Ukas Idiot Uke 46: Armen i Vinkel

Som en følge av at jeg, lik forfatteren av den forrige teksten, hadde en oppvekst preget av stort kunnskapsinntak og lite fokus på realistiske forventninger, liker jeg idag å koble av med en fin quiz. Derfor samler jeg hver onsdag kveld mine beste venner fra margarinfabrikken, som ellers tar det meste av min tid, og setter sammen et konkurransedyktig quiz-lag til de ukentlige tilstelningene på Samfunnet på Bislet. Til tross for en musikalsk profil som virker inn på sentralnervesystemet og et generelt klientell som best kan betegnes som vampyren Nosferatus hoff for mental rådgivning har quizen blitt et ukentlig høydepunkt som jeg ser frem til med en ikke ubetydelig grad av velbehag.

Monumental var derfor min skuffelse da jeg nå på onsdag fikk hendene på informasjon som ved sin motbydelige natur skaket selve quizkonseptets grunnvoller. Det var noen i lokalet som ikke fløy rett.

Bevisene lå der for oss alle å se, men min og andres tro på en menneskelig kjerne av godhet og ærlighet hadde ført oss bak lyset i lang tid. Spørsmål som "Hva er Canadas nasjonaldag", "Hvor mange Emmy Awards har The Simpsons vunnet" og "Hvor mange fiske-jeksler har hvithaien på venstre side av underkjeven" burde ha vekket mistanke om annet enn en quizmaster med et emosjonelt forhold til akvakultur, men jeg var naiv. Jeg vurderte ikke engang muligheten for at vi kunne ha slike chazers iblant oss.

Quizlaget "Armen i Vinkel" troner ganske komfortabelt på toppen av sammenlagtlistene, på tross av at en visuell vurdering av deres kunnskapspotensiale ville vært rettferdig grunnlag for stryk på enhver ungdomsskoleeksamen. Hvordan er dette mulig? Jo, jeg ble på onsdag informert om at ikke bare var quizmaster i den første runden en del av laget deres, spørsmålene i runde to var ikke skrevet av den ærlig utseende jenta som leste dem opp, men av nok en ond greve med "Armen i Vinkel"-konnotasjoner. "Og," kunne min anonyme kilde med sixpence og palestinaskjerf fortelle, "slik har de holdt på i to år."

Målløs og bitter satte jeg meg ned for å tenke over de dyptrekkende følgene det jeg hadde hørt ville ha for mitt videre følelsesliv. Det gikk dog ikke lange tiden før jeg ble distrahert, da et "Armen i Vinkel"-medlem med stor kraft kastet en mandarin mot en av mine lagmedlemmer. "De åpner ild!" ropte jeg med gutteral røst, og kastet meg foran Døgnrytmens Julie for å om nødvendig skjerme henne for fremtidige flyvende sitrusfrukter med min egen kropp. Heldigvis dukket Hysteria opp og ryddet opp i tumultende med forbausende autoritet til å være så lav. Så gikk jeg hjem.