Ukas Notis Uke 47: Driving Miss Atwood

"Usj, det er saa mange ekle gamle griser her", triller det entusiastisk ut av Ms Atwood direkte oversatt fra nasal Ivy League-amerikansk, mens hun slaar privatsjaafoeren, Kankun i nakken med en paraply i haap om at han skal trylle bort fire kubikkilometer tungtrafikk fra en Bangkoks mange motorveier. Hun er nemlig for sent ute til Steam Yoga-timen. "Jeg blir saa kvalm av alle saanne bleikfeite gamle menn paa Sukumvit med uskyldige smaa thai-jenter slynget rundt halsen. Det er umoralsk, og aa ymte frempaa noe annet har ingenting med liberalisme aa gjoere, for det vet jeg jeg gikk nemlig paa Columbia og foreldrene mine er saa kule atte". Jeg kunne selvsagt ikke sagt meg mer enig. Kjoep og salg av sex og annet svineri med solbriller paa, er djevelens verk nummer en og boer sporenstreks skuffes ut av den flate jordklodens ytterkanter med hissig kost, men jeg klarer allikevel ikke aa dy meg fra aa la tankene stroemme i retninger av undring naar hun konkluderer med at "de er bare ute etter en ting".

Det slaar meg liksom paa et vis at denne morbide menneskegruppen bedre kjent som engelskmenn med en del penger og en del behov for intimitet, saa alt for lett faar grafse til seg plassen som menneskehetens ypperste kreftsvulst, der jeg vandrer hvileloest alene langs de tettpekkede Soi-ene og skumtitter paa liv og levnad, mens diplomatdatteren gjoer sitt for aa redde verden paa en 200$ yogamatte i ambassadestroeket Silom. Hva med alle de ekle kroeplingene, spoer jeg meg selv hoeyt, i det en orangutanglignende skapning med et myntbeger i munnen og tre oeyne proever aa skrape seg inn under t-skjorten min. Er ikke han ogsaa bare ute etter en ting, dette svinet?

Hugge med sverd, saa jeg meg paa ett punkt noedt til, for aa bli kvitt dette og to andre vanskapte udyr som naa var i ferd med aa trekke meg ned i Bangkoks uendelige kloakksystem med det eneste maal for oeyet aa spise mine ukokte innvoller i sin eviggriske jakt paa proteiner. Foer jeg rakk aa toerke bladet rent for goblinblod, kjente jeg en varm haand paa skulderen og en myk stemme: "You allright there lad?". Blekfetbritisk har aldri lignet saa my paa taffelmusikk som akkurat i det jeg trekkes opp fra det blodstenkte fortauet og inn paa O'Flannagans av John (56) og hans nette hustru Nung (21) for en lindrende kopp kakao. De kan fortelle meg at man bare maa holde seg unna slike plasser hvor de spedalske vandrer, og at de ellers har vaert lykkelig gift i ett aar. Nung sier ikke stort annet enn "yes", men det er ok for meg, saa lenge hun ikke spiser innvollene mine til frokost. Og slik tror jeg de to ogsaa ser paa hverandre, mens vi sitter der og diskuterer alt fra tennis til elefanter med lystige undertoner paa den noe stigmatiserte Bangkok-cafeen.

"Nei, EQ har jeg faktisk aldri hoert om" er neste brannfakkel fra Ms Atwood en halvtime senere i samme bil etter fullfoert yogatime, som svar paa ett av ymse forsoek fra min side paa aa gjennoppta debatten om hva liberalisme egentlig betyr i praksis, men jeg innser raskt at jeg vil tjene Guds sak mest effektivt om jeg sakte lar samtalen gli tilbake inn paa to av hennes tre favorittsubjekter: barnearbeid i Burma/ Arrested Development. Jeg bare nikker hoeflig og foelger Kankuns kategoriske imperativ: la tankene flyte av gaarde i takt med trafikken, det er nok lurest.