en strevsom kveld på oslo fashion week 
i Sjuke ting... — et forum der gunnarr er ordstyrer.
venninna mi som er lege, og jeg dro på oslo fashion week i dag. vi gleda oss til å se fine klær.
og det var mange fine klær. beklageligvis var noen av modellene så sykelig tynne at noen av visningene var vanskelige å følge med på. alt man så var underernæringen og sultinga som nødvendigvis må ligge bak for noen av modellene. og jeg må vektlegge at det gjaldt noen. de aller fleste var ekstremt tynne, men alle var selvsagt ikke syke.
men de det gjaldt, gjorde at det ble en veldig blandet opplevelse. det føltes rart å klappe og følge med på fine kjoler, når de hang på en kropp som så veldig, veldig syk ut.
venninna mi begynte å grine. og som hun sa; vi burde egentlig reist oss opp og forlatt lokalet. det er ikke menneskelig å ikke reagere på det.
jeg ble også temmelig trist av det, og det fikk meg til å lure på hva som gjør at vi presenterer sykdom som skjønnhetsideal, og at hundrevis av personer klapper og tar bilder av en kropp som ser ut som den er dødsyk. og ikke minst lurer jeg på hva det er som gjør at det får fortsette. hvorfor vil man vise klærne sine på en syk kropp?
Innlegg
Kommentarer
“hvorfor vil man vise klærne sine på en syk kropp?”
Det skal jeg fortelle deg lille åndsbrødsmule, men for at du skal skjønne hvorfor er jeg først nødt til å berette for deg en historie fra mitt eget liv.
JEG hadde i lang tid lett etter et passende medium for min lenge påventede roman “Vargen som spiste potetstappe”, da jeg nærmest ved en tilfeldighet snublet over dette filantropiske pusterommet for skrift og annen html – “Sjuke ting”.
Et perfekt medium, tenkte jeg for meg selv mens saftglasset stod og kjølte seg av i skyggen av min klappstol.
“Rull en sabel i tjære og fjær!” mediterte jeg entusiastisk videre, her har vi en kommunikasjonsform med snert og vri, en kommunikasjonsform jeg kan benytte
meg av. En kommunkasjonsform jeg kan fråtse i mens jeg spiser med skje!Ilte gjorde jeg, til min skrivemaskin, og kastet meg over den forestående oppgaven som en tapir over en moden melon.
Når jeg var ferdig med å kontemplere over kommunikasjonsformen og dens bruksområder gløttet jeg med betent øye på innholdet. Dette viste seg å være et fatalt feilgrep. “Dette er ikke estetikk!” ropte min overvektige husvert mens han gaflet i seg andebryst, “Dette er en pestherjet landsby i brann! Dette er som den gangen jeg skulle benytte slips som en siste tvist på antrekket mitt men kom i skade for å forveksle slips og svulst!”
Jeg reiste meg og gikk bort til eikedøren som skilte meg og min korpulente husvert. Jeg aktet ikke å la andebryst-gurglingen hans forstyrre min misjon. Min misjon om å stoppe griske andebrystgurglende svin fra å tvinge små tykke jentedøtre til å drikke smult og trøsteonanere fromiddagen lang fordi de ikke er i besittelse av et sosialt liv med andre mennesker rundt seg, skulle ikke stoppes for en hver pris.
“VIS DINE KLÆR I SYK KROPP!” ropte jeg bønnhørlig til min husverts datter som sto der i dørsprekken og siklet fordi jeg hadde is på skrivebordet. “Du kommer ikke til å bli lykkelig i den rustningen av fett og porer som du har bært i to av dine ni år på denne planeten.” var min klare beskjed til det lille uhyret.
Hun hulket boblende som tjukke småbarn gjør når de forvirres av blandingen iskåthet og sårhet fordi fars leieboer har bedrevet rettferdig domfellelse av deres uestetiske anatomi.
Fra den dagen spiste ikke lille Lisbeth mer is og karamell, rett og slett fordi hun ikke villle bli en slik grusomhet jeg hadde fortalt om bare sekunder tidligere. Hun lever nå sitt syke, sunne og lykkelige bloggerliv i storbyen med mange blide venner, høy moral og blomstrende seksualliv i en alder 16 år.
Derfor.