Ukas Idiot-film Uke 44: American Gangster

When in Rome, do as the Romans heter det visst, og selv om undertegnede som kjent bare ser en og en halv spillefilm i tiåret, kan selv ikke jeg unngå å skumtitte litt på filmkanelen Star, som av uviss grunn herjer alle sørøst-asiatiske midrange-hoteller som en pandemisk luftveisssykdom, når jeg nå gjennomgår det ukentlige AC/varm dusj-ritualet etter fjorten harde bungalowdager med ondmygg, hoppende edderkopp, margarinluft ogsåvidere.

"Heldiggris", ville nok vår alles store helt Jon Selås kalt meg om han hadde visst at det var nettopp American Gangster som ble vist skal man tro hans anmeldelelse av filmen i VG som jeg googlet i all kjedsommelighet, men jeg ville nok selv valgt et mer estetisk ord som feks "nyresten" eller "gruppevoldtekt i Johannesburg", for at denne filmen har kommet i nærheten av 8 på IMDB, slår meg som fullstendig ubegripelig.

Det finnes riktig nok mange andre mysterier opp igjennom verdenshistorien. På http://www.wikipedia.org/ kan man lese om den gigantiske sivilisasjonen Atlantis som på forunderlig vis sank ned i havet og forsvant for evig tid, og på National Geographic Channel kan du slå i hjel uendelige halvtimer på lurvete snømenn, glupske havormer og frådende varvulver i de dypeste av de dype skoger. Gjennom mine linser fortoner derimot alle disse merkverdighetene seg som rett opp i dagen sett i forhold til vår tids kanskje aller største mysterium: hvordan Verdens Gang-ansatte Jon Sudbø Selås klarte å gi denne filmen seks øyne på terningen sin.

Selve handlingen i American Gangster dreier seg med stor og smittende entusiasme, i all hovedsak rundt den velmenende samt brilliante SVARTE narkobaronen Frank Lucas som i slår seg opp med en godt over middels stor heroinbutikk i Harlem, NY, parallelt med Vietnamkrigen på 70-tallet og blablablablabla noe med en mentor og noe greier, glemte resten av plottet i det sekundet jeg skrudde over på ESPN. I tillegg til deilig Singha i minibaren + velduftene håndklær med inskripsjonen Bayshore Hotel har denne produksjonens eminente manusforfatter-team i tillegg klart å harke opp en god gammeldags antagonist som Denzel Washington kan leke med frem til den befriende rulleteksten dukker opp på slutten der.

Den HVITE politimannen Richie Etellerannet, bedre kjent som den ærligste personen ansatt i offentlig sektor piktert på denne siden av Serpico (overhodet ingen sammenligning forøvrig), setter ekteskap/farskap i overhengende fare ved å hengi seg fullstendig til sin, fra min synsvinkel, tilsynelatende totalt umotiverte hobby: å rive ned alt Frank Lucas har bygget opp i løpet av filmens ca to timer med en flaske sprit i den ene hånda og en død ugle i den andre.

"Kriminelt god!" har Jon Selås valgt som overskrift for sin anmeldelse av denne lausungen, og han fikk sikkert vann i munnen av egen innbilt fortreffelighet i det han fakset dette til desken, men det hjelper lite når overskriften i praksis er like misvisende som reklamene for "turistperlen Angola" som fra tid til annen er å finne på CNN. For denne filmen er rett og slett kriminelt dårlig. At den også er en gigantisk fruktsmoothie av et multiplagiat er én ting, men selv isolert fra dette faktum kan jeg slå fast at dette er en fullstendig mislykket film sett fra et 100% objektivt kunstnerisk perspektiv, selv med halvparten av mine øyne hvilende på AC-fjerkontrollen gjennom filmens saumfulle minutter.

Hovedgrunnen til dette er ikke det faktum at coveret er en totalt morbid ripoff av Scarface, selv om det alene er god nok grunn til å slakte hele prosjektet med machete, men det er faktisk noe så enkelt som at at karakterene i filmen er utrolig dårlig skrevet. Denzel Washington går på tidenes mest drøvtyggende autopilot som farget, sterk mann med plan, og med dette manuset er det nesten så jeg unnskylder ham. For de av dere som ikke er praktiserende nihilister og som har har sett Training Day, må det være ganske trist å se hvor lite engasjerende denne tidvis brilliante skuespilleren kan fremstå med det "rette" materialet. Crowes innsats er det selvsagt ingenting å si noe om, da han som alltid engasjerer på linje med TV-badminton uten lyd via sitt eneste ansiktsutrykk: (:\), så vi kaster ikke bort mer verdifull potetgulltid på ham før i neste avsnitt.

Selås fortsetter i likhet med nevnte Crowe i velkjent stil: "Denne filmen har alt! Stort, klassisk drama, sitrende spenning, brutalitet og kjærlighet, fullstendig troverdige roller, grusomt forfall, svimlende rikdom, en tidskoloritt med alt fra det krigsødelagte USA til tusenvis av elendige narkoofre." Jeg vet ikke hva du mener med ordet "troverdig" Jon Selås, men sist jeg sjekket vokste ikke troverdige politimenn som leverer tilbake en million dollar i umerkede sedler funnet i totalt avsidesliggende smug, akkurat på trær i Harlem rundt 1972. I 2008 derimot, krever jeg faktisk at en av tidenes mest bejublede filmskapere klarer å fortelle at Russel Crowe er en alright fyr på et noe mer subtilt vis enn via denne Mikke Mus-scenen, men all den tid filmen ikke ville hatt noen som helst bruk for hans rollefigur uten nevnte sekvens, kan det vel til en viss grad forsvares fra et Downs syndrom-perspektiv at den er innlemmet i manuskriptet.

Og kjære Jon Albert Selås, hvordan i all verden kan man "sitre av spenning" når en hvilken som helst middels oppegående ungdomsskoleelev vokst opp med fjernsynsapparat, med kirurgisk presisjon kan forutsi hvert eneste en av filmens kommende trekk til en hver tid?! Jeg har faktisk ikke sett en mer forutsigbar og klisefylt historie siden Buddy tvang seg inn i min bevissthet en dag jeg ikke husker når var, og det sier sitt og mere til. "Svimlende rikdom, brutalitet, kjærlighet og grusomt forfall" er vel ei heller målenheter for kvalitet isolert sett, men den skal få et ekstra øye for tidskoloritten. Stilig med søttitallsklær og "110th street", gitt.

Traileren synes jeg dog å huske at var litt raff, og hadde man ikke visst bedre skulle en nesten tro at det var nettopp denne Pulitzer-Jon baserte anmeldelsen på: "Kort sagt: Kan man spørre om noe mer? Neppe!" Nja, man kan vel kanskje være så bråkjekk å be om en kvartoriginal historie med to hovedkarakterer som har mer enn én dimensjon på deling, når selveste Ridley Scott først øser ut statsbudsjettet til Papa New Guinea for å blidgjøre sine kroknesede venner i L.A.?

Det er sjelden jeg angrer bittert på at jeg ikke brukte de siste to timene på å gå barbeint inn i en bekmørk jungel for å lete etter giftige dyr og planter med føttene i stedet for å se på TV i en deilig dobbeltseng, men det gjør jeg faktisk akkurat nå. For denne filmen var like dårlig som anmeldesen, og det bildet bør si mer enn tusen ord, bokstavelig talt. Kort oppsummert er det langt flere enn Frank Lucas som bør straffeforfølges om rettferdighet skal skje fyllest. Og rettferdighet er som kjent det viktigste som finnes, i hvert fall for oss her i Ukas Idiot.

(De av dere som synes det er meget mongoloid å anmelde 74 uker gamle filmer kan bare dra til Blokksberg, for jeg har diskutert dette intenst med to thailandske vaskekoner ved bassenget og de kalte det for "et avantgardistisk bloggervalg" mens de smilte bredt med sine nydelige tenner )