Ukas Idiot-magnet Uke 45: Bislett Kebab House

Ved siden av å skrive sporadiske gjesteblogger på Ukas Idiot, jobber jeg til daglig i en tegneseriebutikk hvor vi stort sett selger danske tegneseriealbum med pedofilpornografiske undertoner som har en voldsom appell blant trøndere som er i Oslo for å gå på landskamp, høre stadionrock på Valle Hovin eller gi penger til den kortvokste krøplingen som står og trikser en fotball med krykkene sine på Karl Johan. I helgene hender det dessuten at jeg tar på meg å huse mer siviliserte bønder som bare vil smake litt av storbyens safter for å holde ut tilværelsen som plantevannende utkantungdom. Jeg skulle gjerne fortalt at det dreide seg om halsløse helger spekket med heroin, hor og hærverk – men faktum er at det som regel blir med femten pils, fire kebab og en sightseeing av tiggerne i sentrum. Jeg har heller ingen dyptloddende kjennskap til byens metafysikk å tilby. Jeg var aldri bonde på landet, men er jeg bonde i byen god som noen. Dette skulle dog egentlig ikke handle om meg.

Derimot skal det handle om hvilke følelser som nærer seg på dette erfaringsgrunnlaget, og da finner vi blant annet et uforsonlig hat mot de to stedene som alle utenfor Ring 3 forbinder med Oslo: ”Friday’s” & ”Bislett Kebab House”. Jeg vet ikke hvordan dette oppsto, men disse to serveringskjedene har klart å vinne et solid rykte som selve jurtappene for alle tilreisende som vil melke byens potensial. Jeg skal ikke si noe verken om maten eller smaken. Og en saklig kritikk av Friday’s kunne fort endt opp som en utilsiktet pamflett for NKP Oppland. Det jeg ikke kan brenne inne med er en avsindig aggresjon mot enkelte medmenneskers uforklarlig entusiastiske forhold til Bislett Kebab House. Det kan smake hvor usaklig godt eller vondt det vil, men denne forpulte familiebedriften er i ferd med å få en morbid form for kult-status som gjør meg langt mer kvalm enn den kjøttfarsen de serverer.

Det begynte i 1995 som et skjørt og uskyldig tilskudd til fastfoodfloraen i Pilestredet. I 1997 ble de kåret til ”Best i test” da en dritings Dagbladet-journalist ramlet innom, noe som raskt ble innlemmet i den til da nokså spinkle logoen. I dag har de fire eller fem filialer med lang kø utenfor hver natt til søndag og en holdning som gjør skam på den mest hardnakkede jøde:

Samtidig som vi prøver å opprettholde kvaliteten på maten og renheten i lokalene jobber vi hele tiden med ideutvikling. For tiden var det noen i adm. som foreslo Bislett Kebab House klær til fans. At vi skulle åpne en butikk/nettbutikk hvor det er mulig for fans å kjøpe klær med vår logo på: f.eks capser, skjorter, t-skjorter, gensere, bukser ++++.

Jeg gikk inn på nettstedet deres, og fik vite at det under åpningen av Bislett Kebab House avd. Grünerløkka (sic!) møtte opp ett hundre og femti entusiaster som i tillegg til gratis mat kunne få med seg "både t-skjorter og annet stjæsj”. Slike nye utsalg omtaler de i sine meldinger til trofaste tilhengere konsekvent som ”beibier”, og nå i høst har de også ”satt Grorudalen på tjukka”. Det verste symptomet er kanskje likevel puritistene, de samme forståsegpåerne som dukker opp når gode musikere får gjennombruddet sitt for å fortelle hvor mye bedre det første albumet var. I FORUMET på hjemmesidene til Bislett Kebab House er puritistene selvfølgelig på pletten for å påpeke hvor utrolig mye bedre kebaben var på nittitallet, hvor mye mer kjærlighet det var i servicen, hvor mye mer følelse de la i sausen den gangen.

Alvoret i situasjonen gikk likevel ikke inn over meg før jeg oppdaget at stedet har 3 fangrupper på Facebook med nesten FEM TUSEN medlemmer til sammen. Hva slags liv lever disse menenskene? En av dem er Sabrina, som skriver: ”Har vaert i USA i 6 mnd naa, og det jeg savner mest er Bislett Bab. Kylling - uten loek og tomat! ♥” Jeg ber for henne.

Jeg har aldri hatt de romantiske forestillingene om å utvikle noe nært forhold til min lokale kebabslave. Det bør være mulig å gjennomskue dette salgstrikset nå. Jeg har ingen politiske motiver for å støtte den lokale pakistaneren i kampen mot 7/11 og Deli De Lucas stødige korstog gjennom byen. Jeg vil bare ha et variert utvalg med billig og god mat. Og i Bislett Kebab House ser jeg slutten på noe vakkert. Det kan bare gå en vei nå. De har allerede sikret seg støtten fra Rasistiske Trøndere og andre som synes det er tryggest å gå dit menyen vises på flatskjermer. Der de selger dispenserbrus og har logoen sin trykket på papiret du får maten servert i.

En gang handlet kebabmarkedet om å skape arbeidsplasser for brødre og fettere i hjemlandet. Men denne gangen er det for mye penger inne i bildet. På Facebook etterlyser fansen allerede toetasjers restauranter med sitteplasser nærmere Oslo S og egne utsalg ved T-banenedgangene i sentrum. I Trondheim og Nord-Norge skriker primærnæringsdrivende menn og kvinner seg hese etter dette endelige ugjendrivelige symptomet på sivilisasjon. Om få år kommer de fleste av kundene til å være totalt uvitende om at Bislett er et sted i Oslo, de kommer til å tro det er etternavnet til de to jødepakistanerene som kom til Norge for å tjene seg rike på en saus de arvet oppskriften til av mor sin. Før historien rekker å skrives er kanskje Bislett Stadion oppkalt etter den første sjappa, fortsatt liggende som en magnet på modige rånere litt lenger ned langs de forsvunne trikkeskinnene. Da skal jeg grave opp likene av Jan Erik Vold og Tore W. Tvedt og sørge for at tilreisende trøndere én eneste gang får skikkelig valuta for småpengene sine.