Ukas Ufrivillige Forsøk på Prostitisjon Uke 48: Vikarjobben

Det var med en ikke ubetydelig mengde vellyst at jeg skulle til å sette tennene mine i et timianmarinert andebryst/ lese en uhyre spennende forretningsproposisjon (som av uforståelige grunner hadde forvillet seg inn i min hotmails ekvivalent til Gulag: "søppelpost") fra en herreman med det velklingende og ikke minst tillitsvekkende navnet KEN KAMOKI (ja, med store bokstaver selvfølgelig, slik enhver mann med med respekt for seg selv ville valgt å skrive det) hvis begynte slik:

"ATTN: TO WHOM IT MAY COCERN.FIRST,I must solicit your strictest confidence in this transaction and I pray that my decision to contact you will be given a genuine approval considering the factthat we have not known each other before. My name is KEN KAMOKAI, the eldest son of late CHIEF SHADOL M. KAMOKAI, Who was the former chairman of GOLD and DIAMOND MINING CORPORATION IN SIERRA-LEONE. During the prevailing war/genocide in my country, my Father had a bullet shot by the rebels{ WEST SIDE BOYS} on his way travelling to Lusia-a city after FREETOWN the capital, along with his personal Assistance. His Assistance died on the spot while the U.N peace keeping force rescued my unconscious Father. He was later conveyed to ABIDJAN,capital of COTE D'IVOIRE for medical treatment, which he later died on the 5 June 2006. Before his death he confidence in me and revealed to me about the huge amount of money concealed in two boxes totalling USD$9.5million and Gold dust of 22karrat of 150KG which he deposit..."

Ikke før hadde mine indre elektroder og seratoniner hengitt seg i en spontan high five-reaksjon i visshet om at sierraleonsk millionrikdom nå kun var fire tastetrykk unna da det iltert banket på døren. DUNK DUNK DUNK, sa det. "Å nei", tenkte jeg, "denne dunkingen kommer til å bli stående som en Berlinmur mellom meg og min vest-afrikanske internettlykke om den ikke avtar sporentreks!", men den ville bare ikke gi seg. Slukøretet så jeg meg til slutt nødt til å forlate den elektroniske posten som bar bud om evig lykke blant tyrkiske jomfruer og menneskeskapte øyparadis i Dubai, for å åpne den fire meter høye eikedøren som skilte meg fra den omverden jeg, den postprematurt pensjonerte sakfører Rolfrik Ulfsen, hatet så intenst. "Hvem der?" snerret jeg som en rabiesbefengt kjøter på Gibraltar, "jeg venter ingen". Udyret ga seg likevel ikke og klemte seg målbevisst inn gjennom dørsprekken (også bedre kjent som facebook-chat) og presenterte seg som den pretensiøse motefotografen, utelivsmogulen og genrelle veien til evig lykke, Richard Eriksen. Mannen var i besittelse av et slags månefjes og bar en umiskjennelig dunst av fremtidig dekadense og sosiale angstanfall på min part, men han var ellers en trivelig fyr som tross alt likte å ligge med jenter opp til flere ganger i uken samt å drikke seg full på både absinth og sterkøl.

Det hadde akkurat gått ned en stygg ulykke på kontorene til en populærkulturell premisseleverandør av et nettmagasin i anledning gassovn, fortalte Eriksen, og de trengte visstnok sporenstreks dyktige vikarer for ikke å miste fiktiv statsstøtte og generell pandorisk tilgang til prepubertal møydom, og om ikke dét var nok hadde det av uviss grunn fløyet gjetord i den lille landsbygden om min fløyelsmyke fyllepenn og dens kvaliteter.

"Du kan få skrive om hva du vil så lenge du kun skriver om Mp3, obskure Youtubeklipp og remixer av Justice 12-tommere med bilder av t-skjorter på. Men det må skje fort!", stotret grevlingen videre, mens han kavet etter pust.

"EUFRAT OG TIGRIS" repliserte jeg i vill begeistring "dette har jo vært mitt livs drøm helt siden jeg begynte med briller og løsbart. Å skrive om efterfestene på Fisk & Vilt er jo som å danse hemningsøls rumba til østlandsk byplanlegging! MINST!" før jeg straks besvimte og slo hodet i sjeselongen med et brak. Jeg våknet neste morgen med en dundrende hodepine, et vagt minne om en trillion kroner som kunne vært mine om jeg bare ikke hadde vært så ubesluttsom og et ansikt nedskriblet med de kryptiske bokstavene "olavbm@gmail.com". Resten er histore, eller rettere sagt den historien du leser her akkurat nå. På gjensyn.