Ukas Idiot Uke 36: Mannen Bak Disken på Luna Park

Som om det ikke skulle være nok at mannen bak disken på Luna Park ble vansiret, skamfert og lettere hjerneskadet i en tragisk, men rettferdig laboratorieulykke der fem tusen genmanipulerte libanesiske jordveps søkte tinning som gris søker trøffel, er han også ekvipert med et utrivelig vesen. Øynene er sinte og sorte, ansiktet uttrykker et hat vanlige mennesker har problemer med å klassifisere som humant, og munnen renner over av ukvemsord og setninger med defekt syntaks og mangelfull logikk. Gjestfri kan han heller ikke sies å være, og det ryktes at han er mer brutal enn det gjennomsnittlige sotrør når han voldtar (noe som tidligere var en helgeaktivitet, men i det siste har eskalert til en hverdagshobby, ja man kunne nærmest kalle det hans naturlige habitat).

Som et ledd i et nytt prosjekt som har med å fremme en mer human dannelsesprosess å gjøre skal vi idag forsøke å gjøre vårt beste for å forstå denne mannen, som tross alt har rett på vår medmenneskelige respekt og aktelse. Vi skal se litt på hva som gjorde ham til det arsenalet av bitter atferd som manøvrerer rundt på et sted som ellers har fortreffelig mat frem til langt på natt, en sjeldenhet her i byen. Og for å gjøre det må vi først kikke nærmere på hva han var før.

Det viser seg at den falne engel en gang var en lovende kunstner, med et spesielt talent for å lage vakre silketrykk og nedlegge sommerglade jenter i blomstrete kjoler. Han levde en idyllisk oppvekst mellom glitrende, snødekte fjell, og han næret sin livsglede fra en jevn bekk av kjærlighet og omsorg fra ubesudlede venner og en ubetinget elskende familie. På kunstakademiet var det utelukkende lovord å hente, spesielt for de banebrytende interiørene han presenterte med ujevne mellomrom. Men så en dag endret alt seg.

Et villsvin begynte å hjemsøke drømmene hans. Med messende stemme og røde øyne befalte det ham å arbeide raskere, gjøre flere silketrykk, være mer produktiv. Jeg vil skue ditt verk på mandag, ikke på tirsdag, mante det irritabelt mellom krølltennene mens det spiste bambus på en høyst uvillsvinaktig måte. Kunstneren ble helt fra seg av nervøsitet, han fikk ikke gjort noe lenger. Han sov dårlig om nettene. Tennene hans begynte å falle ut, og pengene han hadde tjent på å selge kunst til rike familier med pene døtre gikk til å betale rentene på en stadig eskalerende tannlegeregning. Han forandret seg, øynene fikk dette sinte draget, talentet sviktet ham. Han ble kastet ut av akademiet med beskjed om å "ta sine ekle smørerier annetsteds, og å dessuten kaste mer ydmyke blikk i fremtiden". Med dette ble han sint og bitter. Han ville gjøre furore, men han var ingen Hitler. Han vervet seg til Fremmedlegionen, men heller ikke den stilte hans høye forventninger til hierarki og disiplin. Det var da han bestemte seg for å jobbe på et utested, hvor han siden gjorde seg fortjent, under en noe tåkete dobbeltepisode, til å bære tittelen Ukas Idiot.

Etter å ha lest dette er jeg sikker på at ingen er i tvil om den negative effekten et villsvin som maser om produktivitet kan ha på en ung romantikers liv, og jeg håper dere alle tar denne pålitelige informasjonen til etterretning i deres videre livsførsel, og at dere får en fortsatt solrik dag med mye iskrem.