Månedens trend: Ærlige tekster, mitt bidrag

Kapittel 1: Tidlig barndom

Når noen spør meg om oppveksten min pleier jeg alltid å trekke frem den geografiske lokasjonen som en negativ faktor. Det mener jeg også at den har vært, men å legge alt ansvaret for det min personlighet måtte finne på av usympatiske eller dysfunksjonelle ting idag over på Vossestrand lokalsamfunn ville nok være i overkant urettferdig. Siden jeg heller på ingen måte føler meg vel med tanken på noen som helst form for ansvar for noe som helst selv heller tenkte jeg i denne teksten å gjøre deterministisk rede for hvordan jeg utviklet nettopp den miksturen av mer eller mindre sjarmerende karaktertrekk som jeg besitter idag. Jeg husker ikke så mye fra min aller tidligste barndom, men noen minner har jeg. Kombinert med en del videoklipp min far foreviggjorde med et kamera på størrelse med objektet for dets linse og en rekke katolikk-style confessions fra en angrende mor tenker jeg nok vi skal klare å nøste opp trådene rimelig bra.

Det første jeg føler rimelig å nevne er at mine foreldre helt fra jeg ble født hadde et veldig bevisst forhold til barneoppdragelse. De trodde på en grad av disiplin, de trodde sterkt på viktigheten av å lære guttungen om riktig og galt, og de var veldig opptatt av det her med å sette grenser. Min mor, som dessverre var av den nervøse typen, lærte meg tydelig viktigheten av å ikke klatre i trær, ikke holde seg i ro i nærheten av giftige insekter og la være å plukke og spise tilfeldig viltvoksende sopp. Til gjengjeld ble jeg som førstefødt sønn tilgodesett med svært mye oppmerksomhet og stimulans. Det ble satt av mer tid enn man kan forvente selv fra de beste foreldre til turer i skogen med far, sanger og gitar på fanget til mor, billedbøker, puslespill, høytlesning og annet. Jeg hadde ikke særlig vidtrekkende kontakt med mennesker utenfor min familie de første årene, blant annet fordi nevnte kvinnelige opphav ikke stolte på at institusjonene i et arbeiderpartistyrt samfunn kunne ta hånd om hennes sønn på en adekvat måte. Jeg gikk aldri i barnehage.

Noen dager i barnepark ble det dog på et eller annet tidspunkt, og det er herfra jeg har det jeg tror er mitt første klare minne av noe som skjedde i mitt liv. Jeg må ha blitt en relativt ufordragelig unge av all oppmerksomheten, for jeg husker klart og tydelig, samt med gru, hvordan min mor tok meg på fersken i å høylydt erklære at Simen fikk IKKE lov til å være med og leke med meg og Petter. På det tidspunkt erindrer jeg at det falt meg fullstendig naturlig å komme med denslags uttalelse, og jeg kan overhodet ikke ha tenkt over at det kunne være slemt, for jeg husker klart som dagen hvordan ikke bare mitt første møte med dårlig samvittighet, men også en virkelig og oppriktig FORBAUSELSE, vellet gjennom kroppen da jeg så min mors like oppriktig sjokkerte og sinte blikk. Jeg vet ikke om jeg begynte å gråte, men jeg vet at for å skille ut og kvalifisere denne hendelsen som den første og en av svært få jeg husker fra disse årene så må det ha vært noe helt spesielt med den smerten jeg følte. Det kan ha vært mitt første bevisste møte med moral.

Etterhvert som jeg ble litt eldre flyttet den nå ekspanderte familien min til Voss. Jeg hadde fått to søstre, uten at de skal spille noe annet enn en ubetydelig birolle i denne lille beretning. Det som er vesentlig mer interessant i denne perioden er hvordan det etterhvert ble klart at min moralske oppvåkning hadde en enorm betydning for mitt fokus. Mine foreldre hadde foret meg det jeg i etterkant ser på som en unødvendig mengde eplepai bakt på frukt fra et visst tre i Edens Hage, og jeg hadde så mye kunnskap om godt og vondt at jeg nesten ikke fikk sove. For eksempel visste jeg at man ikke skulle lyve, og vissheten om hver eneste lille ubetydelige løgn jeg bevisst hadde kommet med plaget meg i årevis. Jeg brukte mye tid på å tenke på og aktivt huske alle disse løgnene, med den edle tanke i sinn å engang fortelle for eksempel mormor for eksempel at det ikke var sant at jeg hadde sett større ruter i et gulvbelegg enn dem hun adresserte ved et besøk på kjøpesenteret Arken utenfor Bergen, og deretter kanskje å få hennes tilgivelse for å ha løyet. Det var aldri noen frykt for å bli avslørt involvert i disse pinefulle tankeprosessene, ingen underliggende motiver. Bare en høyst reell sorg over å ha handlet i strid med det jeg visste var riktig.

Mange år senere skulle jeg kvitte meg med oppfatningen om at det er galt å lyve, men enn så lenge var edelhet viktig for meg. Jeg var så edel at jeg gikk mellom mobbere og mobbeofre jeg ikke kjente noen av da jeg etterhvert ble innlemmet i et eller annet førskoleprogram. Også her uten bevisste baktanker, sosialt sett var det ikke ditt mest effektive grep, men ut fra en impulsiv følelse av hva som var riktig og galt.

Hånd i hånd med alt dette var jeg et aktivt barn på kunnskaps- og hobbyfronten. Da jeg var på ferie i Danmark som fem-seksåring samlet jeg med meg mange kilo flinstein som jeg overtalte pappa til å ha med oss i bilen hjem til Norge. Ellers samlet jeg dyre- og dinosaurfigurer og pugget navnene på dem alle, lærte bokstavene og etterhvert å lese ved hjelp av en bok jeg hadde fått på søndagsskolen samt kyndig veiledning fra min far. Lego, temabøker om alt du kan tenke deg, det ble tatt ivrig i bruk av en ivrig liten gutt. Og det ville være en fornærmelse mot barn som vokser opp med mindre attentive foreldre å kalle responsen jeg fikk på min ivrighet for annet enn formidabel. Jeg ble behørig fortalt hvor flink og tidlig ute jeg var, og min kunnskap og mitt potensiale var ofte samtaletema når mamma og pappa hadde gjester på besøk. Da jeg begynte på skolen var jeg minst i klassen, men med svært stor tro på mine kunnskaper og dessuten med et gryende bevisst forhold til hvor edel, rettenkende og snill jeg egentlig var.