meg, den fremmede i forsamlingen, og ønsket velkommen. Hun mumlet noe om en eller annen sjonglør ved navn Per Petterson. Jeg tok en bit kake. Og med ett var jeg en av dem.

Hver sesjon med Writing Fiction begynner med at Heksa mentalt masserer oss inn i sonen. «Tenk på et epletre», sier hun, og vi lukker de apoetiske øynene våre og tenker på et epletre. «Har dere gjort noe siden forrige gang?», spør hun så. Vi har aldri gjort noe siden forrige gang. Og det synes Heksa er strålende. Det å ikke være i stand til å få ned et forbanna ord på papiret, er nemlig en så stor del av det å være forfatter, mener Heksa. Legg merke til detaljen være forfatter. Dette er hun opptatt av. «Når dere kommer inn i dette rommet, er dere forfattere», pleier hun å si.

Det er én av zombiene jeg liker svært godt. Han går under navnet Ben og er i besittelse av en enorm pondus og digre lepper som pulserer når han lesper. Jeg har for vane å sette meg ved siden av Ben og slå av en prat før vi får skuddet vårt. Selvtilliten hans er alltid knust i tusen biter i starten av en time, og jeg setter den varsomt sammen igjen, før Heksa knuser den nok en gang. Ved første øyekast later Ben til å være klassens hoffnarr, men hans rolle stikker dypere enn som så. Ben er jokeren; selve nøkkelen til å forstå Writing Fiction, og jeg blir mer og mer overbevist om at han kun er en illusjon, et fantasifoster framstilt av rotteblod og sennep i doskåla til heksa. Uten ham ville fortryllelsen vært brutt for lenge siden. Det er nemlig slik at uansett hva Ben gjør, mener heksa at det er forferdelig dårlig. Kall det gjerne et utilitaristisk nødhjelpsprosjekt. Vi får det bedre vet at Ben konstant må lide. Uansett hvor dårlig skvipet vi lirer av oss er, vet vi at krusedullene til Ben er et dårligere stykke arbeid.

Jeg vil nok aldri glemme den dagen han ble totalt lynsjet for sin privatdetektivhistorie. Ben strålte den kvelden. Selvsikkert lespet han avgårde om hvordan han hadde kommet fram til denne karakteren som var en privatdetektiv og eide et fjernstyrt leketøyshelikopter han brukte for å spane. Da sukket Heksa tungt. «Ben... Kan du skrive om en privatdetektiv?» «Jeg vet ikke!?», sa Ben optimistisk og forventet ballkasting og idésprudling og alt hva den etablerte kreative bransje har å by på. Men det ble ikke slik. «Ben. Du har nettopp kastet bort tiden din her. Det er ikke noe poeng i å sitte her og sløse bort tid på å lage karakterer du ikke har den minste forutsetning for å kunne skrive noe om.» Ben stirret sørgmodig ned i notatene sine. Turen ble min, og jeg fortalte nervøst om min idé om en russisk ubåtkaptein som vil starte janitsjarband under vann, fordi akustikken er så jævla god. «Spennende», nikket Heksa. «Spennende».

Ubåtideen min er ikke god, men det trenger den ikke være heller, for jeg skal aldri skrive den historien. «Jeg jobber på ideen min», sier jeg og blir møtt med stående ovasjoner. Og det er alt jeg trenger. I tillegg til å vite at jeg er en bedre forfatter enn Ben. Det er ikke det at jeg ikke innser at denne tankegangen er feil, men den gjennomsyrer meg like fullt. Jeg har gjort den mest menneskelige feil; jeg har satt likhetstegn mellom kunstig rus og genuin lykke. Men det er for sent nå. Anse dette som min første og siste rapport. Jeg kommer ikke tilbake. Hodet er barbert og jeg har skåret inn KURTZ i panna mi med en defekt kulepenn. Det er en ynkelig apokalypse, for all del. Men jeg vil ikke bli husket, jeg vil ikke si noe til verden. Hvis jeg bare kan drømme at jeg gjør det i to timer hver tirsdag, er jeg fornøyd.

Ukas Nekrolog in Spe Uke 9: Sturla Berg Johansen

Sykdom fører til død, og det tror jeg er et faktum de aller fleste av våre lesere vil si seg enige i. I så måte har de av oss som velger å løse billett til Chat Noir-showet "Damenes Aften" åpenbart med en død mann å gjøre. Rent bortsett fra at henfallenhet til homofil adferd er en åpen søknad om HIV/AIDS, gonoré & Bipolar II, er nemlig homofili også i seg selv en psykosomatisk diagnose, påført ofrene i en av livets to første faser.

Dette er noe alle seriøse forskere enes om (se: Halvor Moxnes, Jostein Børtnes og Dag Øistein Endsjø (red.) (2002) Naturlig sex? : seksualitet og kjønn i den kristne antikken – Gyldendal akademisk.), for i motsetning til hva mange av denne subkultens egne tilhengere ønsker å tro, er seksual orientasjon av typen samkjønnet verken noe som er medfødt eller noe genetisk. Nei, det er tvert i mot noe som velter over en, i det ublide møtet med en kold verden hvor det tradisjonelle syn på og følgelig sunne forhold til mor, far og søsken, blir forpurret av utenforstående elementer som jazzplater, besøk i dukketeateret og generell vranglære i anledning moral og anstendighet. En frivol morssikkelse med radikale ideer er et typisk arnested for seksualavvikende utvikling i underbevisstheten, noe vi i stor grad kan skylde jesuittene og deres inntog i samfunnsdiskursen for.

Plutselig var alt greit, og strikkende fedre ble slått opp på forsiden av kulørte magasiner med redaktørstoler besatt av navn som Zimmer, Mokotoff og Herzelberg under parolen "Det Moderne Mennesket". Ignoramuser og døgenikter i nordisk-germansk byråkrati gjorde som sine åndsbrødre over dammen - de lot djevelen operere fritt. Harvey Milk og George Monscone rakk, før de ble avrettet av den hardtarbeidende familiefaren Dan White (som senere ble offer for verdenshistoriens kanskje groveste justismord), å åpne fire tehus, 38 kaffebarer og en fabrikk for produksjon av mentolsigaretter, til ettertidens store fortvilelse. Vesten har i kjølvannet av deres martyrdød på 31 år blitt forvandlet til en hengemyr av grafisk design, platåsko og lykkepiller; et mørkt og ugjestmildt sted hvor kjønnsykdommene florerer, hvor griske psykoanalytikere regjerer gatehjørnene og hvor negroide, indianske og andre mentalt utviklingshemmede mennesker har fått det for seg at også de har krav på såkalte rettigheter.

Sturla Berg Johansen er kun det siste skudd på en stadig voksende stamme av bortkomne lam i en stadig mer forsjoffen samtid, men han vil tilslutt, som Milk og alle de andre, bli nødt til å møte sin skjebne - han vil måtte ofres på syndsforlatelsens alter. Rammes han ikke av syfilis i dag, treffes han av pistolskudd på åpen gate i morgen. Guds kompromissløse lyn vil ei avta før rettferdigheten skjer fyllest - ifra de boklærde forskere på lesesalene til den dannede mann og kvinne i gaten; det er noe alle vet. Og det er en lærdom vi må gjøre vårt ytterste for å bringe videre til en oppvoksende generasjon i dyp, kollektiv identitetskrise. Gir vi opp nå, kan vi like gjerne levere verden tilbake til apene med det samme.

Ukas Barnesang Uke 9: Bård Brekker Beinet

Jeg er hvit og mitt folk er hvitt. I dagens aviser kan man lese at SV vil ta organer uten godkjenning. Bård Vegar Solhjell legger frem et forslag om et «stille samtykke» til at jødene kan forsyne seg av organene dine. I praksis er dette en åpen invitasjon for tatere, mulatter, negere, arabere og kommunister til å utbytte sine annenrangs organer med uvitende kristne barn som blir offer for trafikkulykker og forgiftet drikkevann. Dette kan potensielt bli den svarteste norske lovendringen siden 1851 da Hendrik Wergeland fikk opphevet § 2 i grunnloven, som ble skrevet for å beskytte oss mot barnepornografi og økonomisk rovdrift.

Løsningen virker enkel: La det rødhårede krapylet få se innsiden av en kremeringsovn; det fremste symbolet på såkalt sosialitisk nyvinning.

Ukas Gjesteartist Uke 9: Hvarulven

Hvar kidnappet et av våre redaksjonsmedlemmer ved hjelp av en stor hvit varebil natt til søndag, og krever nå at vi skal publisere en tekst han har skrevet for at han skal gå med på å løslate Jens Bendiksen fra fangetårnet. Vi kan vel ikke si annet enn ja til et slikt forslag, for vi vil nødig miste Bendiksen til fangetårnet og tilværelsen som følger med den. Så dette er altså teksten.



  „Ø „˜þÆ
Ø OJ QJ CJ ^J aJ
-ð
  „@„˜þÆ
@OJ QJ CJ ^J aJ
-ð
  „¨„˜þÆ
¨OJ QJ CJ ^J aJ
-ð
  „h
„˜þÆ
h
OJ QJ CJ ^J aJ
-ð
  „Є˜þÆ
ÐOJ QJ CJ ^J aJ
-ð





ÐÏࡱá ;  þÿ   ‘  
þÿÿÿ € ÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿýÿÿÿÿÿÿÿþÿÿÿþÿÿÿ   
  þÿÿÿ                  ! " # $ % & ' ( ) * + , - . / 0 1 2 3 4 5 6 7 8 9 : ; < = > ? @ A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z [ \ ] ^ _ ` a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x þÿÿÿz { | } ~  � R o o t E n t r ÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿ  t ÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿÿ þÿÿÿ

Ukas Dikt Uke 9: Om Obelix

RETTETANG RETTETANG
edderkopps til napoleons hær
seks gresshoppere under lyset
spiller musikk u/ fiolin

greven stryker seg på fuglebrystet
& spiser myk biff m/ dijon
historien din har tatt feil kurs
champagne til prøyssere -idag

Ukas Alt for Lange Innlegg Uke 9: No Corner Left Behind

For oss som kommer fra generasjon Z er The Wire ABC. Vi er de unge, opplyste og arbeidsledige. Vi ser på finanskrise og resesjon som en gylden mulighet til å lure et skakkjørt NAV-system for enda noen kroner, så vi fortsatt kan opprettholde vårt eksessive forbruk av favorittdop #1 ved siden av helgefyll: kvalitetsserier på DVD. Mens Anders Giæver ser en halv sesong og leser to amerikanske nettartikler for så å erklære serien til større enn Sopranos, sluker vi, trygdesnylterene fra generasjon Z, The Wire på høykant. Back to back; fra første episode i sesong én, til siste episode i sesong fem. Grunnen til at jeg kommer med såpass bolde påstander omkring den ellers så dyktige VG-journalistens manglende HBO-integritet, er hans glimrende fravær som parallelltrekker i disse ”dopflommende” avisdager. Hadde han studert verdens (fortsatt bare) tredje beste TV-serie med lupe, slik som oss, hadde han også sett det vi ser nå. Side om side med ”Sult og Suppe” utspiller det seg nemlig en mye mer interessant gateoppsetning enn den som hjelpeløst forsøker å dysse ned en pinlig heksejakt på vår aller største forfatter gjennom tidene, en oppsetning som i reneste Synechdoche, New York-stil prøver å romme alt hva livet har å by på av godt og ondt, av ærlig og uærlig; Oslo bys livesize sceneversjon av serien som ga Baltimore et ansikt.

Den foreløpig anonyme regissøren kan på ingen måte beskyldes for å feige ut ved å følge originalens suksessoppskrift fra punkt til prikke, og castingen er mildt sagt forfriskende i en tid hvor Aksel Hennie og Pia Tjelta nærmest har tilegnet seg monopol på hovedrollekonseptet. Som den sleske, svarte og sterkt heterofile borgemester Clarence Royce med dollargliset finner vi overraskende nok en homofil, men ellers relativt grå og ikke minst hvit byråkratmus i Erling Lae, og selv om de deler en glødende og nærmest barnlig tilnærming til sin evige jakt på politiske løsninger som faktisk virker, stopper også de fleste likheter der mellom den originale rådmann Thomas Carcetti, med sine ”boyish good looks”, og den norske utgaven foreviget av en noe mer traust og sidrumpa statsråd Bjarne Håkon Hanssen. Men hvor enn uortodoks den norske versjonen fremstår i de estetiske valgene, kan den ikke sies å være annet enn tro mot det som faktisk er de to grunnvollene i konseptet, tematisk sett. Det gode og det onde finnes på begge sider av loven, og sannheten er alltid mer kompleks enn den ser ut ved første øyekast.

Jeg ønsker først å dvele litt ved de førstnevnte karakterene og deres norske levendegjørere, for selv om kammerspillet i Baltimores rådhus kanskje ikke har den samme vanedannende effekten som actionscenene med Omar Little og Snoop Pearson, utgjør det unektelig en av de mest interessante parallellene til den norske samfunnsdebatten. I likhet med Royce og Carcetti står nemlig Lae og Hanssen for hver sin arketype i realpolitikken. Der Royce/ Lae ønsker å rette opp deres respektive byers falmende rykte ved hjelp av politisk kosmetikkirurgi, er Carcetti/ Hanssen brennende opptatt av å røske problemene opp med roten, og ikke bare av å benytte seg av inneffektive Norgesplastere for syns skyld; som vi alle jo vet leges såret vesentlig raskere om det blir eksponert for frisk luft. ”Det offensive gatesalget gjør Oslo til narkotika-versting” uttaler Erling Lae til Akersgatas svar på Baltimore Sun, og misunner samtidig storbyer som Stockholm og London der gatesalget er flyttet ut til drabantbyene hvor den ikke er til sjenanse for middelklassen. I likhet med Royce ønsker Lae, slik det for meg ser ut, å søke politisk effektive, men kortsiktige løsninger på de største utfordringene vi har i samfunnet. Vi feier de styggeste problemene under teppet, så får vi heller se nærmere på saken når jeg har sikret min ”second term”, er en typisk Høyre-tankegang som rimer dårlig med ”No Corner Left Behind”-filosofien til Carcetti, Prezbylewski, Colvin, McNulty og de andre heltene i det amerikanske østkyst-dramaet.

Hanssen er på sin side, som Carcetti, proporsjonalt opptatt av å finne ut hvordan man virkelig kan løse de vanskelige problemene en gang for alle, og låner i den forbindelse øre til Europas enfant terrible, Sveits. I serien er annerledeslandet personifisert ved den kontroversielle overkonstabel Bunny Colvin med sitt ”Hamsterdam”; en avkriminalisert frisone ikke ulik det Zürich Hanssen har pekt ut som første stopp i sitt korstog mot en politikk like feilslått i dag som da den ble introdusert for Norge parallelt med de narkotiske stoffene den har som mål å bekjempe. ”You know why this is not a war? Wars end.” er en sannhet som har gått opp for selv den noe lavpannede white trash-etterforskeren ”Herc”, men det blir vel optimistisk å håpe på at den samme visdommen treffer våre lovgivere før tidligst i neste sesong, sesongen der Heroin-Hanssen returnerer til City Hall bevæpnet til tennene med ferske forskningsrapporter fra rusforebygningens skyttergraver i klokkelandet.

Samtidig, nærmere bestemt på Grønland, sitter en frustrert men like fullt kampvillig leder i politiforeningen, Arne Johannesen AKA detective Lester Freamon, og fortviler over ressursmangelen ved Oslo Politikammer. ”Who’s signing the overtime slips?” møtes med de samme skuldertrekkene der som i B.P.D., og Johannesen vet, som Freamon, at det er systemet det er noe i veien med. Ikke er han redd for å blåse i fløyten heller, og selv om Johannesen ikke kan sies å nå Freamons høyder hva skamløs obsternasighet angår, er det liten tvil om at både Ingelin Killingren og Roger Andersen, her i rollene som politisjefene Burrell og Rawls, stadig oftere fantaserer om å tvangsoverføre den frittalende ringreven til bevisavdelingens mørkeste kjellerdyp.

Freamons innsikt repeterer for oss et budskap vi alle egentlig er inneforstått med, men som aldri blir tatt hensyn til; keiseren har ingen klær. Karriereklatrere i avdelingene utgjør sammen med politikere mest opptatt av å ta seg godt ut i anledning valgåret, en lite effektiv kombo som nesten utelukkende ender opp med de samme meningsløse arrestasjonene på gatenivå og den samme meningsløse hundsingen av selve pariakasten i samfunnet, ”the dope fiends” (narkomane), år etter år. ”Bubbles” har nemlig ingenting i synsvinkelen til godtfolk å gjøre, verken i Oslo eller i Baltimore, et faktum det er relativt bred politisk enighet rundt om vi ser bort i fra et par uredde enkeltindivider som Carcetti, Hanssen og ikke minst Bunny Colvin, en rolle foreløpig ubesatt i den norske sceneversjonen. Selv om hans ”Hamsterdam”-initiativ både førte til at politiet kunne konsentrere seg om ”ordentlig politiarbeid”, samt at de frivillige organisasjonene fikk muligheten til virkelig å hjelpe de narkomane utover med det basale (AIDS-testing, rene sprøyter, rehabiliteringsprogrammer osv), var prosjektet rett og slett for betent til at noen turte å ta tak i det. Det hele endte oppskriftsmessig opp med avvikling, syndebukkutpeking, hoderulling: ”Business as usual”. Og selv om man ikke skal glemme at dette er en fiktiv fjernsynsserie, burde dette være et tankekors også i den norske, høyst virkelige debatten.

For hvordan skal man kunne hamle opp med Barksdale, Bell og B-gjeng når all arbeidstid går med på å jage syke mennesker fra et hjørne til et annet? Hvordan skal man kunne avsløre Prop Joe og hans kyniske bakmenn fra Øst-Europa, når de tøffe løsningene alltid ofres på meningsmålingenes alter? Og hvordan skal det gå med Michael, Duquan, Randy, Naymond og resten av den oppvoksende generasjon om vi ikke finner ressurser til å følge dem opp, i en allerede bunnskrapt pengekiste? Mens vi venter på at Prez skal spasere inn på Hersleb og utrette kostnadsfrie mirakler, mens vi venter på at Omar Little skal dukke opp i Oslo Sentrum og renske bort all ondskap med sin karakteristiske ”sawed off”, mens vi venter på at Jimmy McNulty skal fikse opp i all verdens urett med et trylleslag, er det kanskje på tide å gjøre seg noen erkjennelser. Ingenting vi har sett gjennom hele verdenshistorien tyder på at det er mulig å vinne kampen mot narkotika, slik vi til nå har definert konseptet seier. Verken ved Oslo Domkirke, i Baltimores ”low-rises” eller på Afghanistans valmuemarker. Så lenge det er demand, vil det være supply, ”no doubt” som Omar ville sagt det.

Bjarne Håkon Hanssen velger å gå i opposisjon til alt og alle med et kompromissløst forslag som meget vel kan bli hans politiske bane, og han møtes med ”tenk om du tar feil”-retorikk. Tenk om han har rett, tenker jeg, og jeg tenker videre at det er på høy tid å prøve noe nytt. Jeg krysser i hvert fall fingrene for at den utskjelte statsråden vinner frem med sin erkjennelsesteori, så får tiden vise om han tar på seg rollen som Carcetti eller Colvin når vi kommer til siste episode. Vi som har sett alle sesongene skjønner hva jeg prater om.

Ukas Idiot Uke 8: Onkel Harald

Jeg ser tilbake på min barndom med lykkelige øyne til tross for de trange kårene som mellomkrigstida tilbød. Det var først en blek sommerdag i 1931 at jeg ble en mann. Jeg var åtte år på den tiden, en sterk pjokk med blond lugg og uskyldsblå øyne.
Min familie bodde på en gård fire mil nord for Trondheim. Jeg skulle inn til byen på et besøk til onkel Harald for å lære om slakteryrket. Vårt eneste æseldyr hadde brukket beinet, så jeg måtte selge min beste gås for ei krone og bruke pengene på en togbillett. Jeg sprang fra togstasjonen til jeg var fremme ved «Haralds Renættede Slagteri». Gjennom vinduet kunne jeg se bacon, koteletter, ribbe og skinke fra snor og hylle.
"Onkel Harald, hvorfor er grisen det eneste dyret til salgs her på slakteriet?" spurte jeg naivt.
"Er ikke det innlysende, kjære nevø? Et griseslakteri er det eneste stedet jødene holder sine skitne penger utenfor."
Denne kunnskapen skulle komme til gode senere i min yrkeskarriere som brødbaker - selv den dag i dag passer jeg alltid på å henge en fersk kotelett utenfor butikkvinduet mitt.

Jeg ble der i tre dager. På den tredje dagen skulle onkel Harald få inn en ny forsyning svin. "Du må bli igjen her i butikken", fortalte han med autoritet i stemmen idet han gikk ut bakdøra, "unger skal holde seg langt unna forhandlinger." På den tida kunne verken onkel Harald eller en salt bjørkris temme nysgjerrigheten min, så jeg fulgte sakte etter. Bak noen tønner så jeg han nærme seg en skitten hestevogn. To menn steg ut av vogna. De hadde filler til klær og var mørke i håret. En elefant sparket meg i magen da jeg skjønte hva som foregikk. Onkel Harald kjøpte gris fra tatere!
Jeg gråt ikke når jeg fikk først tenner, men jeg gråt da. Jeg løp hele veien hjem til gården. Andpusten fortalte jeg det som hadde skjedd til far.
"Sønn, ta med deg hammeren og æselpisken," sa han koldt med knyttede never. "Vi har forretninger å ta oss av."
En time senere stod vi utenfor inngangen til slakteriet. Faren min stormet inn døra og la sine hender omkring halsen til Harald. "Gutten fortalte meg at du kjøper gris av tatere", snerret faren min. Harald gikk i gulvet. Han krøp. "Du kan gjøre hva du vil med meg, men la barna mine være i fred!" tryglet han med gråtkvalt stemme. "Du vet ikke hvordan det er" fortsatte Harald, "taterne selger gris til under halv markedspris!" Onkelen min snakket seg stadig nærmere en lukket kiste.

Faren min tok et fast tak på slakteren og førte han utendørs. "Sønn, gi meg hammeren og spikrene" befalte han meg rolig. Harald skalv uten kontroll. Faren min tok butikkskiltet ned på bakken og førte sin brors venstre hånd over s-en i 'Slagteri'. Spikeren gikk ned mot hånda, hammeren gikk over spikeren.
"Flurnk!" Spikeren gikk gjennom kjøtt og marg. Slakteren gjorde ikke lenger motstand. Etter fem slag til var begge hendene til onkel festet hardt til skiltet. Faren min hang skiltet tilbake over inngangsdøra.
"Der kan du henge til lensmannen tar deg ned, din vandal av anstendig moral!", skrek min far og satte seg opp i æselvogna.
Jeg så på hvordan blodet fra min onkels håndflater rant ned bak skjorteermet. Noen dråper kom ut ved skosålene hans og falt sakte ned mot bakken. Faren min hadde allerede reiste av gårde. Jeg ble igjen ved min onkels side og så på hvordan det dannet seg to bekker av blod under hver fot.

Den gangen kunne jeg ikke forstå hvorfor faren min korsfestet sin egen bror. "Alt han hadde gjort var å kjøphandle med tatere", tenkte jeg. Men i dag forstår jeg. I dag hvor sigøynere maler husene til kristne mennesker og kler seg opp som lovlydige mennesker i den omstreiferske filialen «Deli de Luca», så forstår jeg så altfor godt.

Ukas Gratulasjonskort Uke 8: Максим Александрович Чудов

Denne uka ønsker vi å sende et gratulasjonskort til den moralske vinneren av skiskytter-VMs jaktstart: Russiske Maksim Tchoudov. Vi har alle fått med oss hvordan ufin lobbyvirksomhet av prøyssiske proporsjoner har sørget for å legge selve gullmedaljen i Ole Einar Bjørndalens knoklete, men velvillige klør. En gjennomsyrende forakt for orden og regler vant frem, og det er vanskelig å tenke seg noe annet enn bevæpnet anarki i en skiskytterleir der slike holdninger er de regjerende blant såvel ledelse som undersåtter. Derfor er det viktig at vi, aka "De som OGSÅ skriver historien", viser vår avsky ved å løfte opp den rettferdige vinneren, adelige Maksim Tchoudov, på gullstol, samt plasserer en fersk laurberkrans på hans høyreiste hode.

Ole Einar Bjørndalen er en fantastisk idrettsmann. Han trener et morbid antall timer hver dag, han forsaker alkohol og alle former for rusmidler eller proteinvarianter som virker noe annet enn oppbyggelig for kroppen, og han drikker fire desiliter kjemisk kastratmikstur hver kveld før han legger seg slik at han holder fokus på idretten bedre. Disse tingene gjør ham til et unikum som skiskytter. De gjør ham også til et forferdelig MENNESKE, et menneske jeg takker min gud for at ikke har noen plass i min omgangskrets. En person som sier NEI TAKK til alle ting som er bra og hellig i livet for å vinne 20-kilometeren i VM og si "Nei dæven røske" på nasjonaldekkende fjernsyn når seieren er klar.

Da er det noe annet med Maksim Tchoudov, mannen som i en alder av fjorten år ble kåret til Sibir-skolens mest kompetente konsument av vodka i store mengder, og som brukte de påfølgende fem somrene på å skrive hovedoppgave rundt kartlegging av russiske landsbykvinners anatomi. Hans engasjement for skiskyting ble vekket ved hans frivillige deltagelse i alpin okkopasjon i Tsjetsjenia, der han forøvrig ble utnevnt til krigsherre og fikk sitt eget regiment av kompetente og fotogene drapsrussere med gevær på ryggen. Han dimmiterte fra den russiske armé med majors rang, og den dag i dag kan drikkeviser om den populære offiseren runge en sen fredagskveld i de ellers så alvorlige brakkene rundt Groznyj.

Tchoudov valgte bort en karriere i Kreml for å dyrke sin sanne lidenskap med børse på ryggen, og jeg håper ved min rene samvittighet at han ikke angrer på det idag. For en mann av Tchoudovs støpning må det føles både urettferdig og uholdbart å bli forbigått på seierspallen av en juksemaker, og han ville ha min fulle forståelse om han tok våpen i hånd, selv om jeg i utgangspunktet ikke støtter voldelige aksjoner for å hevne tapt gull. Forhåpentligvis vil det være en trøst for den kjekke russer å tenke på alle gullrublene han hver dag håver inn på kjeden av natt og strippeklubber hans bror driver i Moskva. For som Maksim selv sier, gjerne med et sleskt smil om munnen: "Det finnes ikke den urett som ikke kan lindres av mynt i kassen."

Ukas Ord Uke 8: Pyramidespill

Smak på ordet. Finnes det et annet ord i vårt språk som syder mer av grådighet, korrupsjon og utbyttelse av svake sjeler? Nei. Hvor mange av oss har vel ikke en Fetter Ulf i Asker som bare "Må vise deg noe! Det er umulig å tape penger. MATEMATISK UMULIG!" Ordet er selve symbolet på en verden der ingen vil vedkjenne seg kjennskap til noe som helst, en verden hvor ingen er ute etter ære. Kun klingende mynt gjelder for en pyramidelspiller. Kun sjekkhefter og renter som vokser seg større mens den makropyramidiske møllen bare maler og maler. Ingen vil vise sitt ansikt, ingen vil snakke med noen avis. Det er bare pyramiden, spillet og pengene.

Pyramidespill er unektelig et vakkert ord, og de skarpe germanske hoder tilbake på 90-tallet visste å spinne denne pyramideestetikken til det fulle. Hvem lot seg vel ikke rive med på de ekstatiske vekkelsesmøtene hos Herbalife hvor kjeksen var gratis, saften rant som vann og powerpoint-analysene skarpe som samuraisverd.

Dette vakre ordet har blitt lynsjet, hundset og rullet ut av byen med tjære og fjær, med blodtørstige nakne jøder luskende i kulissene kun iført sine Pecha Kucha-mapper og blackberries utdelt av den sionistiske lobbyen. Fysj.

Skal vi la dette vakre ordet presses ut av vårt norske språk uten å yte noen som helst form for motsand? Nei. Jeg oppforder alle våre (dere vet hvem dere er) til å heve fanen høyt. Ta i bruk ordet så ofte dere kan. La dere, mellom knusing av briller, inspireres av våre naboer i sør, Brun-Danmark, hvor den handlekraftige og ansvarlige regjeringen har stått last og brast med pyramiden i alle år.

Her følger et par situasjoner hvor våre kjære, danske venner har lykkes med å ta i bruk et av de vakreste ordene vi kjenner:

"Men Jæppe, vi kan jo sgu' ikke skylde Frk Adamtzens benmargskræft på pyramidespillet? Aldrig mix spill og kræft, Jæppe! Det vet sgu' du."

"KOM ALLE BØRN! Kom inn Owe, Jesper, Søren, Mogens, Jytte og lille Pie. Etter at far er ferdig med dagens pyramidespill-oppgaver skal vi lage karnøfler, kartofler og farseboller!"

Samt en barneregle som er å finne i det danske pensum på barneskolen:

"1,2,3 det er sjovt å være med
4,5,6 hvem er så den lille heks
7 og 8 og en til - nå skal vi spille pyramidespill"

og så følger en sekvens hvor heksa blir indentifisert og straffet for at hun ikke sverger troskap til pyramiden. I alle danske klasserom er det forøvrig en stor pyramide.


Vi ligger alltid så langt etter:(

Ukas Dikt Uke 8: Syrinene i Lunden

Syrinene i lunden,
syrinene i lunden

De kaster ingen skygger
Har du sett?

Syrinene i lunden,
syrinene i lunden

De taler ingen løgner
Har du hørt?

Syrinene i lunden,
syrinene i lunden

De avgir ingen duft
Kan du kjenne det?

Syrinene i lunden
de dufter ei lenger

For lunden,
lunden
den er

ikke
mer




(Til minne om Kai Roger, R.I.P.)

Ukas Fatwa Uke 8: Matias Tellez

På dagbladet.no kan vi lese om pop-parasitten Matias Tellez som har bestemt seg for ikke å flytte til Oslo etter at han oplevde å bli ranet med kniv på Grünerløkka i fjor. Flott, sier jeg. Hva faen fikk deg til å tro at du var velkommen i første omgang? Så du noe skilt hvor det sto "Hovedstaden søker enda en homosigøyner med gitar fra Bergen til toroms med utsikt over Botanisk Hage?" Nei, tenkte meg det. Du ble ranet av en grunn, din udugelige karnøffel.

Gjennom historien har Oslo-folk nemlig lagt sin stolthet i å knivstraffe vantro bergensere for deres lemfeldige seksualomgang med landstrykere og tatersvin. Den siste straffen ble iverksatt for å sette dere på plass en gang for alle, og det var en himmelsk straff. Ved Guds vilje; neste gang vil kniven legges i mine hender. Jeg oppfordrer herved alle Oslo-folk med hjertet på venstre side om å finne frem sin flotteste batanga, så vi kan sørge for at latinojøden får den velkomsten han fortjener på fredagens By:Larm-konsert. Vi kan ikke la det stå til at ubudne gjester får romstere fritt i våre aviser med sin lirekasse og apekatt-agenda uten det får konsekvenser. En blank en i buken er det eneste som duger. La svina blø.

Ukas Gjesteartist Uke 8: Marko Haavisto & Poutahaukat

Vi i Ukas Idiot liker, som dere sikkert har skjønt, nesten ingen. Mellom Odd Børretzen og Hadia Tajik er det kun hat å spore. Vi liker nesten ingenting heller. Vi bifaller hverken stereoanlegg, tamiler eller samtidslitteratur. Vi ser bare filmer med Bruno S på rollelisten, onanerer utelukkende til nærbilder av Sheryl Lee svøpt i plastemballasje. Vi løser ikke kryssord, legger ingen puslespill. Ler ikke av morsomme anekdoter om bananfluer og sjokolademus. Vi deltar aldri på musikkarrangementer og vi lytter ikke til jazz. Jazzmusikk er for jazzpersoner; skitne omstreifere og folk med briller. Vi lytter av prinsipp ikke til musikk skapt for, av eller med brilleslanger.

Vi låner derimot ofte øre til Marko Haavisto og hans band; Poutahaukat, et sjeldent musikalsk prosjekt reist til minne om alle stolte finner som falt i kampen mot grådige samer og sosialistpakk tilbake på 50-tallet. Ukas Idiot bringer deg lyden av eugenikk, bjerkeris og håp i bunnen av en flaske potetsprit: