Ukas Fenomen Uke 48: The Bangkok Syndrome

Jeg har inderlig lyst til å skrive noe sant og dypt om umulig kjærlighet, men frykter så alt for meget Anonym og hans stikkende kommentarer i gaten "nei, dette her var tynne greier gitt". Jeg har et brennende ønske om å bygge revolusjonære manifest i stive permer som en gang for alle dementerer forestillingen om at alle eksisterende normer for livsførsel ikke er tuftet på annet enn løgn og forvridd sannhet fra synagoge og tempel, men jeg frykter at dette prosjektet vil gi meg veldig vondt i hodet etter veldig kort tid. Jeg vil så gjerne bære vann opp de tunge bakkene til hytta, men jeg frykter at det er så alt for sent. Jeg har en umåtelig trang til å skrike TANANARIVO, men frykten for at ATACAMA ikke vil la seg høre er bare så alt for stor.

Frykten holder meg alltid igjen og den kan banalt nok sammenlignes med et fengsel, en tvangstrøye, en møllesten eller hva enn de ville sammenlignet det med i en sånn en middelmådig tekst om frykt, de som sysler med slikt.

Det er med andre ord på høy tid å fjese frykten.

BREAKING NEWS
MUMBAI ATTACKS
Reuters: Gunmen terrorists hold westerners in Taj hotel

Jeg er ikke i Mumbai, dessverre, men jeg er ikke mer enn en 12 timers luftkondisjonert busstur fra den nylig okkuperte flyplassen Suvarnabhumi, Bangkok, hvor en gulkledd opponerende middelklasse med edle ambisjoner om opplyst enevelde prøver å bringe de sittende maktahavere i kne med diverse blokader og andre krumspring. Små bomber går av. Røde og gule mennesker slår hverandre i hodet med harde ting. En håndfull uskyldige bøter med livet.

Det hele synes for meg å tegne seg som et passende mål for en søkende ung mann med maisgult hår som ikke vet om han frykter døden mer enn livet eller den andre veien rundt. Et passende sted å stille sin diagnose for så å gå til innkjøp av store kvantum effektiv motgift.

23. august 1973 banet Janne Olsson og Clark Olofsson vei for den moderne klassikeren Dog Day Afternoon da de sjarmerte et knippe kvinnelige bankansatte på Norrmalmstorg i Stockholm med pistol og imaginært sprengstoff, og samtidens psykologer var ikke sent ute med å døpe det nyfødte fenomenet ved dets rette navn.

2. juli 2008 stiger den colombianske politikeren Íngrid Betancourt ut av et helikopter utenfor Bogotá etter seks år i FARC-geriljaens ubarmhjertige fangenskap og gjør et intervju med verdenspressen i ballparken av post-skjellsettende kommunikasjon, et intervju som dessverre ikke ble opphavet til noe syndrom, men som jeg allikevel er sikker på at jeg ikke kan være alene om å ha blitt beveget av. Og da snakker jeg ikke om den type bevegelse som oppstår hos ukompliserte følelsesvesener som løser sudoku og plutselig ser gråtende barn i Zimbabwe og må ty til mikrobølgevarmet eplepai for å døyve den ubehagelige og ukontrollerbare svelgeprosessen som oppstår i møte mellom fjernsyn og øye. Jeg snakker om den bevegelsen som oppstår hos meg og mine. Misunnelsen. Følelsen av lengsel etter å oppleve noe livsforandrende, noe skjellsettende. Følelsen av å komme gjennom det ved hjelp av viljestyrke, mot og karakter og komme ut av det med en apetitt på livet som ikke stopper ved eplepaiens banale yttergrenser. Følelsen av ro. Og ikke minst følelsen av et avklart forhold til frykt/liv/død, som så utvistelig lyste ut av Íngrids dype, mørke øyne en varm sommerdag i 2008.

"Det verste var insektene" er det eneste jeg husker av talte ord fra Betancourts munn, og jeg lurer faktisk på om jeg ikke rent lite kan relatere meg til disse talte ord. For insektene er det verste, selv om de insektene jeg plages av beveger seg på innsiden av kroppen i motsetning til dem som befolker Colombias tettvokste jungel. Det finnes riktignok insekter her også, i Sørøst-Asia, og det er liten tvil om at en runde med livstruende hemoragisk Dengue-feber hadde lært mine invortes termitter en lekse de sent vil glemme, men jeg trenger rett og slett noe mer håndfast. Aedes Aegypti er slik en lumsk og utilregnelig skapning, og bare fjols satser sine penger på lotteri og lykkehjul.

Et realt gisseldrama er hva jeg trenger for å klarne tankene. Et mørt og saftig stykke tidsrom innenfor fire hvite flyplassvegger, pyntet til fest med kalashnikov og maskerte menn, er det eneste som kan kjølne min kokende feber. Det eneste som kan eksterminere mine indre skadedyr og sette liv/død-skapet trygt på plass der det hører hjemme mellom reolen og rislampen Snabel fra Ikea.

Nå vet jeg ikke om denne artige sirkustroppen av oppviglerske Thai-elitister med det noe ironiske navnet Peoples Alliance for Democracy har for vane å kidnappe opplevelseshungrige eventyrere med maisgult hår og eksistensielle kvaler, men det må da være lov å håpe. Jeg setter meg tross alt ikke på en jævla buss i 12 timer uten et visst legitimt håp om at turen vil bære frukter.

"Westerners held hostage by gunmen at airport". Da snakker vi duft av grønn papaya neste morgen. Da skal jeg aldri snu meg tilbake i frykt.