Ukas Idiot Uke 40: Iram Haq

Vi i Ukas Idiot er i utgangspunktet veldige tilhengere av at innvandrerbakgrunn, pent utseende og evne til å åle seg frem ved hjelp av ukritisk nettverksbygging skal belønnes på lik linje med genuint talent, men selv her i Huset Med Den Store Takhøyden har vi en grense for hva vi kan la gå upåaktet hen, og i tilfellet Iram Haq har den tilsynelatende allmektige keiserinnen av Middelmådigstan nå ikledd seg så mange plagg av lav opasitet at undertegnede gutt rett og slett ser seg nødt til å påpeke hvor nakent det hele fremstår.

Historien om Iram begynte ganske så uskyldig en vindstille nyttårsmorgen på Stovner i 1976, og det var få om noen som da kunne spå at denne høyst ordinære jenta to og et halvt årtier senere skulle vise seg å redefinere opinionens syn på kulturell byllepest og dens fortreffelighet, i samarbeid med et ukjent antall renkesmiere og andre nyttige idioter (som alle forsåvidt hadde fortjent spalteplass her om året bare ikke hadde vært avspist med lusne 52 uker), med et like ukjent antall vikarierende motiver for å smi sin idioti sammen med unge frøken Haq på oss ærlige skattebetaleres regning.

For mens eksempelvis familien Karoli har blitt kjeppjaget fra skanse til skanse grunnet sjelden utvisning av kreativitet og ikke minst originalitet i deres omgang med samfunnet, har vår alles kjære venninne på sin side nærmest blitt løftet frem på vinger av gull, til tross for sitt solide underskudd når det kommer til de samme egenskaper. Og samtidig som hardtarbeidende entrepenører fra det østlige Afrika knapt får administrere sine egne bæreposer fylt med naturens raffinerte goder uten at justisdepartementets menn henger over deres skuldre som hauker, får bukken Iram tilsynelatende full frihet til å passe kulturdepartmentets utømmelige havresekk uten noen som helst form for kvalifisert tilsyn.

"Jeg har en jævlig dårlig idé til en drittfilm og jeg har funnet to elendige skuespillere som er perfekte for rollen, kunne det vært interessant for dere å spytte i noen millioner?"

"Hm, det hørtes unektelig interessant ut, hva handler så denne om da, unge herr Khalid?"

"Filmen handler om kulturkonflikten mellom nordmenn og en pakistansk innvandrerfamilie og..."

"SAY NO MORE! Dette er et kjempeprosjekt! Bare ta så mye du vil! Dette kan jo bare ikke slå feil"

"Hehe, supert! Arbeidstittelen er "Kyss meg, Pakkis!", jeg synes det er noe rått og ærlig over det :)"

"Vet du, du kan kalle den "Fjolls til Fjells 2" for alt jeg bryr meg, bare den handler om fremmedkultur og integrering"

"Nevnte jeg forresten at vi skal skyte på PD150? Iram, hun som skal spille hovedrollen, går på Westerdals, og hun sier vi kan låne et derfra, da sparer vi masse penger vi kan bruke på produksjonsassistenter fra diverse ikke-vestlige land, så blir det hele et skikkelig positivt bidrag til samfunnet!"

"Jada, det høre flott ut, men nå må jeg stikke, skal møte Ulrik Rolfsen med tre millioner på Java om et kvarter."

Slik begynte altså snøballen å rulle for denne oppmerksomhetssyke omnivoren-uten-skrupler, og den later dessverre ikke til å stoppe ved det visuelle formatatets yttergrenser, heller. Foruten å ha bestukket seg til en inngravert regissørstol med uviss valuta, har hun nå også klart å lokke den barmhjertige, men dessverre også litt naive samaritanen Christer Falck til å putte penn på papir, og utgivelsen av hennes første soloalbum er nå et sørgelig faktum for alle oss som foretrekker Usain Bolt med lyn under føttene fremfor Lene Secher Myrmel med puter under armene og sugerør i statskassen.

Ønsker vi virkelig denne utviklingen? Vil vi egentlig se en animert versjon av "Rødehette og Ulven" med integreringsvri på kortfilmfestivalen i Sjoa, med en siklende Giske som jazzer om at dette er "et stor dag for norsk flerkultur" så denimstoffet i hans Acne Man Raw må jobbe overtid for ikke å muteres om til en kopi av Arild Arnardos hovedkvarter?

MENS SYKEHUSKØENE ØKER OG RIKSVEIENE FORFALLER?!!!

Nei, selvsagt ikke. Men nå har det seg en gang slik at Dagbladet Fredag i samarbeid med Illuminati og Nicolai Cleve Brochs Hemmelige Forening For Likesinnede lyktes med å slippe 300.000 liter av den hypnotiske gassen VX42 over Oslo fra et Saab 39 Gripen tilbake i 99, og dette ser vi nå de langsiktige konsekvensene av i form av at middelmådighet belønnes i rent gull og at ekstrem trang til selvrealisering på alle tenkelige kulturelle arenaer, oppmuntres med rentekutt, reduserte bilavgifter og gratis barnehageplass.

Iram Haq-syndromet virker kanskje uskyldig nå, men dette naive budskapet gjentok de da også til kjedsommelighet i de første 15 minuttene av filmen Hotel Rwanda, og jeg trenger vel ikke minne noen på hvor dét bar avsted. Bare vent et år eller to og du vil se de virkelig alvorlige ringvirkningene bryte skorpen. Dikene er nemlig sprengt og det er nå ingen annen vei tilbake enn å kutte de høye trærne og bruke dem til å stagge flommen som best vi kan. Hvis ikke vil vi med overveiende sannsynlighet kunne måtte oppleve en fremtid hvor Noman Mubashir plutselig får oppfyllt sin livslange drøm om å involvere hele Oslos befolkning i det grandiose kunstfilm-prosjektet "Lungen" og hvor liknende stunts der noksagter i alle farger og fasonger får boltre seg med budsjettet fra et havarert Tromsø-OL, popper opp som kjøttetende paddehatter under mottoet "HAN HAR ALLTID ØNSKET Å LAGE IDEALISTISK ELEKTRONIKA MED FØTTENE - SELVSAGT SKAL HAN FÅ EN HAUG MED PENGER"

"Paint the House" synger Iram Haq, og kanskje hadde det vært en god idé å ta sitt eget budskap til etteretning? I disse økonomiske krisetider er det flere kunstarbeidere som må innse at man ikke kan gå gjennom hele karrieren uten å ta seg en ordentlig jobb i ny og ne, skal man tro FrPs kulturpolitiske talsmann Ulf Erik Knudsen. Han har nok som vanlig rett.