Ukas Film Uke 46: 2001: A Space Odyssey

En dag jeg var ute og syklet for å møte noen venner skjedde det noe som skulle vise seg å forandre meg og min fremtid for alltid, men før jeg jeg går i gang med å fortelle historien om denne sykkelturens fatale konsekvenser for min fremtidige livsførsel og generelle gjerning, er jeg nødt til å fortelle litt om meg selv og mine tidlige år.

Jeg ble født og oppvokst, det herrens år da Gandhi traff norske kinoer, i et trygt og harmonisk lite nabolag vest for Smestad, hvorhen mine to kjære foreldre skånet meg og etterhvert også min yngre søster med et koselig lite soverom dekket av lyst brystpanel og grønnlig strietapet, en globus med lampe i og to billetter til Steinerskolen på Hovseter.



Dette var på slutten av 80-tallet, og livet var omtrent like rosenrødt som ornamentene på ullvesten mamma ikledde meg i et forsøk på å bygge en tsjekkisk sirkusartist ut av sin åtte år gamle, og ikke minst høyt elskede sønn, mens pappa røkte tobakk i sin kjære pipe av tre og bladde i en bok med påskriften JAQUES LACAN - Seminar IV "La relation d'objet". Pappa leste ofte i denne boken og andre av dens slag, hvorpå han med stor og smittende entusiasme, nesten rituelt, alltid brukte en blå kulepenn til å underlinje annenhver setning med ruglete blå linjer, kun avbrutt av små massasjeaktige bevegelser i området rundt hans eiendommelige Stalin-bart (hvis jeg i ettertid har sterke mistanker om at var et slags estetisk grep han tok i kjølvannet av studentopprøret, Paris 1968, som han, som den nesten parodisk distré intellektuelle mannen han (visstnok) var, rett og slett glemte å reversere i kjølvannet av det ikke fullt så glamorøse opprøret som fant sted der jeg befinner meg akkurat nå, i det herrens år 1979, da "Khmer Rouge" ble styrtet og sannheten om løgnen ble avslørt).

Som du kanskje allerede har skjønt, kjære leser, opparbeidet jeg meg tidlig et talent for, og ikke minst en stor glede ved å observere, absorbere og til slutt brilljere med store mengder overfladisk kunnskap om navn, hendelser og årstall, noe som i ettertid har preget mitt liv i en ikke ubetydelig grad både på godt og på vondt. For mens pappa svingte sin blå kulepenn over den fryktinngytende veggen av bokhyller som gapet over vår lille stue i Lybekkveien 39A, snurret jeg globusen rundt og rundt, mens oppglødde spørsmål fosset ut av meg, oppover min fars ikke veldig moteriktige bukseben og inn i hans noe (JAQUES LACAN-)preokkuperte sinn, dag etter dag, uke etter uke.

"Bolsjeviker kalte de seg, ja" kunne han feks svare gjennom pipen, for både han og jeg oppnådde allerede fra ung alder en ikke uttalt, men likefullt meget velfungerende pakt om at det viktigste tross alt var at JEG fikk bekreftet at jeg allerede kunne svaret på spørsmålene jeg stilte med slik en iver, og at HAN fikk bruke en tilfredstillende mengde av sin oppmerksomhet på Lacan og blå kulepenner. Mamma på sin side var heller ikke ukjent med artige aktiviteter i tospann med sønn. Hun likte feks spesielt godt å pryde seg med den busken av overflatekunnskap som sirklet rundt i mitt hode, lik jeg sirklet rundt den omtalte globusen med lys i mens jeg prossesserte gårsdagens nyvunnede trivia om sentral-amerikanske hovedstedsnavn og italienske filmtitler, i påsyn av venner og bekjente.

Jeg husker spesielt godt at hun elsket å få mannlige gjester, gjerne på besøk for kaffe, konversasjon med min far og om heldig et aldri så lite seduktivt blikk fra min mor, som jo tross alt var minst 10 år yngre enn de fleste i denne joviale omkretsen av intellektuelle menn som omslynget pappa og en aldri så liten fyrrighet av en akademisk muse, til å spørre meg om jeg visste navnet på hovedstaden i landet som før kaltes for "Øvre Volta" pre 1984. En kort, nesten sermoniell stillhet senket seg da som oftest før jeg med mitt obligatorisk lure smil selvsikkert lot bokstavene "OUAGADOUGOU" rulle av tungen, vel vitende om at bekreftelsen jeg ventet på ville fylle kroppen min som en deilig rus kun få sekunder senere, noe vi kanskje kan komme til å komme tilbake til ved en senere anledning i teksten. Livet på denne tiden var rett ut herlig, og ikke minst fylt med dyp mening og store doser berusende bekreftelse fra nær så vel som fra fjern.

En lang historie jeg hadde de hederligste intensjoner om å gjøre kort, er derimot i ferd med å bli nettopp lang, så jeg nøyer meg med å brekke opp kapittel to i stikkordsform, om dette ikke volder eventuelle lesere alt for store kognitive hodesmerter.

MER PIPE&BLÅ KULEPENN
MER GLOBUS/ATLAS/LEKSIKON/HØYFREKVENS AV SPØRSMÅL BETYDNINGSFULLE FOLK MED BART
SÆREMNER OM GANDHI OG FELLINI PÅ BARNE/UNGDOMSSKOLEN
SEN PUBERTET, NULL TØMMERHOGGING, NULL VANNBÆRING
SKILLSMISSE OG SJOKOLADEPUDDING MED VANILJESAUS NÅR PÅ BESØK HOS FAR
TETRAHYDROCANNBINOL--->METYLENDIOKSYMETAMFETAMIN--->LYSERGSYREDIETYLAMID
UTTER EMPTIENESS

Jeg befinner meg altså på min sykkel, året er 2001 og jeg har akkurat avsluttet den sommerferien som fulgte mitt siste skoleår, et skoleår som vel ikke akkurat kan betegnes som vellykket sett ut i fra det jeg i mitt lune hjørne ville kalt for en konform og verdikonservativ synsvinkel. Fortsatt full av unyttig overflatekunnskap om film, geografi og boktitler jeg aldri kom til å lese, i tillegg til en en gryende nysgjerrighet for destruktiv filosofi AKA russisk fatalisme og eksessiv dyrkelse av tomhet og meningsløshet, tråkker jeg iherdig pedalene opp de 300 meterene til min noe eldre/like lite vellykkede venn Anders for å røyke en god del hasj i en stor pipe og ganske sikkert også se en såkalt kvalitetsfilm samt konversere, slik en hver septemberdag dette året hadde fortonet seg så langt.

-----------------------------------------------------------------

BANG

-----------------------------------------------------------------

Jeg vet ikke med Anders, men livet mitt ble aldri det samme. FILM, min store lidenskap på den tiden, ble i hvert fall aldri det samme. For dette var den perfekte film, det perfekte drama, et aristotelisk mesterverk, bokstavlig talt en epifani av en romodyssé som klistret meg fast til stolen i to uker i strekk. Den inneholdt alt hva man kan ønske seg som patologisk konsument av underholdning og informasjon, en lysende globus av virkelighet og surrealisme, en uangripelig treaktsstruktur av kunstnerisk perfeksjon. Det var LIVE, det var Å leve.

Rett og slett var dette den største dagen i mitt liv, denne dagen da alle mine behov forsvant, alle mine bekymringer lettet og mitt evige sug etter uendelig bekreftelse var like fraværende som mannen bak det hele. Kunstneren. Geopolitikkens svar på Andy Warhol. Gud 2. Mannen som fylte mitt sentralnervesystem med flytende seratonin i to saumfulle uker, for så å forsvinne inn i oblivianen og å etterlate meg med den altomslyngende tomheten som skulle vise seg å fylle livet mitt helt frem til den dag i dag. Det sorte, hule treet.

En vakker høstdag i 2001 virket livet endelig meningsfylt igjen. I én dag følte jeg ren kjærlighet til livet, i én dag følte jeg ro. Nå, syv år senere er alt derimot igjen helt tomt. Alt jeg har igjen er unnyttig overflatekunnskap, unyttige ord og en globuslampe jeg fikk av en jeg nytteløst prøvde å elske i den epoken som i fremtiden vil komme til å bli sammenlignet med den aller mørkeste middelalder: post-9/11.

Mens vi venter på at et besøk fra det ytre rom og/eller apokalypsen skal komme og redde våre sjeler fra fortapelse og evig skjærsild, er det bare en ting å gjøre: fylle blodårene med så mye bekreftelse som overhodet mulig, være seg via blå kulepenn, pipe i tre eller rør og sølvbelagt papir.

when i see the towers fall
it cannot be denied..
that as a spectacle,
it is a realization of the mind

you see im standing on a mountain top
and letting out a scream
it is the language of the earth
its the language of the beasts

there is no point to look behind us,
we have left the corpse behind
because flesh is weak and forms break down,
they cannot last forever

Kom tilbake min elskede, og lev tomheten sammen med meg.