Ukas Idiot Uke 39: Wes Anderson

Bedre sent enn aldri, sa min gode venn Isak Sellanrå og langet over en brun papirpose med tre Wes Anderson-dvder i. Selv var han meget begeistret for innholdet, og det var med en viss følelse av forventning jeg satte av en mandagskveld (en kveld jeg ellers kunne brukt på matnyttige aktiviteter som turnipsdyrking) til å fordype meg i Andersons lovpriste univers. "Rushmore", "The Darjeeling Limited" og "The Life Aquatic" stod for døren, et trekløver som i ettertid skulle vise seg å ha mer til felles med en Ole/Dole/Doffen-karikatur på Mannen med ljåen enn med god film.

Førstnevnte, en fjollete historie om en femten år gammel tilsynelatende sjarmerende gutt som utover i filmen later til å dele karaktertrekk med Rasputins downs-rammede sønn, er den største skuffelsen jeg har opplevd siden bestefar overlevde hjernehinnebetennelse. Hva som er mest provoserende med dette makkverket som skal forestille en stimulerende visuell opplevelse er ikke godt å si, men jeg lander på at det må være enten den totale mangelen på engasjerende handling eller Bill Murrays forsøk på å illustrere ansiktsuttrykket til en mann som velger mellom leverpostei og servelatpølse på brødskiva i to samfulle timer uten å klare å bestemme seg.

Nåja, det kan i det minste ikke bli verre, tenkte jeg da jeg med mitt sedvanlig håpefulle sinn tok fatt på film nummer to i rekken, en film som på snedig vis tar for seg tre brødre med et kreativt syn på hvordan man bør oppføre seg når man tar toget. Rekken av umorsomme, utroverdige og generelt pinefulle komplikasjoner, krydret med "livsvisdom" som kan få selv en nakenrotte til å klage høylydt over plutselig hårtap, gjorde meg så uvel innvendig at jeg skrudde av filmen uten å ha oppnådd kunnskapen jeg ellers så frem til med spenning og glede, kunnskapen rundt hvorvidt de noensinne kom til å bli gjenforenet med sin mor som hadde blitt nonne i Tibet. Noe som er beklagelig.

Film nummer tre handler om at Bill Murray blir gjenforent med sin bortkomne sønn uten å fortrekke så mye som en kambodsjansk landmine, hvorpå absurde ting skjer uten å overraske ham det minste. Etter endt maraton har jeg utviklet et sunt og rasjonelt hat mot Bill Murray som skuespiller, samt et brennende og inderlig ønske om å holde Wes Anderson i bur resten av hans liv mens jeg og alle mine venner stikker ham med glødende pinner og resiterer poesi av Roger Pedersen for ham mens et lydopptak med assorterte morsomheter signert Wes Anderson-fans ruller og går i bakgrunnen som et indisk togsett på vei mot en dypere forståelse og en livsendrende erfaring for de involverte passasjerer.

PS: Var det forresten bare jeg som oppdaget at den stygge skuespilleren Jason Schwarzman ligner den minst like stygge flaggtyven Cedric fra Spasibar på en prikk? Samme heslige bart/riddersveis/fårefjes-kombinasjon. AU ØYNENE MINE