Ukas Reisebrev Uke 47: Lao PDR

Uten skam skal jeg innrømme at jeg for tre måneder siden ikke visste at Laos var en nasjon. Det er nå ihvertfall en slags nasjon, uten at jeg forstår hvorfor den er det eller når den ble det. Byen vi først dro inn til heter Vientiane, landets hovedstad. Den appelerte til meg umiddelbart med sin identitetsforvirrede atmosfære. Alle folkeslag fra hele Asia og en betydelig gruppe franskmenn hadde satt fra seg sine kofferter og forsvunnet fra Laos etter å ha plyndret og sovet der i noen dager. Senere hadde de sinnsforstyrrede innfødte satt sammen alle restene i en vilkårlig rekkefølge og i et høyst bedagelig tempo. Det kinesiske gateteateret og den mørke Mekong-elva kilte sansene mine nok til at jeg bestemte meg for å følge med min reisevenn ut på en oppdagelsesferd rett etter vi hadde innlosjert oss på et gjestehus med en betenkelig odør. Jeg hadde fått ti minutters søvn på de siste førtifire timene da jeg gikk ifra soverommet og ut i natta, men tross mitt store sovehjerte så har tanken på eventyr alltid fristet meg mer enn lakener med jødesæd.

Vi bestilte en kald Beer Lao og en umenneskelig sterkt krydret salat på den første og beste kneipa langs elva. En sørkoreansk forretningsmann kom bort til meg med nervøse takter.
- Do you want to talk?
- ...about what?
- Ab-bout... s-something...
Utifra måten svinet svettet og stammet på så mistenkte jeg at dette bare kunne dreie seg om barneprostituerte og/eller salg og kjøp av hektogram med heroin, så jeg ristet avvisende på hodet og fortsatte å tygge på lotusbladene marinert i cayenne-pepper og svartedød. Min mer gatevante kamerat tok fatt i situasjonen og fikk vinket ham over på vårt bord igjen. Jeg prøvde forsonende å by på en øl for å myke opp situasjonen, men mannen nektet.
- I don't like drink. I don't like party, forklarte han oss.
- I like women.
Deretter begynte koreaneren å snakke lidenskapelig om alle kvinner i Laos og universet forøvrig. Da han fikk snakke uten avbrytelser så falt han inn i noen av de mest graverende nervøse rykningene jeg noen gang har sett på et menneske. Til slutt ga han oss visittkortet til kontoret han jobbet på og viste stolt frem et bilde av han og det som angivelig var kjæresten hans poserende foran en foss.
- See you tomorrow, sa Pekka med overbevisende røst.

Klokka var elleve, og byen begynte allerede å dø. Vi saumfarte sentrum i noen minutter før vi kom på sporet av de umisgjenkjennelige bassrytmene til sørøst-Asias psytrance; møllehusets eneste melodi. Ved første øyekast så virket alt som det skulle på en nattklubb som appelerer til turister. Jeg kunne ikke bevege meg til baren uten å bli klort opp av lange, hvite fingernegler og veggene var dekorert med prosjektorvisninger av hypnotiserende strippere. Uten noe forvarsel ble all harmonien brutt da en engelsklærer og fire asiatere festet instrumenter på seg selv og kapret scenen. Briten begynte å stemme i på noe som ikke kan ha vært annet enn en kjærlighetsvise fra Lao PDR. Publikum ble ville. I en insomniøs feberrus kunne jeg bare sakte og gradvis forstå hva som foregikk, men et kjapt blikk på min reisekamerat Pekka Kronenbourg idet bandet begynte å spille særdeles luftige covere av Bon Jovi bekreftet mine mistanker. Vi forlot alle verdisaker og løp for utgangen.

Det var ikke før vi fikk se byen i dagslys at vi begynte å få bange anelser om hva Vientiane egentlig hadde å by på. Hjertet av sentrum bestod av en fontene, to bakerier og et statsapotek hvor man ikke fikk kjøpt stort andre medisiner enn Repsils og piratkopierte Valium. (De hadde ikke engang ambisjoner om å stave navnet riktig – på pakningen stod det skrevet «Velium». Allikevel et godt kjøp til 15 kroner brettet.) Bevegde vi oss en kilometer unna hovedgata så befant vi oss på foten til en risplantasje med revesaks og bambusgjerde.
- Til helvete med dette, sa jeg og tok en buss til Vang Vieng.

Vang Vieng er et mekka for feststemte backpackere, noe som forklarer hvorfor alle restauranter i hele byen er villig til å servere «magic mushrooms» på enhver rett om du spør på en diskré måte. Hovedattraksjonen med byen er konseptet «tubing», noe som går ut på at man blir tildelt en stor perforert gummiring som man skal duppe ned elva med. Ser man en bar langs vannkanten som ser tiltalende ut så roper man på den lokale jungelslaven som haler deg inn med en lang stokk. Vel oppe i bambusslottet kan du se på australere høste jubel idet udyrene stuper kråke ned i vannet fra en liane, mens du selv bestiller en bøtte med sprit for ca. 20 kroner. Et såpass raffinert konsept tiltrekker seg mange unge mennesker, og for første gang siden vi kom til Laos så kunne vi beskue utenlanske jenter som ikke var stygt deformerte flodhester. En gruppe med nette svenske blondiner fanget oppmerksomheten min. Akkurat i det øyeblikket fem piller Velium begynte å slå inn med etanolen så gjorde jeg hva mitt første innstinkt alltid sier jeg bør gjøre når jeg møter skandinaviere utenfor Norge: Diskutere svensk høykultur.

Som vanlig ble jeg møtt med forvirrede blikk og total ignoranse om hva jeg faktisk snakket om, men i takt med at diksjonen min ble stadig mer uforståelig så dukket det opp en utilslørt fiendtlighet blant publikum som jeg fortsatt har en plagsom fysisk rekolleksjon av. Jeg forsøkte å snøvle frem de første verselinjene i Fredmans epistel no. 27 som en siste manøver, og siden var alle de fire jentene ytterst nøysommelige med å holde minst 200 meters avstand til meg. Det er forøvrig det siste jeg kan huske at jeg gjorde den dagen, annet enn at jeg frøs veldig da vi fløt ned til elvas siste endestasjon etter at sola var gått ned. Denne prosedyren gjentok jeg i to dager til, helt til vi konfronterte oss selv med livsgranskende spørsmål som «hva skiller oss egentlig fra Mallorca-turister?» og «finnes det en død som ikke er ensom?»
- Faen ta Vang Vieng, sa Pekka og tok bussen tilbake til Vientiane.

Vi tok sporenstreks inn på Lao Plaza, en hånende monolitt av luksus som er heiset til himmelen for alle innbyggerne i Vientiane å beskue. Resepsjonen rådet oss til å dra på Golden Stupa-festivalen. Det er en årlig feiring for buddhistiske munker og alle som vil ta bilde av dem. Intet menneske burde gå glipp av dette. Og heller ville ingen gå glipp av et bilde av oss og smilende munk ettersom vi var de eneste to hvite menneskene midt i blant tohundretusen feststemte asiatere som gikk i sakte runddans langs det gylne tempelet med brennende blomster i deres hender. Den samme ratioen av asiat til hvit var nesten til stede på Laos' hotteste utested, Don Chan Palace. Dessverre for meg var de to belgerne vi møtte på vei til stedet 1.70 høye, og alle over den høyden var påfallende grånende i håret og dessuten fornøyd med å danse stoldans mens de konfererte seg imellom om hvorvidt kveldens utvalgte var en ladyboy eller ikke. Ifra den andre siden av diskoteket kunne jeg se en livlig Pekka Kronenbourg tårne over hundre homofile asiatiske menn, trehundre lykkejegere og åttehundre prostituerte. Jeg er av samme høyde som Pekka, men jeg har svært dårligere syn, og tanken på at jeg kunne sees fra alle vinkler i lokalet ga meg et snev av forfølgelesvanvidd. Selv ikke på toalettet fikk jeg sjelefred da en fremmed mann begynte å massere skuldrene mine da jeg var iferd med å urinere i pissoaret. Dermed gjør man som man alltid gjør når det er umulig å gjøre seg usynlig: Man drikker seg full.

- Are you gay? Where is your boyfren? ble jeg spurt da jeg ignorerte ei Lao-jentes vulgære tilnærmelser.
Hun parodierte mitt androgyne kroppsspråk med grusom overdrivelse da jeg latet som jeg ble forulempet.
- You should become very beautiful ladyboy.
Slike fornærmelser tar jeg ikke fra hvem som helst, og en time senere satt jeg på scooteren hennes, på vei til hennes kollektiv av likesinnede. Vel inne så merket jeg at den sykehus-aktige belysningen tok stikket fra promillen min, men jeg gjorde allikevel et tappert forsøk for å overtale henne til å bli avbildet lett bekledd på MMS sammen med et A4-ark hvor Ukas Idiot-logoen skulle stå skrevet med blå kulepenn.
- You're crazy, sa hun istendig og begynte å ringe til alle som ville ta telefonen. Noen snakket hun lavmælt sammen med på engelsk, og jeg begynte å bli engstelig.
- I was just kidding, prøvde jeg meg på beklemt for å roe gemyttene. Venninnen hennes insisterte på at jeg skulle røyke speed (såkalt «jabba») sammen med henne. Selv om jeg vurderte å gjøre det som en ren fredspipe så valgte jeg heller å komplimentere det som må ha vært fotografiene av hennes sønn, som i virkeligheten var et heslig half-breed med blondt hår og skrå øyne.
- Fan ta arbeidet, tenkte jeg og var hjemme i min egen seng før soloppgang.

Min siste dag i Laos var satt av til å sitte alene på hotellrommet vårt og skrive denne teksten, og det hadde jeg også gjort hvis ikke musikken fra en terrasebar på hjørnet hadde lokket meg til å drikke meg full på absint, starte et jovialt slagsmål med en kortvokst expat, og deretter få et nervøst sammenbrudd på flyet til Phnom Penh. Det spiller forøvrig ingen rolle. Tid er et begrep som har mistet sin relevans: Jeg har for lenge siden gitt opp å forstå hva som foregår.

xoxo
Raptus Bergmann