Ukas Anekdotiske Beretning Uke 48: Oppgjør i Ullevålsgate

Her i Ukas Idiot er vi, som du helt sikkert vet, svært begeistret for å kaste ball mellom makt, moral og misantropi. Grunnet sin ustabile natur, hender det seg til stadighet at dette filosofiske hjemmebrentsapparatet går i lufta, hvilket resulterer i inntak av reseptbelagte rusmidler og turer på byen for å ta sentralasiasaken i egne hender. Det kommer svært sjelden noe godt ut av disse Judge Dredd-korstogene, men her om dagen var situasjonen en helt annen. Idioten lot seg temme. Vi vant. Og ingenting er bedre for soldaten med skyttergravsfot enn en håndfast seier å trøste seg på.

Det hele begynte med at lesberockbandet Heads Down in Dubai var i byen. Da jeg kjenner både Thelma Titov - bandets tamburinist, og Stefania Demidov – manager og burleskdanserinne, følte jeg meg forpliktet til å troppe opp. Etter konserten var vodkasøstrene tørste, og den næreste kneipa var uberegnelig nok Møllers; Oslos mest nedrige yngleplass, skapt for kaninkåte søttenåringer, av en flokk gretne menn fra Slovenia. ”To fulle menn” settes intravenøst gjennom jukeboksen, og har blitt spilt i så store doser at verselinjen ”sennep i ræva” fungerer som fullverdig sjekkereplikk. Allikevel befant vi oss i lokalet og sto i en liten ring og ropte til hverandre, som man gjør på Møllers. Etter noen minutter pirket en fremmed finger oss på ryggen. På markant bedugget trøndersk ble vi tilbudt audiens ved bordet, som boblet over av fulle øl.

”Vi vant på lotto i dag!”, ropte høvdingen i stammen til oss i det vi satte oss. ”Åttitusen!” Dette var altså årsaken til de store kvantaene drikkevarer som bød seg fram. Med mitt delvis utviklede sosialantropologinstinkt ga jeg meg over i begeistring og prøvde virkelig å møte flokken på deres egne premisser. Men det latet til at de hadde andre planer for meg. For mens både Titov og Demidov ble tatt godt imot, ble jeg sendt til ildprøve hos den trønderske medisinmannen.

”No drækk du hele”, sa han bestemt til meg og ga en av lottoølene. Ok, tenkte jeg, og fikk forhandlet meg fram til å ta den i to slurker. ”Du e en bra majn”, svarte han bestemt. To sekunder gikk før han på nytt forsøkte å overrekke meg en øl. ”No drækk du hele”, kommanderte han nok en gang. Svært unnskyldende sa jeg at jeg måtte vente litt, men halvveis i beklagelsen hevet han stemmen over meg og sa ”itj no tull no! No drækk du hele!” Han dytta den på meg, pressa den inn i hånda mi. Det var da jeg begynte å mistenke at dette ikke var vennliginnstilt sosialisering, men kynisk skjenking av en jypling som potensielt stod i veien for et ligg senere i kveld. Men jeg aktet ikke å gi meg, nei, dette molefonkne trøndertrollet med hvit skjort og pølsefingre skulle ikke vinne kappestriden han hadde lurt meg inn i. Jeg helte det i meg, ble møtt med det bekreftende nikket på at jeg hadde gjort noe bra fra medisinmannen, og sa svært kontrollert og avslappet til han at ”no mått æ fær og piss”. Vel inne på toalettet gjorde jeg meg noen kjappe observasjoner av haugene med avføring, før jeg på disiplinert vis vrengte magesekken. Espen Askeladden kunne ikke gjort det bedre på Oktoberfestival i München. Jeg var klar for mer.

Etter at halvparten av den fjerde ølen ble styrtet, var jeg forunderlig nok akseptert i stammen. Men ikke uten komplikasjoner. Både høvdingen og medisinmannen hadde fått det for seg at jeg var lege, og med jevn hyppighet ropte de ”Lægen!” og skulle ha meg til å legge øret mitt inntil brystet deres for å høre om alt var i orden. Jeg slang meg naivt på leken, underdanig som jeg følte meg, og gjorde intet forsøk på å forklare at jeg ikke var noen lege. Snart var det stengetid og jeg fant meg selv utenfor Møllers sammen med de samme menneskene og fikk servert sprit fra høvdingens lommelerke. Det gikk mer og mer opp for meg at jeg hadde mistet all kritisk sans og bevegd meg ut i en tilstand som antropologene beskriver som å ”go native”. Titov og Demidov var tydelig preget av skepsis, men vi takket allikevel ja til å bli med på postfest.

Vi satte kursen mot Høvdingens hjem. Bare minutter ut i marsjen, begynte han allikevel å veie invitasjonen sin på nytt. Han gjorde noen relativt eksplisitte forespørsler om seksuelt samkvem med de to kvinnene. Da de ikke slang seg på sennep i ræva-diskursen, stivnet Høvdingen til, og hans verden raste sammen. De varme ropene etter Lægen forsvant brått og brutalt i vinternatten. På dette tidspunktet hadde jeg vel og merke fått beina på jorda igjen, og jeg tenkte som så at det var en pokkers lettelse å skulle slippe å tilbringe morgentimene sammen med disse vaskebjørnene.

Stammen forsvant noen meter unna oss for å holde et ekstraordinært råd om den fortvilte situasjonen. Vi andre stoppet ved Vår Frelsers Gravlund for å se hvem av oss som kunne lokalisere flest voldtektsmenn. Da jeg etter tre lokaliserte eksemplarer snudde hodet mitt til venstre for å se om det var noen progresjon, kunne jeg observere hele stammen galoppere alt hva de maktet oppover bakken og vekk fra oss så fort som overhodet mulig. Vi var alle lettet over å få slippe, men syntes allikevel situasjonen vi hadde havnet i var bittersøt. Jeg så for meg hvordan den hånlige seierslatteren spredde seg på postfesten, hvordan håndflater klasket mot hverandre og hvordan praten gikk om hvor dyktige de hadde vært til å lure oss trill rundt. Før jeg visste ordet av det, stod Titov og konverserte med en ny mann, ikke en voldtektsmann fra gravlunden, men en forbipasserende. Han var en sykemeldt arkitekt med to barn og kjærlighetsblues over tapt nærhet til kone, og inviterte oss sporenstreks opp på rødvin, spinatsuppe og mango i Ullevålsgate. Vi takket ja.

Mannen rakk å låse opp inngangsdøra til leilighetskomplekset han bodde i og slippe oss inn, før vi hørte en kjent stemme bak oss. ”Ska vi itj fær på næsj!?” skrek en stemme. De hadde returnert, som onde spøkelser fra fortiden en ikke blir kvitt. Jeg vet ikke hvordan, men nå stod de der. Hele stammen gikk taktfast mot oss. Dette kunne ikke gå bra. De nærmet seg, skritt for skritt. Det var da vi gjorde en særdeles god kollektiv-rasjonell avgjørelse om å gjøre det klart og tydelig hvor landet egentlig lå. Demidov fikk ansvaret; hun flyttet arkitekten fra døra si, tok tak i den, og sa klart og tydelig ”Nå skal VI, på nachspiel.”, før hun autoritært smalt igjen døra foran de skuffede nesene.

De stod der apatisk og så på oss, uten den ringeste anelse om hva som nettopp hadde skjedd. Men i det sammensuriet av vonde følelser som manifesterte seg fysisk i ansiktene deres, var det én som dominerte: uforbeholden skuffelse. Jeg snudde meg mot de en siste gang i det heisdørene begynte å gå igjen. De stod der fortsatt. Og på den heisturen var jeg totalt overbevist om at det fantes rettferdighet i verden.

Jeg har intet mer å legge til enn at jeg var lykkelig, og at spinatsuppa som senere ble konsumert var av høy kvalitet.