Ukas Idiot Uke 35: Jon Selås

"Mamma, den mannen hadde ikke underbukser på!" lyder det ikke usedvanlige lydsporet fra biografien om denne nederdrektige vannbøffelen av en selvutnevnt kulturinstitusjon. For denne yrkessamleren av ukrainsk barnepornografi og sædhåndklær med inngraverte initialer, holder det nemlig ikke å forgripe seg på Erik Poppes sønner Janus og Ulv to ganger i kalenderåret mens far og vennene hans er på klipperommet for å sette nye verdensrekorder i bruk av overtydelig symbolikk og sukketter i sort kaffe. Nei, dette patologiske vaktelegget av et udyr har nok å henge fingrene i om han skal lykkes i å tilfredstille alle sine hverdagslige drifter, that is - når han ikke er opptatt med å skjøtte vervet han bestakk seg til en gang på søttitallet med to jubilemusmynter og en skinnjakke til framtidige avisleseres uvitende sorg: vervet som hovedfilmanmelder i VG.

Men nok om uvesentlige detaljer og tilbake til mitt samfunnsansvarlige hovedpoeng: denne mannen sitter altså 8 timer om dagen på sin HÅG Credo og blogger (http://www.vgb.no/blog.php?blog=7046&a=8102) om navlelo mens han klør seg i skrittet, for den nette sum av kr. 315 526,- i året (iflg skattelistene.no), mens jeg, ekvivalenten til den sjette statsmakt, stirrer på meg grønn stær ukentlig for å forsikre meg om at researchen min til en hver tid er 122% vannholdig.

Hvorfor er det slik? Hvorfor kan den unge herr Jon Sædås nøye seg med å lime sammen en studie i særstillingsfeil og en oppskrift på eggidosis, for å kunne kalle det "American Gangster: et mesterverk", for så å le hele veien inn i den analfabete Phuket-guttens fuktige munnhulrom via Sparebank1, mens jeg, som må drikke lut og brakkvann for å få råd til å behandle mine stakkels trevlete hender etter endt 65-timers arbeidsuke foran en kvikksølvforgiftende "Underwood", i ren og skjær salighet over å betjene mine lesere som en lydig servant, ikke blir avspist med så mye som en zimbabwesisk dollar!?

Hvorfor Gud? HVORFOR?

Jo, det skal jeg fortelle deg, talte en dyp og alvorlig røst til meg fra oven. Men først må du lese denne teksten som Jon Selås har skrevet. "NEI!", tenkte jeg, jeg som akkurat hadde klart å stagge øyekatarren som var i ferd med å utvikle seg til ren blindhet som følge av mitt ekstra nøysomme tekstuelle forarbeid, myntet på å yte mitt artikkelobjekt den beste rettferdighet som ytes kan, "må jeg virkelig lese enda flere pestherjede formuleringer fra denne seksualavvikende vederstyggelighetens hårløse hode!?"

"Ja", svarte Gud, "for den vil gi deg svar på ditt spørsmål om hvorfor jeg sjenket nettopp Jon Fernandus Zimmerman Selås jobben som Norges mektigste og mest innflytelsesrike kulturskribent, skal man tro ansvarlig redaktør Bernt Olufsen da", fortet Gud seg å tilføye. "Les denne teksten nøye og legg merke til hvor florlett ordene hopper fra sten til sten, legg også merke til med hvilken tyngde hver eneste setning slår deg i bakken, og legg ikke minst merke til hvordan forfatteren med sin uomtvistelige integritet og myndige fortellerstemme evner å suge deg rett inn i historien, så trangen til å fosse videre gjennom teksten nærmest siverr ut av porene dine som illeluktende amfetaminsvette!"

(Ja, jeg stusset også litt over et par av Guds formuleringer i denne sammenhengen)

BEHOLD! Behold and you will be enlightened!

----

Braskereidfoss i mitt hjerte

Skrevet av Jon Selås 2. oktober 2006, klokken 11.48

Dypt i mitt hjerte finnes et underlig, nesten mytologisk sted: Braskereidfoss.

Lenge visste jeg ikke hvorfor det var slik. Jeg bare visste at når jeg hørte ordet «Braskereidfoss», var jeg «hjemme». Det spredte seg gode vibber, følelse av tilhørighet og faktisk en slags varme.

De rasjonelle grunnene manglet. Jeg visste ikke engang hvor stedet lå; også dèt var en del av min hemmelige, private myteskapning.

Men jeg visste det bodde folk der. Og jeg visste at de var snille med hverandre.

For noen år siden diskuterte jeg fenomenet med min venn Per i en fortrolig stund. Og, mirakuløst nok:

Jeg fikk faktisk forklaringen! Som ikke stammet fra Per selv, for så vidt. Men fra en bekjent av ham, igjen. Som var statistisk anlagt. Og dertil - også han lidende av det mystiske Braskereidfoss-syndromet:

Gjennom -50 og -60-tallet var Braskereidfoss markant overrepresentert som avsender- og mottakersted av plateønsker i Ønskekonserten i NRK. Stadig var det en tante, en onkel, en far, en mor, en bestemor som skulle hilses og hedres nasjonalt med "Drømmen om Elin”, ”Sønnavindvalsen”, ”Det er makt i de foldede hender”, eller hva det nå var. Hvorfor det var slik, har jeg ikke peiling på. Men det var slik. Tror jeg. Og gjennom årene gjennom oppveksten, ble stedet etablert i mitt sinn.

I sommer kjørte jeg bobil forbi Braskereidfoss. Passerte Elverum sørverts. Med Glomma som følgesvenn. Et kort sekund lurte jeg på å kjøre nedenom. Men lot det være. Nøyde meg med kornåkrene til venstre og potetåkrene til høyre.

Jeg kunne også slått opp på internett. Som jeg nettopp har forsøkt. Wikipedia kan fortelle at det er et tettsted i Våler i Hedmark. Med innbyggertall 255 i 2005.

Det får holde. Jeg vil ikke vite mer. Jeg trenger dette stedet i verden, der folk - i min fantasi - er gode og omtenksomme med hverandre. Der de strikker strømper og drikker kaffe og husker på og tar vare på hverandre med riksdekkende lykkeønskninger.

----

Og jaggu hadde ikke Gud rett. Mannen er jo den rene Dostojevskij.