Ukas Mytologiske Gjenfortelling Uke 45: Νάρκισσος

Jeg sitter og følger det amerikanske valgkampskjølvannet på en hotell-TV i Lao P.D.R. og får ironisk nok en plutselig trang til å skrive noe ærlig, eller for å si det som det er: jeg får en plutselig og voldsom trang til å være ærlig, og det for første gang på veldig lang tid. Ikke at jeg ikke har ønsket å være ærlig før akkurat nå, for det tror jeg virkelig at jeg har, men jeg har tydeligvis ikke ønsket det nok til å sette ærligheten ut i livet. For mens alle verdens øyne er rettet mot historiens største helt per øyeblikk: Barack Hussein Obama, er mitt indre øye som alltid like fokusert på en helt vi må tilbake til antikkens Hellas for å iaktta, nemlig meg selv, bedre kjent som Narsissus, og det er et faktum som sjelden lar seg kombinere med hverken å skrive eller agere ærlighet.

Kort fortalt er Narsissus/Narkissos med overveiende sannsynlighet en oppdiktet figur, som går igjen i både romersk og gresk mytologi i ulike historier og former, og som også ganske sikkert er opphavet, ikke bare til begrepet "narsissisme", men også til ordet narkotika (Narkissos), noe vi skal komme tilbake til om ikke alt for lenge. I følge den myten vi skal ta hensyn til her i dag, ble Narsissus båret frem av nymfen Liriope hvis befrukter var ingen ringere enn elveguden Cephisus, tilbake i oldtidens greske gudeverden. Liriope, som den oppofrende og kjærlige moren hun var, gikk tidlig hen og søkte råd hos profeten Tieresias angående hennes elskede sønns fremtid, og Tieresias svarte da at Narsissus kunne leve så lenge han ville, om han bare lærte seg selv å kjenne. Allerede her er jeg nødt til å bryte opp i historien for å begynne den annonserte tautrekkingen av paralleller til eget liv. For også min mor, en samtidens nymfe av samme oppofrende karakter, befruktet av den intellektuelle elveguden hvis navn ikke vil bli nevnt her i dag, søkte råd hos en (postmoderne) profet, nærmere bestemt healeren Hugo, for å rådspørre om sin elskede sønns, på det tidspunktet, noe dystert utseende fremtid. "Han kommer til å bli veldig rik og veldig gammel" lød dommen, uten at det ble gjort klart hva slags rikdom han refererte til. Kanskje mente han rik på skremmende likheter med Narsissus og hans skjebne? La oss fortsette.

En dag da den vakre, unge Narsissus var ute i skogen for å jakte på villhjort, møtte han på den like vakre oreaden (fjellnymfen) Ekko, hvis evne til å selvstendig tale var blitt frarøvet henne av Hera, Zeus ektefelle, som straff for å ha distrahert henne med underholdende historier fra nymfenes verden, mens Zeus brukte anledningen til å kurtisere andre nymfer i ly av Ekkos seduktive fortellerstund.

Ekko falt øyeblikkelig i kjærlighet da hun så den forfengelige unggutten, men hun kunne ikke gjøre annet enn å forfølge ham lydløst gjennom skogen dag som natt i kraft av hennes forbannelse, inntil han en dag endelig tok seg bryet med å spørre henne "hvem er der?". Hvem er der?, svarte Ekko sin elskede øyeblikkelig tilbake (hvorav ordet "ekko" har sitt utspring) og det er et spørsmål jeg enda ikke har har klart å finne noe godt svar på, selv nå ti år etter mitt første møte med henne. Ekko forsøkte så å omfavne sin store kjærlighet i mangel på ord, men med kald skulder skjøv han henne bare unna og ba henne innstendig om å la ham være i fred.

Begge forlot vi hver vår Ekko fullstendig hjerteknust og i evig uvisshet om hun noen gang hadde lært oss å kjenne. Begge forlot vi Ekko for å omfavne vår store kjærlighet: oss selv, gjennom vårt speilbilde, refleksjonen i vannet. Vi forlot henne i skogen for å forfølge den umulige og uoppnåelige kjærligheten som til slutt ødela ham, som ødelegger henne og som nå er i ferd med å ødelegge meg: kjærligheten til selvet. For som vi alle vet er det å omfavne vann ett fullstendig umulig fjell å bestige.

Det begynner å nærme seg en time siden jeg skrev at jeg ønsket å skrive noe ærlig, men så langt føler jeg egentlig ikke at jeg har kommet veldig nære mitt uttalte mål. Velskrevet, kanskje, godt mulig også et småfikst stykke skrivekunst å flette sammen paralleler fra mitt eget liv med aspekter fra livet til en mytologisk karakter jeg er så uendelig lite alene om å være i besittelse av likheter med, men ærlig vet jeg ikke om det kan sies å være. I hvert fall ikke den villhjorten av ærlighet jeg er i skogen for å jakte på.

Sannsynligvis er denne teksten bare en av et åttesifret antall mer eller mindre like tekster skrevet med jevne mellomrom oppigjennom årtusener av frustrerte, selvopptatte unge menn verden over, med dårlig samvittighet og/eller et voksende hat mot seg selv og samfunnet rundt seg. Ganske sikkert korreleler mine tekster også relativt godt med tankene som stadig vokste seg stadig sterkere i Pekka-Eric Auvinens sinn frem til for nøyaktig ett år siden, da han, som meg, en dag satt seg ned for å skrive en ærlig liten tekst med sin .22 kalibers samfunnskritiske og selvforaktende penn.

Jeg er med andre ord ikke alene. Jeg er ikke unik. Jeg er ikke den eneste. Og når man elsker seg selv, sitt speilbilde, sin refleksjon i vannskorpen, forandres kjærlighet til hat i det øyeblikket man tar inn over seg dette faktum. I det øyeblikket vi skjønner hvor langt unna vi er å være den unike, udødelige og uangripelige halvguden som Liriope har fortalt oss gjennom hele vår oppvekst at vi er, forvandles kjærligheten sakte men sikkert om til et bittert og inderlig hat. Kjærligheten til selvet blir til selvforakt, og selvforakt blir til samfunnshat, løgner, avvisning, skolemassakrer og en total mangel på respekt for livet og mennneskene som lever i det, til Ekkos, åtte finske ungdommers og millioner av andre pårørende menneskers fortvilelse. Narsissus blir til Nihilismus. Bly blir til blod. Kjærlighet blir til hat.

Ville jeg egentlig skrive noe ærlig? Vel, jeg ville vel først og fremst skrive noe bra. Noe jeg i ettertid vil kunne høste fruktene av, for så å nære mitt selvelskende sinn med for å holde hatet på armlengdes avstand enn så lenge. Opium til selvet!

For sa jeg ikke at jeg skulle komme tilbake til Narkossis? Narkossis er nemlig som tidligere nevnt opphavet til det greske ordet "Narkotikos" som igjen betyr "nummen", men som for de fleste av oss nok forbindes med narkotika i en mer generell forstand. Og da er vel ringen mer eller mindre sluttet. Nummenheten er nemlig hva som stopper meg fra å følge i Pekka-Erics fotspor, bedøvet av opiater kan jeg stagge mitt hat mot selv og samfunn. Som Narkossis kan jeg få fred. Som Narkossis kan jeg få fred på én eneste betingelse stilt av gudene: du kan ikke elske andre enn deg selv.

Og for dette beklager jeg på det dypeste, Ekko, for jeg ville så inderlig gjerne elske deg like høyt som jeg elsker meg, men selv jeg klarer ikke å holde vann i hendene mer enn i korte øyeblikk. For evig er jeg dømt til å stirre på vannet uten å kunne røre det, og som Narsissus blir dette min skjebne, min "rikdom" i all overskuelig fremtid. Din forbannelse har derimot alle muligheter til å brytes, for mens historien om Narsissus er en sannhet i form av å være en selvoppfyllende profeti (godt hjulpet av Tierisias og Liriope), er historien om Ekko en løgn, spunnet opp av ingen ringere enn Narsissus selv, med det mål for øyet å skyve sin beksvarte sammvittighet ut av sitt selvpinende sinns yttergrenser, og det er på tide å avsløre den løgnen for godt. Det er på høy tid at sannheten kommer for en dag, men jeg vet dessverre ikke lenger om jeg en gang vet hva ordet sannhet betyr.

Jeg lovet å være ærlig i dag, på ettårsdagen for Pekka-Eric Auvinens konfrontasjon med sin livsløgn, og i så måte kan du meget vel kalle meg for den løftebryteren jeg er, alltid har vært og sannsynligvis alltid kommer til å være, men jeg ber deg da vennlig om ikke å glemme hva ordspråket sier her i Laos, i hjertet av det gyldne triangel: aldri stol på en som bruker opium.