Ukas Romjulsfortelling Uke 52: Smørkrukka i Valdres

Det er flerfoldige år siden jeg har latt fingrene mine kruse en fjærpenn; diktning er for homofile og serbere og løgnere. På dette pergamentet av behandlet jødeskinn så vil jeg skrible ned en historie renset for overdrivelser, metaforer, illusoriske fiksfakserier og andre slikkepinner for sionistene. Det hele begynte for sytti år siden. Jeg var fjorten år den gangen, og armene mine føltes som eltet deig der jeg svingte ljåen rundt hveten og så det falle ned på bakken. Moren min skulle lage ærlig brød av dette arbeidet, visste jeg, og brødet skulle hun selge til kjøpmenn for ærlige priser. Jeg takket Vårherre for at jeg ble født inn i en syndefri kristen familie. Tankene mine vandret til smøret som faren min hadde brukt hele dagen på å kjerne. Det var med fryktelig lyst jeg fantaserte om fars deilige smør og det ovnsvarme brødet som skulle smelte smøret til en amorøs kjerne av flytende gull.

Ett nasalt snøft fikk meg ut av dagdrømmene mine. Langs bakken så jeg det luske en svartmusset skapning med en umisgjenkjennelig krumning i nesepartiet. Uten å nøle svingte jeg ljåen rett mot halsen på skadedyret. Bladet åpnet opp strupen hans og han prøvde å demme opp blodet med fingrene sine, men det var nytteløst. Han hadde ikke pust nok til å be til Satan, og snart hadde han ikke pust overhode. Vel vitende om at en ulykke sjelden kommer alene lot jeg hendene mine forme en ropert rundt munnen min, og jeg skrek «JØDENE KOMMER!» Jeg stod stille i ett minutt, foroverbøyd med ljåen over min aksle og så jødeblodet pumpe seg inn i marka vår. (...) pest.

To gæverskudd ljomet gjennom lufta. Faren min hadde allerede fått øye på en gruppe jøder ved skogholtet. Jeg løp til låveveggen for ikke å bli truffet av vådeskudd. Jeg hørte fem gæverskudd til på vei dit. De var mange denne gangen. Jeg gikk bort til hoggestaben og løftet opp øksa. I det fjerne kunne jeg høre bløte snøftelyder og unge jøders ekstase over å slikke skuddsårene til de skadete. «SØNN!» Faren min ropte til meg mens han satte nye patroner inn i løpet. «SØNN!... Smøret! Du må beskytte smøret!» Selvsagt. I all oppstandelsen hadde jeg helt glemt min fars deilige smør. Jøder kan lukte smør fra 1800 meters hold; uten tvil var det derfor de hadde kommet. På vei ned til kjelleren kunne jeg høre granatene fly i korte bølger og eksplosjonene de lagde når de traff reinlav og ankler.

Bøyd over krukka med smør kunne jeg se kroppen til et plumpt, vanskapt menneske. Hele hodet til ormeyngelet var nede i krukka og lagde vemmelige slurpelyder. Med et krafttak fikk jeg ham endelig bort fra smøret. Krukka var blitt tom. Det kom dråper av flytende margarin fra nesa hans og det rant ned i det svarte jødeskjegget. Han frådet og slikket seg med hedonistisk appetitt over hele ansiktet. Selv når jeg sparket jøden i hodet til han blødde fra fotsålene sine, så fortsatte han å slikke på fingrene sine til de var rene fra smør. Faren min kom med lidende skritt ned til kjelleren, blodig fra klore- og bitemerkene forårsaket av et gross undermennesker. Han tente en sigarett og gikk megetsigende bort til smørkrukka med en serviett knyttet rundt halsen. Det var da faren min skjøt seg selv i hodet med en kanon.

Ukas Tulleord for Livsglade Barn med Overbitt og Fregner Uke 51: Eutopia

"Jeg skal bare drikke litt appelsinjuice" var det siste jeg hørte fra min ellers så tillitsfulle gyngehest, Frode, før han bestemte seg for å kombinere denne relativt normale aktiviteten med en potensielt dødelig og ytterst planlagt overdose bak låst soveromsdør denne bistre vintermorgenen for litt over en uke siden. "Bare og bare, fru Blom", svarte jeg, mens jeg slo hans blå, nonresponsive ansikt med en vennnliginnstilt håndflate i mangel av bedre ting å fylle tiden med noen timer senere "det er da vitterlig både appelsin OG jordbær i denne juicen."

Hva slags verden er det vi lever i, kontemplerte jeg for meg selv i dagene som fulgte, når man ikke en gang kan stole på sin egen gyngehest? Og hva får egentlig mennesker til å gjøre slike ting mot seg selv og dem man er glad i? Jeg satte meg deretter fore å besvare disse to spørsmålene for meg selv, Frode og allmenheten, som den ymdyke detektiv jeg er.

Men hvor skulle jeg starte? Hvor skulle jeg lete etter svar? Etter å ha saumfart TV-guide, sokkeskuff og paraplystativ for ledetråder en hel halv formiddag, gikk det med ett opp for meg at jeg begynte i feil ende. Jeg ville ikke finne svar på mine spørsmål angående Frodes motiver i den materielle verden, dette viste seg kun å være et forræderisk blindspor, jeg var nødt til å dykke dypere. Fire meg ned med lys og lykter inn i sjelens hulrom og irreganger, var jeg nødt til å gjøre. Ja, ganske bestemt. Jeg var nødt til å fingere et innbrudd i Frodes sinn.

Da jeg så, som del av en symbolsk transportetappe på min søkende vei mot sannhet, i obsternasig affektrus, logget meg inn her på bloggen for å proklamere dens død i kjølvannet av den forrige mandagens inntreffelse, åpenbarte det seg på høyst uventet vis en gavepakke som himmelsendt for den unge etterforsker. Frode hadde etterlatt seg et fettete og avslørende fingeravtrykk. Han hadde postet et brev!

Jeg leser: "Saken er rett og slett den at jeg ikke ser for meg noen fremtid. En kombinasjon av biologi og opplevelser har formet meg til et menneske som er sørgelig dysfunksjonelt når det gjelder å ta ansvar for seg selv. Ved forrige selvmordsforsøk, i jula ifjor, var jeg i en situasjon som føltes veldig vanskelig og håpløs, både økonomisk, mentalt og utdanningsmessig. Et år senere har veldig lite forandret seg, sett bort fra at det har gått tid og at det som en konsekvens blir enda vanskeligere å rydde opp i ting. For å få orden på livet sitt når det har klusset seg litt til, må man ha handlekraft og motivasjon, denslags ting. Det har ikke jeg. Å ta ETT steg i riktig retning for å få fikset opp i noe som først har blitt skjevt er for meg en stor mental kraftanstrengelse, og for å faktisk løse problemer er man nødt til å ta flere steg av gangen. Det har jeg ikke i meg. Kontakt med helsevesenet og velferdsinstitusjoner har føltes som en helt håpløst komplisert prosess, alt for intrikat til at jeg har orket å gjennomføre noe. Begynt har jeg gjort flere ganger, men å fullføre lar seg åpenbart ikke gjøre. Åpenbart klarer jeg ikke å be om hjelp på en konstruktiv måte heller.

Hvis dette hadde vært det eneste problemet og jeg virkelig VILLE ordne opp i livet mitt så hadde ting vært annerledes, men slik er det ikke. Livet føles for meg ikke som noe viktig. Jeg har mye glede i det, jeg har fantastiske mennesker rundt meg som har gjort tilværelsen tidvis veldig fin de siste årene, jeg har et positivt syn på mine egne evner og min egen personlighet, men jeg virker å være kjemisk blottet for livskraft, driv og motivasjon. Derfor er jeg ikke særlig lei meg, fortvilet, desperat eller noe i den retning når jeg sitter og skriver dette. Jeg er tilfreds med mitt valg. Det er ikke noe problem. Jeg gleder meg til å få fri."

"Jeg gleder meg til å få fri" står det trykket i karakteristisk Georgia, og når jeg ser på Frodes livløse kropp er det nesten fristende å tro på at han mener det. Jeg kan ikke hjelpe meg selv fra å føle en viss avmakt der jeg står med dette "langt mer kommunikative og langt mindre gretne" avskjedsbrev nummer to i mine skjelvende hender. Men jeg gråter ikke, det gjør jeg ei. Det har jeg avstått fra siden mine foreldres skillsmisse i 1995, og det ville ikke tatt seg ut å forandre på dette nå plutselig ut av det blå. Jeg er en vitenskapsmann, tenker jeg for meg selv, og jeg har en misjon. Jeg kan ikke la meg lede inn i fristelse av sentimentalitet og annen tårevåt ulykke i umiddelbar omgangskrets. Jeg må holde meg fokusert, og det vet både Frode og jeg. Det er slik vi begge ønsker det. Det er en uuttalt inneforståtthet oss i mellom som ikke ville forandret karakter uansett hvem som sto og hvem som lå.

En artikkel på VGNett dukker så opp i min ytre synsvinkel og i funksjon av et slags røykteppe tillater den mitt rasjonelle sinn påny å gjøre gisler av disse svulmende følelsene som nå var på vei for å presse seg gjennom vannskorpen med det mål for øyet å spolere min ferd mot svarene. Vår ferd. "Kontroversielt TV-selvmord skaper bølger" forteller på sedvanlig VG-manér historien om Craig Ewerts resolusjon som menneske. Den 59-årige universtetsprofessoren, som befant seg i det terminale stadiet av den ekstremt smertefulle sykdommen MNE (motor neurone disease), betalte 30.000 kroner for å dra til Sveits, fylle sitt beger med eplejuice og reise til verdens ende akkompagnert av Beethovens fineste arrangementer.

Utover en ganske uinteressant jazz om det assisterte selvmordets audiovisuelle forevigelse og den dårligst kamuflerte (og formulerte) agenda jeg har sett siden Maastricht-avtalen ble undertegnet (organisasjonen Care, Not Killing: "Den disproporsjonale mediadekningen av dette temaet, som inkluderer bare en håndfull mennesker som er desperate på å ende sine liv, skaper et falskt inntrykk av at det er voksende krav om aktiv dødshjelp"), er det en ting som slår meg: Dette er ikke noe å diskutere. Dette er done deal. 83,7 % av VGNetts lesere svarer "Ja, det er helt klart på tide med en ny debatt om dette" på spørsmålet om aktiv dødshjelp bør revurderes i Norge, og det finnes ikke den stamcelle i min kropp som kan se for seg hvilke krefter som skal makte å stoppe denne utviklingen. At dødssyke mennesker hvis eneste alternativ til diverse leskende fruktjuicer er "å vri seg hemningløst i smerte i fem år, men samtidig være så lammet av sykdommen at man ikke kan gi uttrykk for det", ikke skal kunne få velge å kjøpe førstnevnte på en hvilken som helst 7 Eleven addressert den vestlige halvkule i aller nærmeste fremtid, kan jeg virkelig ikke se for meg selv med kontaktlinser smurt inn i LSD og bind for alle tre øyne.

La oss heller diskutere noe interessant, tenker jeg, og kikker på Frodes tomme jordbær/appelsinjuice-kartong. La oss diskutere fremtiden.

Min søken sender meg så videre lik en ulærd sonde med hyperfart inn i en galakse av uutgrunnelig og uoverkommelig kunnskap: Jeg begynner å lese på Wikipedia. Om omnivorens evolusjonistiske fortrinn, om Alex Garland, om den episkopale kirke, om karamelisterte epler og ikke minst om en australsk mann ved navn Peter Singer. I anledning Frodes brev, han og Craigs sammenfallende interesse for fruktjuice og generelle nedtegnelser på emnet eutanasi, snubler jeg over dette navnet ved en rekke tilfeller, og han leder etterhvert min oppmerksomhet over på et tema som ved andre øyekast gjør at jeg angrer bittert på at jeg i det hele tatt lærte meg alfabetet: Utilitarisme.

"Å aldri spise av kunnskapens tre", var eden min sjel avla i blod ved et øyeblikk av guddommelig innsikt tilbake på 1400-tallet. "Det vil bare føre med seg død og ulykke". Ikke har jeg savnet det heller, tvert i mot har jeg smykket meg med min uvitenhet, min status som frigjort fra kunnskapstørstens lenker har vært min prydbusk. Å plutslig skulle ta inn over seg utilitarisme og dens evigdype ormehull av stadig nye problemstillinger, korellerer i så måte dårlig med min sjels overordnede prosjekt. "Jeg er kunstner, og jeg skal dø uvitende som en!" For sent. Eplet var allerede på god vei ned i svelget, mine øyne for lengst som klistret til treets flate lys.

Utilitarisme er kort fortalt en filosofi med ett eneste overordnet prinsipp: Det gode er det som gir lykke til mest mulig mennesker. Litt lengre fortalt kan det deles opp i tre punkter:

- Hva som avgjør om en handling eller en beslutning fra et moralsk synspunkt er god eller ikke, er hvilke konsekvenser den har.
- Det er viktig når vi skal vurdere konsekvensene som dårlige eller ikke, er at man tar med i hvilken grad av lykke eller ulykke det medfører.
- Når vi skal vurdere summen av lykke eller ulykke så teller alle sansende, levende vesener likt.

Og enda litt lengre fortalt er det hele en evinnelig tredemølle av spørsmål og utilfrdstillende svar som kan sende det mest stoiske marsvin inn i dyp psykose.

Hvordan skal man måle lykke kvantitativt?, er et av mange spørsmål som dukker opp, og "The Mere Addition Paradox" identifisert av Derek Parfait tar opp dette dilemmaet. Skal man måle gjennomsnittlig lykke uavhengig av antall ekstisterende mennesker, eller skal man legge sammen alle eksisterende menneskers lykke og søke det høyeste siffer? Skal man søke å oppnå et størst mulig antall doser lykke i kraft av et høyest mulig antall levende personer med et liv verdt å leve? I så fall vil man kunne argumentere med at fenomenet kjent fra etikken som "The Repugnant Conclusion" (se bilde), en verden der antallet "verdige liv" som leves definerer planetens totale lykke, blir en uunngåelighet. Jo flere, jo bedre, så lenge livet er definert av det respektive livets agent som "verdt å leve".

"Jeg ser barn på TV i Zimbabwe kjempe for livet om retten til å leve en skjebne undratt enhver mulighet til å forbedre den, mens menneskene rundt meg, som har alle muligheter, kjemper en innbitt kamp for å få dø." Slik lyder den opplyste venninnes analyse anno 2008, og det er vanskelig å argumentere mot at dette isolert sett er et paradoks, men på samme tid er det vel nå snart ikke lenger noen grunn til å argumentere for at "flere muligheter" burde kunne oversettes til "mer lykke", for det er en utopisk og utdatert tankegang som har vist seg svært lite vannholdig ved en rekke tilfeller i vår samtid. Craig Ewerts har ingen muligheter til å forbedre sin situasjon hvis han definerer som uverdig å leve veidere med, og det blir derfor alt for lett å forsvare et assistert selvmord i Craigs tilfelle fra et utilitaristisk ståsted. Jeg kan ikke se annet enn at hans død fører til mer lykke på jord, både gjennomsnittelig og total.

Men hva med Frode? Han gledet seg jo til å få fri. Hvem har rett til å devalidere Frodes ønsker omkring eget liv/død? Kan man ikke fra et utilitaristisk ståsted forsvare eutanasi også i Frodes tilfelle, og dermed allerede nå åpne døren for den fremtidig uungåelige debatten rundt aktiv dødshjelp uavhengig av somatisk tilstand?

"De som virkelig vil dø, klarer oppfylle dette ønsket uten andres hjelp" er den nevnte venninnes kommentar til dette et lite steinkast lenger ned i debatten. Men kan ikke det samme sies om Craig Ewerts og hans likemenn? Hva skiller egentlig deres situasjon fra Frodes, annet enn at de alle har hver sin definisjon av hva lykke og påkrevd kvantum av dette for å kunne rettferdiggjøre et ønske om forlenget liv, er? I begge tilfeller er sannsynligvis svaret at det handler like mye om en verdig død, som om et verdig liv.

Ordet Eutanasi stammer for øvrig fra gresk og betyr "en behagelig død" (gresk eu god og thanatos død), men mer interessant er det å merke seg at ordet Utopia som betyr "et ikke sted" (gresk ou ikke og topos sted) med stor sannsynlighet egentlig stammer fra homofonen Eutopia som da selvsagt betyr "et behagelig sted". Og hvem ønsker seg vel ikke til et mer behagelig sted?

Frode overlevde, men hans drøm om et behagelig sted døde dessverre på sykehuset av skuddskadene, en ulykke som dermed tvinger oss til å stille det som nevnt tidligere fremtidig uunngåelige spørsmålet:

Bør Frode ha rett til aktiv dødshjelp på lik linje med Craig Ewerts? Kjør debatt!

Ukas Idiot-Film Uke 49: โปรแกรมหน้า..วิญญาณอาฆาต

Hollywood renner selvsagt igjennom våre blodårer tjuefiresyv, Bollywood spiser seg inn i vår bevissthet med stadig økende tempo i from av tullefester på Rådhusplassen, Ibsen-krumspring og ikke minst diverse filmer hvor folk plutselig begynner å synge midt i en shootout, og du skal være ganske nedsnødd om du aldri har sluppet ordet Lollywood inn i dine øreganger. Thollywood, derimot, tror jeg de aller færreste har et forhold til (kanskje ikke så rart iom at det er et ord jeg fant på akkurat nå), og det skal folk være jævla glad for. Thailandsk film er nemlig det tredje verste du kan utsette ditt sansevesen for, etter landminer og høykonsentrert sennepsgass, skal man tro Amnesty International og/eller oss her i redaksjonen. Det eneste positive man kan si om Thai-film er at den er veldig oversiktelig: de lager nemlig KUN skrekkfilmer. Ikke bare lager de kun skrekkfilmer, men av alle utenlandske filmer som når de ellers så forseggjorte kinokompleksene er 90% av dem filmer med navn som "SAW V", "Hostel 9", "Scar 3D", "Tannlegen som likte å bore drillen sin inn i andre menneskers øyne gjennom to saumfulle timer" osv. De resterende 10% er rett og slett Quantum of Solace, punktum.

Vel, jeg ble mer eller mindre tvunget til å konsumere to timer av denne popkulturelle sennepsgassen forrige uke, med lovnader om verdens beste popcorn og "det vil i hvert fall bli en opplevelse". Jeg gikk for å se, hold dere fast, en THAI-AUTEUR-META-SKREKKFILM (!!!), og det ble faktisk en opplevelse. En vond en.

"Coming Soon/โปรแกรมหน้า..วิญญาณอาฆาต" heter villsvinet og dets allmektige skaper Sopon Sukdapisit, samt hans sterkt lobotomerte produsenter var tydeligvis veldig fornøyd med deres fikse lille studentfilm, da halve byen praktisk talt var tatovert med plakater og billboards så høye som høyhus. Og det er dette som er det store mysteriet, hvorfor i all verden denne filmen har fått så mye oppmerksomhet, i motsetning til selve plottet, som best kan sammenlignes med en opptaksprøve til Westerdals Film & TV med en stygg heks på toppen.

Filmen begynner rett på, med en livredd jentunge/brutalt dårlig barneskuespiller som ligger ved siden av en død gutt med utstukkede øyne og den overnevnte heksen "Chaba" som trasker rundt i et parodisk nedslitt skrekkfilmhus med klumpfot og hvite kontaktlinser. Det hele kulminerer i en totalt latterlig slutt hvor en ansamling av verdens syv dårligste skuespillere, for anledningen utkledd som en gjeng indignerte landsby-innbyggere står og dæljer løs på heksa hengende fra en bjelke i taket som en annen piñata mens de roper "hvorfor stakk du ut øyenene til alle barna våre!?"

Wow, er filmen ferdig etter FEM minutter? Hm, nei her må det jaggu være en twist, eller i det minste en slags foxtrot. Et stilgrep som har klart å snike seg forbi min vollgrav av filmforståelse. Kan det være en film I filmen? Jo, så sannelig er det ikke det! Dette er bare en film! I Filmen! Selve filmen handler om at de som ser på filmen blir sugd ut og inn av den og at alle som jobber på kinokomplekset der den vises (filmen ble forøvrig spilt inn akkurat der jeg satt og så den) blir hjemsøkt av den totalt uskumle heksa i alle tenkelige former og varianter. Så mye meta at selv en Charlie Kaufman på metamfetamin ikke hadde klart å holde følge. Er vi i filmen? I kinosalen? Inni øynene til heksa? I Auswitch? Sistnevnte er det nærmeste jeg kommer en rasjonell forklaring, for dette var ikke en gang dårlig-morsomt. Det var bare ekstremt dårlig, ekstremt smertefullt og konsekvent ute av fokus, bokstavelig talt.

Så til alle dere Westerdals-spirer med meta/skrekk/auteur-ambisjoner (jeg vet det er minst to av dere), dra til Bangkok og lag så mye film dere orker. Da får dere om ikke annet gratis Chivas Regal resten av livet på byens hotspot: The Bed Supper Club. Terningkast? Vel, kan noen lage et sånt et grafisk Natt&Dag-robotfjes med skjeve øyne og sende meg det som jpg.-fil?

En morsom kuriositet er forøvrig at denne filmen ifølge imdb.com er bedre enn både Nixon og Naked Lunch.

Ukas Bekjennelse Uke 49: Den Ondes Paradoks

Jeg er ond. Det tok meg nesten 27 år å innse dette faktum, men nå har jeg kommet til det punkt hvor alle de foreliggende bevis er fullstendig uomtvistelige. De kan ei benektes, de kan ei bortforklares. Jeg er en vampyr, en nattens skapning, en sønn av udyret. På evig jakt etter kroppsvarmt blod som kan stagge den bitende kulden som rir min sjel. Jeg nyter å se andre lide, særskilt dem som er mitt svarte hjerte aller nærest. Jeg nyter å bruke dem, forme dem, lokke dem inn i mitt edderkoppspinn for så å tvinge dem til å si at de elsker meg for det, mens jeg ler hånlig av deres klønete forsøk på å vikle seg ut.

Jeg er ikke dum. Tvert i mot er jeg listig som en flokk ulver kamuflert av snøens blendende hvite. Kunsten å virke dum derimot, den mestrer jeg til fingerspissene. Jeg kunne malt taket i Det Sixtinske Kapell om jeg fikk bruke påtatt dumskap som pensel. Om fordekt stupiditet med en baktanke i seg selv var et geologisk objekt, skulle jeg kunne reist en pyramide for hver fullmåne kalenderåret har å by på, og så enda et par til. Skuespillet er i min makt og sceneteppet under min fullstendige kontroll.

Jeg er snill. Jeg kan være snill. Å så snill, så snill. Jeg kan redde liv bare ved tanken på å øse av mitt gode hjerte. Mitt store svarte tomme hjerte kan bringe håp til en hel landsby av håpløse sultende barn. Når jeg vil. Når jeg gidder. Når jeg finner det attraktivt. Når jeg ser det dryppende blodet som silhuett i lyset av tunnelens ende, kan jeg utvise en godhet og en hjertevarme som går utenpå de ytterst tenkelige grenser for uselvisk omtanke. Ren og skjær og ubesudlet godhet, hvis englene selv ikke kunne overgått om de prøvde aldri så hardt.

Jeg er lat. Jeg er uutdannet og lat. Jeg har ikke bært vann og jeg har ikke lest So Spracht Zarathustra. Jeg har ikke muret meg inne i ukesvis og studert hverken tysk eller russisk. Jeg har ikke tatt armhevninger på knokene så blodet spruter og melkesyren sprer seg som gift i min kropp. Jeg har ikke gjort grundig research, ei eller brukt noen form for kildehenvisninger noensinne. Jeg har aldri sittet på en lesesal og fordypet meg i uutgrunnelige kompendier og bygget en borg av kunnskap ved sakte å legge sten på sten på sten, ord for ord for ord. Jeg har ikke en gang sett Bergman. Jeg har latet som, jeg har sitert og og jeg har imitert, men jeg har ikke sett et sekunds levende bilde av hans åndsverk. For jeg er lat, uutdannet og redd.

Jeg er redd. Jeg er redd for høye bygninger, redd for å bli sugd inn under T-banevognen av mørke krefter jeg ikke kan kontrollere. Jeg er redd for at MDMA har tatt bolig i mitt sentralnervesystem for sakte men sikkert å infisere mitt sinn med Parkinsons, kreft og usmakelig selvmedlidenhet. Jeg er redd for at mine løgner, mine svik og min evige tørst på livet har drept mitt eneste håp om ekte kjærelighet. Jeg er redd for at du skal synes jeg er pretensiøs og pateteisk. Jeg er redd for at du ser meg som en ung mann uten ryggrad. Jeg er redd for å leve, jeg er redd for å dø.

Jeg vil dø. Jeg vil dø for å se reaksjonen. Om jeg bare kunne fått se reaksjonen, ville det ikke vært noe spørsmål. Om jeg kunne fløyet over alle menneskene og sett fortapelsen i deres øyne. Sett kjærligheten til meg vokse i deres fortvilede sinn, om jeg kunne overvært dette ville jeg dødet meg selv med en ektefølt lykke og et salig smil om munnen. En overdose heroin injisert med kanyle. En deilig, smerteløs død; skreddersydd for en ond, redd, lat og uutdannet mester av livets skuespill. Om jeg bare kunne få se det hele med egne øyne. Fra oven, fra siden eller hvor enn fra jeg kunne betrakte mitt livs statister i bunnløs sorg. Fra hvor enn jeg kunne få høre de magiske ordene: vi tilgir deg, vi elsker deg, kom tilbake!, akkompagnert av Schuberts fineste arrangementer.

Om jeg bare kunne fått overvære min egen sluttscene skulle jeg spart dere alle for min ondskap fra og med i morgen den dag. Men nettopp dette er Den Ondes Paradoks: tilgivelsen må kunne garanteres for at ondskapen skal kunne stoppe, det motsatte handlingsforløpet er en absolutt umulighet. Jeg nekter å dø før jeg blir tilgitt, og jeg nekter å gjøre meg fortjent til tilgivelse før jeg dør.

Jeg tror jeg faktisk snart blir nødt revurdere mitt syn på Gud, eller eventuelt bare ri videre på min åttebente hest av ondskap og løgn til naturen går sine rutinemessige arbeidsoppgaver til verks.

Ukas Åpenhjertige Pamflett fra Jon Selås Uke 49: "La Diskusjonen Starte!"

Sakset fra VG Nett Debatt> Musikk, TV og film> Film:

"Jeg er filmanmelder i VG, noe jeg har vært i 20 år. Filmer er det gøyeste (sic) jeg vet! Nestmorsomst er filmdiskusjoner, som jeg fra tid til annen har den store glede å være med på her på VG Nett.

Engasjementet er stort og jeg forsøker alltid å svare dem som gidder å skrive til meg. Takk skal dere ha, både for kritikk og ? av og til - ros.

Det jeg av og til IKKE gidder å svare på, er en viss type anonyme oppgulp; tirader av skjellsord og dritt og kjønnsord og f..nskap uten annen hensikt enn ansiktsløs, og derfor feig, spredning av møkk.

Jeg får mye av det. Og sikkert ennå mer her og nå. Og tåler det, selv.

Det som er verre, er at sånne skriftlige kloakker forurenser debatter som ellers kunne vært både artige, lærerike og spennende. Og de kan ekskludere folk som ellers har like stor rett som alle andre til å si akkurat sin mening. Men som ikke gidder eller orker å blande seg inn.

Siste eksempel er etter filmen "Max Payne". Ja, jeg vet at mange elsket spillet. Ja, jeg vet spillet betydde mye for mange. Ja, jeg vet at forventningene hos mange var store til filmen.

Men da må da være mulig å vurdere en film som film, selv når temaet er velkjent og innkjørt og godt likt på en annen plattform?

Eller burde det heller være slik at man ikke kan ta hardt i en ordentlig drittfilm ? spør du meg - som "The Passion of the Christ" av Mel Gibson ? av hensyn til bibelen, kirkehistorien og de kristne?

Jeg synes ikke det. Jeg liker en frisk - endog en hard - debatt. Men bare med folk som er fair nok til å operere under eget navn, som forsøker å være en smule konstruktive, og som gjerne vet hva ordet "humor" betyr. Av og til, i alle fall.

Jon Selås"

Jeg tror vi legger ballen død før avspark, Johnny-boy, for dette er slettes ikke noe å diskutere. Opererer man med bannere som "...ikke gidder eller orker å blande seg inn (fordi de slemme ødelegger det som kunne vært en artig debatt)..." og "...vet hva ordet "humor" betyr..." styrer man virkelig et synkende skip uten bunn, for å sitere min mentor, Fredrik Dahl. Da har man allerede tapt. The End. Fin.

Du vet ikke en gang forskjellen på Coppola og Stone (ref: "Oliver Stones "endelige" versjon, "Apokalypse Nå! Redux" fra 2001 ga jeg terningkast 6."), du er sterkt dyslektisk og du mangler store mengder hår på hodet. At du bor i enebolig fra Block Watne med bjørneskinnstøfler og walk-in-closet, mens Gaute Brochmann må sondere det ubarmhjertige leiemarkedet med lys, lykter og bunnskrapt sparegris, er en skandale på linje med karrieren til De Niro post 1995.

Gratulerer Jon, du har faktisk sikret deg tittelen som Årets Idiot med 100% sikkerhet. Og for the record: det finnes ikke noe som helst galt med å beskylde offentlige personer for pedofili og korrupsjon under dekke av sin anonymitet, det er bare noe jødene prøver å lure oss til å tro som ledd i sin onde plan om å overta verden ved hjelp av unyttige idioter som deg.

Ja, du har anmeldt filmer i 20 år, og ja, du elsker sikkert film, men det er ikke noe argument for at du skal få lov til holde på i 20 år til! Det er bare John Cazales lungekreft reinkarnert som blekk og papir i Norges desidert minst matnyttige kulturinstitusjon noensinne: Verdens Gang.

Les, lær og revurdér for Guds skyld ditt embete: http://www.nattogdag.no/film/kronikker/de-ukritiske. Det har vært 20 flotte år Jon Selås, med mye moro og snasne kanapeér, men nå er det på høy tid å ta med seg hatten og gå.

Helt seriøst.

Ukas Idiot Uke 48: Otto Jespersen

Da du leser dette er jeg allerede død. Jeg regner ikke med at Otto Jespersen stilles til ansvar, mitt eneste håp er at noen få unge mennesker vil lese denne teksten. Og jeg har bedt om å få publisere det her på denne siden, for å nå ut til en generasjon som ellers vil skygge lengst mulig unna mine meningsytringer. Når noe provoserer meg blir irritasjonen oftere og oftere kvalt av følelsene avmakt og hjelpeløshet, fordi ingen det gjelder er interessert i å høre mine argumenter. Jeg beklager bryderiet, men jeg skal dø og har ingenting å tape. Det er lenge siden det ville falt meg inn å kaste bort tiden på smakløse humorprogrammer, så min kjennskap til Otto Jespersens seneste monolog på Torsdagsklubben koker ned til hva som sto sitert i gårsdagens Arbeiderblad. Men det opprørte meg slik at jeg ikke fikk sove i hele natt, jeg satt på sengekanten og tenkte på faren min. Han var et av ofrene i Sachenhausen. Slaktet ned i sin beste alder. Selv da alkoholismen var på det verste var han en renslig mann. Hadde verken lopper eller lus da han ble sendt dit. LESER DERE FORTSATT? Nei, jeg er ikke dum. Jeg skjønner hva Otto Jespersen prøver å si, men hvordan han kan applauderes på nasjonal TV for å ha utnyttet dette utilgivelige overgrepet på en stolt rase i forsøk på å provosere og dermed tillegge sine tomme ord en pervers tyngde, det vitner om en sivilisasjon som jeg ikke lenger har noen plass i. Straks jeg har skrevet ferdig skal jeg ta konsekvensene av det. Det er riktig som Kurt Valner sier: Jødehatet blomstrer i økonomiske nedgangstider. Snart får dere se. Det er tydelig at ingen har lært av historien. Jeg orker ikke oppleve dette igjen. Dere ler sikkert. Le. Jeg bryr meg ikke. Jeg har også lest Nietzsche. Jeg er ingen god person. Jeg voldtok en liten gutt på ferie i Marokko. Samme kveld lå jeg med kona mi. Hun ante ingenting. Jeg angrer ingenting. Jeg hatet faren min. Han tok på meg. Han hadde syfilis. Jeg prøvde å verve meg til Østfronten for å håne han, men de ville ikke ha meg. Jeg sendte brev til han i konsentrasjonsleiren og ba om penger. LIKER DERE MEG NÅ?. Men jeg skjerpet meg. Leste Koranen for å hate med omhu. Jeg hadde fred med meg selv. Nå orker jeg ikke mer. Alle vennene mine er døde. Kona mi vil ikke lenger ligge med meg. Hun har Altzheimer. Kjenner meg ikke igjen. Ingen ville utgi memoarene mine. De hadde ikke noe ord for dysleksi den gangen jeg gikk på skolen. Jeg havnet med mongoene. Det er den samme følelsen jeg får av å leve i disse dager. Men jeg var vant til det. Jeg hadde fred. Jeg hadde fortrengt alt sammen. Nå vil jeg bare dø. Jeg har laget et provisorisk gasskammer av dusjen min. Jeg brukte den likevel aldri. Dette er Otto Jespersen sin skyld. Håper dere voldtas av negere i Trondheimsveien og får AIDS alle sammen.

Ukas Reklame Uke 48: 333

"333 - A Compilation of images made by the art-collective T95PC and friends"

64 page illustrated book

In print soon!

pre-order/contact: huarakan (a) gmail . com

Ukas Ufrivillige Forsøk på Prostitisjon Uke 48: Vikarjobben

Det var med en ikke ubetydelig mengde vellyst at jeg skulle til å sette tennene mine i et timianmarinert andebryst/ lese en uhyre spennende forretningsproposisjon (som av uforståelige grunner hadde forvillet seg inn i min hotmails ekvivalent til Gulag: "søppelpost") fra en herreman med det velklingende og ikke minst tillitsvekkende navnet KEN KAMOKI (ja, med store bokstaver selvfølgelig, slik enhver mann med med respekt for seg selv ville valgt å skrive det) hvis begynte slik:

"ATTN: TO WHOM IT MAY COCERN.FIRST,I must solicit your strictest confidence in this transaction and I pray that my decision to contact you will be given a genuine approval considering the factthat we have not known each other before. My name is KEN KAMOKAI, the eldest son of late CHIEF SHADOL M. KAMOKAI, Who was the former chairman of GOLD and DIAMOND MINING CORPORATION IN SIERRA-LEONE. During the prevailing war/genocide in my country, my Father had a bullet shot by the rebels{ WEST SIDE BOYS} on his way travelling to Lusia-a city after FREETOWN the capital, along with his personal Assistance. His Assistance died on the spot while the U.N peace keeping force rescued my unconscious Father. He was later conveyed to ABIDJAN,capital of COTE D'IVOIRE for medical treatment, which he later died on the 5 June 2006. Before his death he confidence in me and revealed to me about the huge amount of money concealed in two boxes totalling USD$9.5million and Gold dust of 22karrat of 150KG which he deposit..."

Ikke før hadde mine indre elektroder og seratoniner hengitt seg i en spontan high five-reaksjon i visshet om at sierraleonsk millionrikdom nå kun var fire tastetrykk unna da det iltert banket på døren. DUNK DUNK DUNK, sa det. "Å nei", tenkte jeg, "denne dunkingen kommer til å bli stående som en Berlinmur mellom meg og min vest-afrikanske internettlykke om den ikke avtar sporentreks!", men den ville bare ikke gi seg. Slukøretet så jeg meg til slutt nødt til å forlate den elektroniske posten som bar bud om evig lykke blant tyrkiske jomfruer og menneskeskapte øyparadis i Dubai, for å åpne den fire meter høye eikedøren som skilte meg fra den omverden jeg, den postprematurt pensjonerte sakfører Rolfrik Ulfsen, hatet så intenst. "Hvem der?" snerret jeg som en rabiesbefengt kjøter på Gibraltar, "jeg venter ingen". Udyret ga seg likevel ikke og klemte seg målbevisst inn gjennom dørsprekken (også bedre kjent som facebook-chat) og presenterte seg som den pretensiøse motefotografen, utelivsmogulen og genrelle veien til evig lykke, Richard Eriksen. Mannen var i besittelse av et slags månefjes og bar en umiskjennelig dunst av fremtidig dekadense og sosiale angstanfall på min part, men han var ellers en trivelig fyr som tross alt likte å ligge med jenter opp til flere ganger i uken samt å drikke seg full på både absinth og sterkøl.

Det hadde akkurat gått ned en stygg ulykke på kontorene til en populærkulturell premisseleverandør av et nettmagasin i anledning gassovn, fortalte Eriksen, og de trengte visstnok sporenstreks dyktige vikarer for ikke å miste fiktiv statsstøtte og generell pandorisk tilgang til prepubertal møydom, og om ikke dét var nok hadde det av uviss grunn fløyet gjetord i den lille landsbygden om min fløyelsmyke fyllepenn og dens kvaliteter.

"Du kan få skrive om hva du vil så lenge du kun skriver om Mp3, obskure Youtubeklipp og remixer av Justice 12-tommere med bilder av t-skjorter på. Men det må skje fort!", stotret grevlingen videre, mens han kavet etter pust.

"EUFRAT OG TIGRIS" repliserte jeg i vill begeistring "dette har jo vært mitt livs drøm helt siden jeg begynte med briller og løsbart. Å skrive om efterfestene på Fisk & Vilt er jo som å danse hemningsøls rumba til østlandsk byplanlegging! MINST!" før jeg straks besvimte og slo hodet i sjeselongen med et brak. Jeg våknet neste morgen med en dundrende hodepine, et vagt minne om en trillion kroner som kunne vært mine om jeg bare ikke hadde vært så ubesluttsom og et ansikt nedskriblet med de kryptiske bokstavene "olavbm@gmail.com". Resten er histore, eller rettere sagt den historien du leser her akkurat nå. På gjensyn.

Ukas Fenomen Uke 48: The Bangkok Syndrome

Jeg har inderlig lyst til å skrive noe sant og dypt om umulig kjærlighet, men frykter så alt for meget Anonym og hans stikkende kommentarer i gaten "nei, dette her var tynne greier gitt". Jeg har et brennende ønske om å bygge revolusjonære manifest i stive permer som en gang for alle dementerer forestillingen om at alle eksisterende normer for livsførsel ikke er tuftet på annet enn løgn og forvridd sannhet fra synagoge og tempel, men jeg frykter at dette prosjektet vil gi meg veldig vondt i hodet etter veldig kort tid. Jeg vil så gjerne bære vann opp de tunge bakkene til hytta, men jeg frykter at det er så alt for sent. Jeg har en umåtelig trang til å skrike TANANARIVO, men frykten for at ATACAMA ikke vil la seg høre er bare så alt for stor.

Frykten holder meg alltid igjen og den kan banalt nok sammenlignes med et fengsel, en tvangstrøye, en møllesten eller hva enn de ville sammenlignet det med i en sånn en middelmådig tekst om frykt, de som sysler med slikt.

Det er med andre ord på høy tid å fjese frykten.

BREAKING NEWS
MUMBAI ATTACKS
Reuters: Gunmen terrorists hold westerners in Taj hotel

Jeg er ikke i Mumbai, dessverre, men jeg er ikke mer enn en 12 timers luftkondisjonert busstur fra den nylig okkuperte flyplassen Suvarnabhumi, Bangkok, hvor en gulkledd opponerende middelklasse med edle ambisjoner om opplyst enevelde prøver å bringe de sittende maktahavere i kne med diverse blokader og andre krumspring. Små bomber går av. Røde og gule mennesker slår hverandre i hodet med harde ting. En håndfull uskyldige bøter med livet.

Det hele synes for meg å tegne seg som et passende mål for en søkende ung mann med maisgult hår som ikke vet om han frykter døden mer enn livet eller den andre veien rundt. Et passende sted å stille sin diagnose for så å gå til innkjøp av store kvantum effektiv motgift.

23. august 1973 banet Janne Olsson og Clark Olofsson vei for den moderne klassikeren Dog Day Afternoon da de sjarmerte et knippe kvinnelige bankansatte på Norrmalmstorg i Stockholm med pistol og imaginært sprengstoff, og samtidens psykologer var ikke sent ute med å døpe det nyfødte fenomenet ved dets rette navn.

2. juli 2008 stiger den colombianske politikeren Íngrid Betancourt ut av et helikopter utenfor Bogotá etter seks år i FARC-geriljaens ubarmhjertige fangenskap og gjør et intervju med verdenspressen i ballparken av post-skjellsettende kommunikasjon, et intervju som dessverre ikke ble opphavet til noe syndrom, men som jeg allikevel er sikker på at jeg ikke kan være alene om å ha blitt beveget av. Og da snakker jeg ikke om den type bevegelse som oppstår hos ukompliserte følelsesvesener som løser sudoku og plutselig ser gråtende barn i Zimbabwe og må ty til mikrobølgevarmet eplepai for å døyve den ubehagelige og ukontrollerbare svelgeprosessen som oppstår i møte mellom fjernsyn og øye. Jeg snakker om den bevegelsen som oppstår hos meg og mine. Misunnelsen. Følelsen av lengsel etter å oppleve noe livsforandrende, noe skjellsettende. Følelsen av å komme gjennom det ved hjelp av viljestyrke, mot og karakter og komme ut av det med en apetitt på livet som ikke stopper ved eplepaiens banale yttergrenser. Følelsen av ro. Og ikke minst følelsen av et avklart forhold til frykt/liv/død, som så utvistelig lyste ut av Íngrids dype, mørke øyne en varm sommerdag i 2008.

"Det verste var insektene" er det eneste jeg husker av talte ord fra Betancourts munn, og jeg lurer faktisk på om jeg ikke rent lite kan relatere meg til disse talte ord. For insektene er det verste, selv om de insektene jeg plages av beveger seg på innsiden av kroppen i motsetning til dem som befolker Colombias tettvokste jungel. Det finnes riktignok insekter her også, i Sørøst-Asia, og det er liten tvil om at en runde med livstruende hemoragisk Dengue-feber hadde lært mine invortes termitter en lekse de sent vil glemme, men jeg trenger rett og slett noe mer håndfast. Aedes Aegypti er slik en lumsk og utilregnelig skapning, og bare fjols satser sine penger på lotteri og lykkehjul.

Et realt gisseldrama er hva jeg trenger for å klarne tankene. Et mørt og saftig stykke tidsrom innenfor fire hvite flyplassvegger, pyntet til fest med kalashnikov og maskerte menn, er det eneste som kan kjølne min kokende feber. Det eneste som kan eksterminere mine indre skadedyr og sette liv/død-skapet trygt på plass der det hører hjemme mellom reolen og rislampen Snabel fra Ikea.

Nå vet jeg ikke om denne artige sirkustroppen av oppviglerske Thai-elitister med det noe ironiske navnet Peoples Alliance for Democracy har for vane å kidnappe opplevelseshungrige eventyrere med maisgult hår og eksistensielle kvaler, men det må da være lov å håpe. Jeg setter meg tross alt ikke på en jævla buss i 12 timer uten et visst legitimt håp om at turen vil bære frukter.

"Westerners held hostage by gunmen at airport". Da snakker vi duft av grønn papaya neste morgen. Da skal jeg aldri snu meg tilbake i frykt.

Ukas Anekdotiske Beretning Uke 48: Oppgjør i Ullevålsgate

Her i Ukas Idiot er vi, som du helt sikkert vet, svært begeistret for å kaste ball mellom makt, moral og misantropi. Grunnet sin ustabile natur, hender det seg til stadighet at dette filosofiske hjemmebrentsapparatet går i lufta, hvilket resulterer i inntak av reseptbelagte rusmidler og turer på byen for å ta sentralasiasaken i egne hender. Det kommer svært sjelden noe godt ut av disse Judge Dredd-korstogene, men her om dagen var situasjonen en helt annen. Idioten lot seg temme. Vi vant. Og ingenting er bedre for soldaten med skyttergravsfot enn en håndfast seier å trøste seg på.

Det hele begynte med at lesberockbandet Heads Down in Dubai var i byen. Da jeg kjenner både Thelma Titov - bandets tamburinist, og Stefania Demidov – manager og burleskdanserinne, følte jeg meg forpliktet til å troppe opp. Etter konserten var vodkasøstrene tørste, og den næreste kneipa var uberegnelig nok Møllers; Oslos mest nedrige yngleplass, skapt for kaninkåte søttenåringer, av en flokk gretne menn fra Slovenia. ”To fulle menn” settes intravenøst gjennom jukeboksen, og har blitt spilt i så store doser at verselinjen ”sennep i ræva” fungerer som fullverdig sjekkereplikk. Allikevel befant vi oss i lokalet og sto i en liten ring og ropte til hverandre, som man gjør på Møllers. Etter noen minutter pirket en fremmed finger oss på ryggen. På markant bedugget trøndersk ble vi tilbudt audiens ved bordet, som boblet over av fulle øl.

”Vi vant på lotto i dag!”, ropte høvdingen i stammen til oss i det vi satte oss. ”Åttitusen!” Dette var altså årsaken til de store kvantaene drikkevarer som bød seg fram. Med mitt delvis utviklede sosialantropologinstinkt ga jeg meg over i begeistring og prøvde virkelig å møte flokken på deres egne premisser. Men det latet til at de hadde andre planer for meg. For mens både Titov og Demidov ble tatt godt imot, ble jeg sendt til ildprøve hos den trønderske medisinmannen.

”No drækk du hele”, sa han bestemt til meg og ga en av lottoølene. Ok, tenkte jeg, og fikk forhandlet meg fram til å ta den i to slurker. ”Du e en bra majn”, svarte han bestemt. To sekunder gikk før han på nytt forsøkte å overrekke meg en øl. ”No drækk du hele”, kommanderte han nok en gang. Svært unnskyldende sa jeg at jeg måtte vente litt, men halvveis i beklagelsen hevet han stemmen over meg og sa ”itj no tull no! No drækk du hele!” Han dytta den på meg, pressa den inn i hånda mi. Det var da jeg begynte å mistenke at dette ikke var vennliginnstilt sosialisering, men kynisk skjenking av en jypling som potensielt stod i veien for et ligg senere i kveld. Men jeg aktet ikke å gi meg, nei, dette molefonkne trøndertrollet med hvit skjort og pølsefingre skulle ikke vinne kappestriden han hadde lurt meg inn i. Jeg helte det i meg, ble møtt med det bekreftende nikket på at jeg hadde gjort noe bra fra medisinmannen, og sa svært kontrollert og avslappet til han at ”no mått æ fær og piss”. Vel inne på toalettet gjorde jeg meg noen kjappe observasjoner av haugene med avføring, før jeg på disiplinert vis vrengte magesekken. Espen Askeladden kunne ikke gjort det bedre på Oktoberfestival i München. Jeg var klar for mer.

Etter at halvparten av den fjerde ølen ble styrtet, var jeg forunderlig nok akseptert i stammen. Men ikke uten komplikasjoner. Både høvdingen og medisinmannen hadde fått det for seg at jeg var lege, og med jevn hyppighet ropte de ”Lægen!” og skulle ha meg til å legge øret mitt inntil brystet deres for å høre om alt var i orden. Jeg slang meg naivt på leken, underdanig som jeg følte meg, og gjorde intet forsøk på å forklare at jeg ikke var noen lege. Snart var det stengetid og jeg fant meg selv utenfor Møllers sammen med de samme menneskene og fikk servert sprit fra høvdingens lommelerke. Det gikk mer og mer opp for meg at jeg hadde mistet all kritisk sans og bevegd meg ut i en tilstand som antropologene beskriver som å ”go native”. Titov og Demidov var tydelig preget av skepsis, men vi takket allikevel ja til å bli med på postfest.

Vi satte kursen mot Høvdingens hjem. Bare minutter ut i marsjen, begynte han allikevel å veie invitasjonen sin på nytt. Han gjorde noen relativt eksplisitte forespørsler om seksuelt samkvem med de to kvinnene. Da de ikke slang seg på sennep i ræva-diskursen, stivnet Høvdingen til, og hans verden raste sammen. De varme ropene etter Lægen forsvant brått og brutalt i vinternatten. På dette tidspunktet hadde jeg vel og merke fått beina på jorda igjen, og jeg tenkte som så at det var en pokkers lettelse å skulle slippe å tilbringe morgentimene sammen med disse vaskebjørnene.

Stammen forsvant noen meter unna oss for å holde et ekstraordinært råd om den fortvilte situasjonen. Vi andre stoppet ved Vår Frelsers Gravlund for å se hvem av oss som kunne lokalisere flest voldtektsmenn. Da jeg etter tre lokaliserte eksemplarer snudde hodet mitt til venstre for å se om det var noen progresjon, kunne jeg observere hele stammen galoppere alt hva de maktet oppover bakken og vekk fra oss så fort som overhodet mulig. Vi var alle lettet over å få slippe, men syntes allikevel situasjonen vi hadde havnet i var bittersøt. Jeg så for meg hvordan den hånlige seierslatteren spredde seg på postfesten, hvordan håndflater klasket mot hverandre og hvordan praten gikk om hvor dyktige de hadde vært til å lure oss trill rundt. Før jeg visste ordet av det, stod Titov og konverserte med en ny mann, ikke en voldtektsmann fra gravlunden, men en forbipasserende. Han var en sykemeldt arkitekt med to barn og kjærlighetsblues over tapt nærhet til kone, og inviterte oss sporenstreks opp på rødvin, spinatsuppe og mango i Ullevålsgate. Vi takket ja.

Mannen rakk å låse opp inngangsdøra til leilighetskomplekset han bodde i og slippe oss inn, før vi hørte en kjent stemme bak oss. ”Ska vi itj fær på næsj!?” skrek en stemme. De hadde returnert, som onde spøkelser fra fortiden en ikke blir kvitt. Jeg vet ikke hvordan, men nå stod de der. Hele stammen gikk taktfast mot oss. Dette kunne ikke gå bra. De nærmet seg, skritt for skritt. Det var da vi gjorde en særdeles god kollektiv-rasjonell avgjørelse om å gjøre det klart og tydelig hvor landet egentlig lå. Demidov fikk ansvaret; hun flyttet arkitekten fra døra si, tok tak i den, og sa klart og tydelig ”Nå skal VI, på nachspiel.”, før hun autoritært smalt igjen døra foran de skuffede nesene.

De stod der apatisk og så på oss, uten den ringeste anelse om hva som nettopp hadde skjedd. Men i det sammensuriet av vonde følelser som manifesterte seg fysisk i ansiktene deres, var det én som dominerte: uforbeholden skuffelse. Jeg snudde meg mot de en siste gang i det heisdørene begynte å gå igjen. De stod der fortsatt. Og på den heisturen var jeg totalt overbevist om at det fantes rettferdighet i verden.

Jeg har intet mer å legge til enn at jeg var lykkelig, og at spinatsuppa som senere ble konsumert var av høy kvalitet.

Ukas Ravende Idiot Uke 47: Mathilde Faldbakken

Samtale har aldri vært min greie.

Den ovenforstående setningen er selvsagt skaperverkets kroneksempel på konseptet usannhet, da jeg alltid har satt pris på konversasjon over kaffe og helst scones. Likevel, hvis det hadde vært en sannhet så ville det vært en ærlig sak. Noen føler at samtale ikke er deres greie.

Blogg har aldri vært Mathilde Faldbakkens greie. Det sier hun selv, og det er helt greit. En ærlig sak. Det jeg ikke er like villig til å definere som greit er hennes forståelse for hva en blogg er. Den er tvert imot det jeg ville kalle høyst ugrei.

Ikke bare er ikke blogg Mathilde Faldbakkens greie, hun gir tydelig uttrykk for negative følelser ovenfor fenomenet. Her får nemlig folk muligheten til å fortelle om ting som ikke interesserer henne.

"Jeg har alltid sett på blogger som en gave til de PR-kåte, som ikke er glupe nok til å bli publisert på ”ordentlig,” men som allikevel føler en trang til å prakke meningene sine på folk." innleder hun med, før oppfølgeren "Har vi virkelig behov for enda en form for reality, der vanlige mennesker, uten noen form for relevant utdannelse eller erfaring, utfordrer sin egen intimsone? Svaret er i min mening opplagt." videre utfyller hvorfor hun ser på blogger som ikke bare et negativt tilskudd til hennes liv, men som en uheldig innflytelse på samfunnets kvalitet/utvikling.


Frøken, blogging er en kommunikasjonsform, et medium for kommunikasjon. I likhet med for eksempel muntlig dialog, signalisering med flagg eller brevdue. Jeg finner det uhyre merkelig og fremfor alt sykdomsfremkallende lite konstruktivt å omtale et medium for kommunikasjon på den foraktfulle måten du gjør. Det er åpenbart på bakgrunn av den erfaringen du har med innholdet i kommunikasjonen det benyttes til, og det er fryktelig ulogisk. Man går ikke ut og skyter med hagle mot sympatiske brevduer som kurrer så fint på bakgrunn av en oppfatning om at brevdueeiere flest har en tendens til å feste noen fryktelig tåpelige beskjeder til dueføtter. Jeg deler din erfaring rundt majoriteten av bloggeres evne til å engasjere/rimelig fraværende perspektiv på interesseverdien ved eget standpunkt i Irak-krigen, men teksten din er fortsatt et møllspist eksempel på en moteriktig bølge av fryktelig dårlig begrunnet aversjon mot det mest verdinøytrale man kan klare å oppdrive. En avis med blanke sider, rett og slett.

For oss som vokste opp i en tid der "samtale" ble oppmuntret fra pre barnehage mens "chatting" hadde en klang av skam i alle fall mine foreldre tok svært alvorlig bør det være betimelig å spørre seg om det kanskje er på tide å innføre logikk som eget skolefag før en fremtidig ungdomsbølge av usjarmerende morse-misbruk gjør uskyldige sjømenn til skyteskive for Facebook-grupper som "For oss som hater PR-kåte morse-brukere" og "S.O.S. meg i analen din veslevoksne ramp".

En annen ting som slår meg når jeg leser den relativt korte teksten du har benyttet så effektivt er at jeg har vanskelig for å forestille meg en mindre påtrengende kommunikasjonsform enn blogging. Å lese en blogg er så frivillig av natur at ditt forsøk på å anmelde voldtekt ikke bare blir henlagt, men i et fungerende rettsvesen også sender deg på tiltalebenken for grov intensjon om å manipulere systemet. Når du velger å lese en blogg har du spredd bena for innholdet på så inviterende vis at det skal praktiseres en rimelig brutal form for analsex før jeg får sympati for at du ikke likte det. Muntlig konversasjon kan være enerverende når den tar plass i din hørselssfære. Avisoverskrifter er det vanskelig å unngå når man skal kjøpe pannekaker og ost på butikken. Men en blogg, en blogg bare sitter der og er den mest beskjedne forglemmegeien. Hvem plages av en blogg?

Jo, den plages av en blogg som har kjøpt et budskap ukritisk fordi alle vennene dens kjøpte det og leser dårlige blogger på fritiden for å ha noe å snakke nedsettende om i fellesskap. Sistnevnte gjør jeg også når jeg skal kose meg, men takk høyere makter og måtte Herren tilgodese meg med en brevdue fra Himmelrik, jeg vet i alle fall hva blogging er.

En blogg skjenker mennesker med muligheten til å kommunisere et helt valgfritt budskap så ofte og så hyppig som de ønsker. Det foreligger et potensiale til å nå ut til et bredere publikum. Nevnte publikum har frihet til å absorbere hvilket budskap det vil til den tiden det vil og i det kvantum det ønsker. Selvsagt vil de fleste skrive søvndyssende beretninger om da tante Jorunn ga dem sin barndoms første ørefik for å ha leflet med fatalisme ved middagsbordet, men potensialet mediet har og dimensjonen det tilfører er da ubestridt positivt? Alle burde elske blogg, og det synes jeg du også skal når du får tenkt deg om.

Kritikere har en historie med å fortelle meg at jeg bruker mange ord på å si veldig lite, men nå har jeg i alle fall formulert meg presist. Jeg tror faktisk jeg har benyttet kommunikasjonsformen blogging til å fortelle nøyaktig hva jeg mente, på en prikk. Nå skal jeg tilgodese meg selv litt lese-tid, og fordype meg i ditt siste tilskudd til bloggscenen, "Tyven, Tyven!", samt onanere til blogg-bildet av deg der du smiler så frekt og yndig.

med utsøkt hilsen Vlad

Ukas Reisebrev Uke 47: Lao PDR

Uten skam skal jeg innrømme at jeg for tre måneder siden ikke visste at Laos var en nasjon. Det er nå ihvertfall en slags nasjon, uten at jeg forstår hvorfor den er det eller når den ble det. Byen vi først dro inn til heter Vientiane, landets hovedstad. Den appelerte til meg umiddelbart med sin identitetsforvirrede atmosfære. Alle folkeslag fra hele Asia og en betydelig gruppe franskmenn hadde satt fra seg sine kofferter og forsvunnet fra Laos etter å ha plyndret og sovet der i noen dager. Senere hadde de sinnsforstyrrede innfødte satt sammen alle restene i en vilkårlig rekkefølge og i et høyst bedagelig tempo. Det kinesiske gateteateret og den mørke Mekong-elva kilte sansene mine nok til at jeg bestemte meg for å følge med min reisevenn ut på en oppdagelsesferd rett etter vi hadde innlosjert oss på et gjestehus med en betenkelig odør. Jeg hadde fått ti minutters søvn på de siste førtifire timene da jeg gikk ifra soverommet og ut i natta, men tross mitt store sovehjerte så har tanken på eventyr alltid fristet meg mer enn lakener med jødesæd.

Vi bestilte en kald Beer Lao og en umenneskelig sterkt krydret salat på den første og beste kneipa langs elva. En sørkoreansk forretningsmann kom bort til meg med nervøse takter.
- Do you want to talk?
- ...about what?
- Ab-bout... s-something...
Utifra måten svinet svettet og stammet på så mistenkte jeg at dette bare kunne dreie seg om barneprostituerte og/eller salg og kjøp av hektogram med heroin, så jeg ristet avvisende på hodet og fortsatte å tygge på lotusbladene marinert i cayenne-pepper og svartedød. Min mer gatevante kamerat tok fatt i situasjonen og fikk vinket ham over på vårt bord igjen. Jeg prøvde forsonende å by på en øl for å myke opp situasjonen, men mannen nektet.
- I don't like drink. I don't like party, forklarte han oss.
- I like women.
Deretter begynte koreaneren å snakke lidenskapelig om alle kvinner i Laos og universet forøvrig. Da han fikk snakke uten avbrytelser så falt han inn i noen av de mest graverende nervøse rykningene jeg noen gang har sett på et menneske. Til slutt ga han oss visittkortet til kontoret han jobbet på og viste stolt frem et bilde av han og det som angivelig var kjæresten hans poserende foran en foss.
- See you tomorrow, sa Pekka med overbevisende røst.

Klokka var elleve, og byen begynte allerede å dø. Vi saumfarte sentrum i noen minutter før vi kom på sporet av de umisgjenkjennelige bassrytmene til sørøst-Asias psytrance; møllehusets eneste melodi. Ved første øyekast så virket alt som det skulle på en nattklubb som appelerer til turister. Jeg kunne ikke bevege meg til baren uten å bli klort opp av lange, hvite fingernegler og veggene var dekorert med prosjektorvisninger av hypnotiserende strippere. Uten noe forvarsel ble all harmonien brutt da en engelsklærer og fire asiatere festet instrumenter på seg selv og kapret scenen. Briten begynte å stemme i på noe som ikke kan ha vært annet enn en kjærlighetsvise fra Lao PDR. Publikum ble ville. I en insomniøs feberrus kunne jeg bare sakte og gradvis forstå hva som foregikk, men et kjapt blikk på min reisekamerat Pekka Kronenbourg idet bandet begynte å spille særdeles luftige covere av Bon Jovi bekreftet mine mistanker. Vi forlot alle verdisaker og løp for utgangen.

Det var ikke før vi fikk se byen i dagslys at vi begynte å få bange anelser om hva Vientiane egentlig hadde å by på. Hjertet av sentrum bestod av en fontene, to bakerier og et statsapotek hvor man ikke fikk kjøpt stort andre medisiner enn Repsils og piratkopierte Valium. (De hadde ikke engang ambisjoner om å stave navnet riktig – på pakningen stod det skrevet «Velium». Allikevel et godt kjøp til 15 kroner brettet.) Bevegde vi oss en kilometer unna hovedgata så befant vi oss på foten til en risplantasje med revesaks og bambusgjerde.
- Til helvete med dette, sa jeg og tok en buss til Vang Vieng.

Vang Vieng er et mekka for feststemte backpackere, noe som forklarer hvorfor alle restauranter i hele byen er villig til å servere «magic mushrooms» på enhver rett om du spør på en diskré måte. Hovedattraksjonen med byen er konseptet «tubing», noe som går ut på at man blir tildelt en stor perforert gummiring som man skal duppe ned elva med. Ser man en bar langs vannkanten som ser tiltalende ut så roper man på den lokale jungelslaven som haler deg inn med en lang stokk. Vel oppe i bambusslottet kan du se på australere høste jubel idet udyrene stuper kråke ned i vannet fra en liane, mens du selv bestiller en bøtte med sprit for ca. 20 kroner. Et såpass raffinert konsept tiltrekker seg mange unge mennesker, og for første gang siden vi kom til Laos så kunne vi beskue utenlanske jenter som ikke var stygt deformerte flodhester. En gruppe med nette svenske blondiner fanget oppmerksomheten min. Akkurat i det øyeblikket fem piller Velium begynte å slå inn med etanolen så gjorde jeg hva mitt første innstinkt alltid sier jeg bør gjøre når jeg møter skandinaviere utenfor Norge: Diskutere svensk høykultur.

Som vanlig ble jeg møtt med forvirrede blikk og total ignoranse om hva jeg faktisk snakket om, men i takt med at diksjonen min ble stadig mer uforståelig så dukket det opp en utilslørt fiendtlighet blant publikum som jeg fortsatt har en plagsom fysisk rekolleksjon av. Jeg forsøkte å snøvle frem de første verselinjene i Fredmans epistel no. 27 som en siste manøver, og siden var alle de fire jentene ytterst nøysommelige med å holde minst 200 meters avstand til meg. Det er forøvrig det siste jeg kan huske at jeg gjorde den dagen, annet enn at jeg frøs veldig da vi fløt ned til elvas siste endestasjon etter at sola var gått ned. Denne prosedyren gjentok jeg i to dager til, helt til vi konfronterte oss selv med livsgranskende spørsmål som «hva skiller oss egentlig fra Mallorca-turister?» og «finnes det en død som ikke er ensom?»
- Faen ta Vang Vieng, sa Pekka og tok bussen tilbake til Vientiane.

Vi tok sporenstreks inn på Lao Plaza, en hånende monolitt av luksus som er heiset til himmelen for alle innbyggerne i Vientiane å beskue. Resepsjonen rådet oss til å dra på Golden Stupa-festivalen. Det er en årlig feiring for buddhistiske munker og alle som vil ta bilde av dem. Intet menneske burde gå glipp av dette. Og heller ville ingen gå glipp av et bilde av oss og smilende munk ettersom vi var de eneste to hvite menneskene midt i blant tohundretusen feststemte asiatere som gikk i sakte runddans langs det gylne tempelet med brennende blomster i deres hender. Den samme ratioen av asiat til hvit var nesten til stede på Laos' hotteste utested, Don Chan Palace. Dessverre for meg var de to belgerne vi møtte på vei til stedet 1.70 høye, og alle over den høyden var påfallende grånende i håret og dessuten fornøyd med å danse stoldans mens de konfererte seg imellom om hvorvidt kveldens utvalgte var en ladyboy eller ikke. Ifra den andre siden av diskoteket kunne jeg se en livlig Pekka Kronenbourg tårne over hundre homofile asiatiske menn, trehundre lykkejegere og åttehundre prostituerte. Jeg er av samme høyde som Pekka, men jeg har svært dårligere syn, og tanken på at jeg kunne sees fra alle vinkler i lokalet ga meg et snev av forfølgelesvanvidd. Selv ikke på toalettet fikk jeg sjelefred da en fremmed mann begynte å massere skuldrene mine da jeg var iferd med å urinere i pissoaret. Dermed gjør man som man alltid gjør når det er umulig å gjøre seg usynlig: Man drikker seg full.

- Are you gay? Where is your boyfren? ble jeg spurt da jeg ignorerte ei Lao-jentes vulgære tilnærmelser.
Hun parodierte mitt androgyne kroppsspråk med grusom overdrivelse da jeg latet som jeg ble forulempet.
- You should become very beautiful ladyboy.
Slike fornærmelser tar jeg ikke fra hvem som helst, og en time senere satt jeg på scooteren hennes, på vei til hennes kollektiv av likesinnede. Vel inne så merket jeg at den sykehus-aktige belysningen tok stikket fra promillen min, men jeg gjorde allikevel et tappert forsøk for å overtale henne til å bli avbildet lett bekledd på MMS sammen med et A4-ark hvor Ukas Idiot-logoen skulle stå skrevet med blå kulepenn.
- You're crazy, sa hun istendig og begynte å ringe til alle som ville ta telefonen. Noen snakket hun lavmælt sammen med på engelsk, og jeg begynte å bli engstelig.
- I was just kidding, prøvde jeg meg på beklemt for å roe gemyttene. Venninnen hennes insisterte på at jeg skulle røyke speed (såkalt «jabba») sammen med henne. Selv om jeg vurderte å gjøre det som en ren fredspipe så valgte jeg heller å komplimentere det som må ha vært fotografiene av hennes sønn, som i virkeligheten var et heslig half-breed med blondt hår og skrå øyne.
- Fan ta arbeidet, tenkte jeg og var hjemme i min egen seng før soloppgang.

Min siste dag i Laos var satt av til å sitte alene på hotellrommet vårt og skrive denne teksten, og det hadde jeg også gjort hvis ikke musikken fra en terrasebar på hjørnet hadde lokket meg til å drikke meg full på absint, starte et jovialt slagsmål med en kortvokst expat, og deretter få et nervøst sammenbrudd på flyet til Phnom Penh. Det spiller forøvrig ingen rolle. Tid er et begrep som har mistet sin relevans: Jeg har for lenge siden gitt opp å forstå hva som foregår.

xoxo
Raptus Bergmann

Ukas Notis Uke 47: Driving Miss Atwood

"Usj, det er saa mange ekle gamle griser her", triller det entusiastisk ut av Ms Atwood direkte oversatt fra nasal Ivy League-amerikansk, mens hun slaar privatsjaafoeren, Kankun i nakken med en paraply i haap om at han skal trylle bort fire kubikkilometer tungtrafikk fra en Bangkoks mange motorveier. Hun er nemlig for sent ute til Steam Yoga-timen. "Jeg blir saa kvalm av alle saanne bleikfeite gamle menn paa Sukumvit med uskyldige smaa thai-jenter slynget rundt halsen. Det er umoralsk, og aa ymte frempaa noe annet har ingenting med liberalisme aa gjoere, for det vet jeg jeg gikk nemlig paa Columbia og foreldrene mine er saa kule atte". Jeg kunne selvsagt ikke sagt meg mer enig. Kjoep og salg av sex og annet svineri med solbriller paa, er djevelens verk nummer en og boer sporenstreks skuffes ut av den flate jordklodens ytterkanter med hissig kost, men jeg klarer allikevel ikke aa dy meg fra aa la tankene stroemme i retninger av undring naar hun konkluderer med at "de er bare ute etter en ting".

Det slaar meg liksom paa et vis at denne morbide menneskegruppen bedre kjent som engelskmenn med en del penger og en del behov for intimitet, saa alt for lett faar grafse til seg plassen som menneskehetens ypperste kreftsvulst, der jeg vandrer hvileloest alene langs de tettpekkede Soi-ene og skumtitter paa liv og levnad, mens diplomatdatteren gjoer sitt for aa redde verden paa en 200$ yogamatte i ambassadestroeket Silom. Hva med alle de ekle kroeplingene, spoer jeg meg selv hoeyt, i det en orangutanglignende skapning med et myntbeger i munnen og tre oeyne proever aa skrape seg inn under t-skjorten min. Er ikke han ogsaa bare ute etter en ting, dette svinet?

Hugge med sverd, saa jeg meg paa ett punkt noedt til, for aa bli kvitt dette og to andre vanskapte udyr som naa var i ferd med aa trekke meg ned i Bangkoks uendelige kloakksystem med det eneste maal for oeyet aa spise mine ukokte innvoller i sin eviggriske jakt paa proteiner. Foer jeg rakk aa toerke bladet rent for goblinblod, kjente jeg en varm haand paa skulderen og en myk stemme: "You allright there lad?". Blekfetbritisk har aldri lignet saa my paa taffelmusikk som akkurat i det jeg trekkes opp fra det blodstenkte fortauet og inn paa O'Flannagans av John (56) og hans nette hustru Nung (21) for en lindrende kopp kakao. De kan fortelle meg at man bare maa holde seg unna slike plasser hvor de spedalske vandrer, og at de ellers har vaert lykkelig gift i ett aar. Nung sier ikke stort annet enn "yes", men det er ok for meg, saa lenge hun ikke spiser innvollene mine til frokost. Og slik tror jeg de to ogsaa ser paa hverandre, mens vi sitter der og diskuterer alt fra tennis til elefanter med lystige undertoner paa den noe stigmatiserte Bangkok-cafeen.

"Nei, EQ har jeg faktisk aldri hoert om" er neste brannfakkel fra Ms Atwood en halvtime senere i samme bil etter fullfoert yogatime, som svar paa ett av ymse forsoek fra min side paa aa gjennoppta debatten om hva liberalisme egentlig betyr i praksis, men jeg innser raskt at jeg vil tjene Guds sak mest effektivt om jeg sakte lar samtalen gli tilbake inn paa to av hennes tre favorittsubjekter: barnearbeid i Burma/ Arrested Development. Jeg bare nikker hoeflig og foelger Kankuns kategoriske imperativ: la tankene flyte av gaarde i takt med trafikken, det er nok lurest.

Månedens trend: Ærlige tekster, mitt bidrag

Kapittel 1: Tidlig barndom

Når noen spør meg om oppveksten min pleier jeg alltid å trekke frem den geografiske lokasjonen som en negativ faktor. Det mener jeg også at den har vært, men å legge alt ansvaret for det min personlighet måtte finne på av usympatiske eller dysfunksjonelle ting idag over på Vossestrand lokalsamfunn ville nok være i overkant urettferdig. Siden jeg heller på ingen måte føler meg vel med tanken på noen som helst form for ansvar for noe som helst selv heller tenkte jeg i denne teksten å gjøre deterministisk rede for hvordan jeg utviklet nettopp den miksturen av mer eller mindre sjarmerende karaktertrekk som jeg besitter idag. Jeg husker ikke så mye fra min aller tidligste barndom, men noen minner har jeg. Kombinert med en del videoklipp min far foreviggjorde med et kamera på størrelse med objektet for dets linse og en rekke katolikk-style confessions fra en angrende mor tenker jeg nok vi skal klare å nøste opp trådene rimelig bra.

Det første jeg føler rimelig å nevne er at mine foreldre helt fra jeg ble født hadde et veldig bevisst forhold til barneoppdragelse. De trodde på en grad av disiplin, de trodde sterkt på viktigheten av å lære guttungen om riktig og galt, og de var veldig opptatt av det her med å sette grenser. Min mor, som dessverre var av den nervøse typen, lærte meg tydelig viktigheten av å ikke klatre i trær, ikke holde seg i ro i nærheten av giftige insekter og la være å plukke og spise tilfeldig viltvoksende sopp. Til gjengjeld ble jeg som førstefødt sønn tilgodesett med svært mye oppmerksomhet og stimulans. Det ble satt av mer tid enn man kan forvente selv fra de beste foreldre til turer i skogen med far, sanger og gitar på fanget til mor, billedbøker, puslespill, høytlesning og annet. Jeg hadde ikke særlig vidtrekkende kontakt med mennesker utenfor min familie de første årene, blant annet fordi nevnte kvinnelige opphav ikke stolte på at institusjonene i et arbeiderpartistyrt samfunn kunne ta hånd om hennes sønn på en adekvat måte. Jeg gikk aldri i barnehage.

Noen dager i barnepark ble det dog på et eller annet tidspunkt, og det er herfra jeg har det jeg tror er mitt første klare minne av noe som skjedde i mitt liv. Jeg må ha blitt en relativt ufordragelig unge av all oppmerksomheten, for jeg husker klart og tydelig, samt med gru, hvordan min mor tok meg på fersken i å høylydt erklære at Simen fikk IKKE lov til å være med og leke med meg og Petter. På det tidspunkt erindrer jeg at det falt meg fullstendig naturlig å komme med denslags uttalelse, og jeg kan overhodet ikke ha tenkt over at det kunne være slemt, for jeg husker klart som dagen hvordan ikke bare mitt første møte med dårlig samvittighet, men også en virkelig og oppriktig FORBAUSELSE, vellet gjennom kroppen da jeg så min mors like oppriktig sjokkerte og sinte blikk. Jeg vet ikke om jeg begynte å gråte, men jeg vet at for å skille ut og kvalifisere denne hendelsen som den første og en av svært få jeg husker fra disse årene så må det ha vært noe helt spesielt med den smerten jeg følte. Det kan ha vært mitt første bevisste møte med moral.

Etterhvert som jeg ble litt eldre flyttet den nå ekspanderte familien min til Voss. Jeg hadde fått to søstre, uten at de skal spille noe annet enn en ubetydelig birolle i denne lille beretning. Det som er vesentlig mer interessant i denne perioden er hvordan det etterhvert ble klart at min moralske oppvåkning hadde en enorm betydning for mitt fokus. Mine foreldre hadde foret meg det jeg i etterkant ser på som en unødvendig mengde eplepai bakt på frukt fra et visst tre i Edens Hage, og jeg hadde så mye kunnskap om godt og vondt at jeg nesten ikke fikk sove. For eksempel visste jeg at man ikke skulle lyve, og vissheten om hver eneste lille ubetydelige løgn jeg bevisst hadde kommet med plaget meg i årevis. Jeg brukte mye tid på å tenke på og aktivt huske alle disse løgnene, med den edle tanke i sinn å engang fortelle for eksempel mormor for eksempel at det ikke var sant at jeg hadde sett større ruter i et gulvbelegg enn dem hun adresserte ved et besøk på kjøpesenteret Arken utenfor Bergen, og deretter kanskje å få hennes tilgivelse for å ha løyet. Det var aldri noen frykt for å bli avslørt involvert i disse pinefulle tankeprosessene, ingen underliggende motiver. Bare en høyst reell sorg over å ha handlet i strid med det jeg visste var riktig.

Mange år senere skulle jeg kvitte meg med oppfatningen om at det er galt å lyve, men enn så lenge var edelhet viktig for meg. Jeg var så edel at jeg gikk mellom mobbere og mobbeofre jeg ikke kjente noen av da jeg etterhvert ble innlemmet i et eller annet førskoleprogram. Også her uten bevisste baktanker, sosialt sett var det ikke ditt mest effektive grep, men ut fra en impulsiv følelse av hva som var riktig og galt.

Hånd i hånd med alt dette var jeg et aktivt barn på kunnskaps- og hobbyfronten. Da jeg var på ferie i Danmark som fem-seksåring samlet jeg med meg mange kilo flinstein som jeg overtalte pappa til å ha med oss i bilen hjem til Norge. Ellers samlet jeg dyre- og dinosaurfigurer og pugget navnene på dem alle, lærte bokstavene og etterhvert å lese ved hjelp av en bok jeg hadde fått på søndagsskolen samt kyndig veiledning fra min far. Lego, temabøker om alt du kan tenke deg, det ble tatt ivrig i bruk av en ivrig liten gutt. Og det ville være en fornærmelse mot barn som vokser opp med mindre attentive foreldre å kalle responsen jeg fikk på min ivrighet for annet enn formidabel. Jeg ble behørig fortalt hvor flink og tidlig ute jeg var, og min kunnskap og mitt potensiale var ofte samtaletema når mamma og pappa hadde gjester på besøk. Da jeg begynte på skolen var jeg minst i klassen, men med svært stor tro på mine kunnskaper og dessuten med et gryende bevisst forhold til hvor edel, rettenkende og snill jeg egentlig var.

Ukas Idiot Uke 46: Armen i Vinkel

Som en følge av at jeg, lik forfatteren av den forrige teksten, hadde en oppvekst preget av stort kunnskapsinntak og lite fokus på realistiske forventninger, liker jeg idag å koble av med en fin quiz. Derfor samler jeg hver onsdag kveld mine beste venner fra margarinfabrikken, som ellers tar det meste av min tid, og setter sammen et konkurransedyktig quiz-lag til de ukentlige tilstelningene på Samfunnet på Bislet. Til tross for en musikalsk profil som virker inn på sentralnervesystemet og et generelt klientell som best kan betegnes som vampyren Nosferatus hoff for mental rådgivning har quizen blitt et ukentlig høydepunkt som jeg ser frem til med en ikke ubetydelig grad av velbehag.

Monumental var derfor min skuffelse da jeg nå på onsdag fikk hendene på informasjon som ved sin motbydelige natur skaket selve quizkonseptets grunnvoller. Det var noen i lokalet som ikke fløy rett.

Bevisene lå der for oss alle å se, men min og andres tro på en menneskelig kjerne av godhet og ærlighet hadde ført oss bak lyset i lang tid. Spørsmål som "Hva er Canadas nasjonaldag", "Hvor mange Emmy Awards har The Simpsons vunnet" og "Hvor mange fiske-jeksler har hvithaien på venstre side av underkjeven" burde ha vekket mistanke om annet enn en quizmaster med et emosjonelt forhold til akvakultur, men jeg var naiv. Jeg vurderte ikke engang muligheten for at vi kunne ha slike chazers iblant oss.

Quizlaget "Armen i Vinkel" troner ganske komfortabelt på toppen av sammenlagtlistene, på tross av at en visuell vurdering av deres kunnskapspotensiale ville vært rettferdig grunnlag for stryk på enhver ungdomsskoleeksamen. Hvordan er dette mulig? Jo, jeg ble på onsdag informert om at ikke bare var quizmaster i den første runden en del av laget deres, spørsmålene i runde to var ikke skrevet av den ærlig utseende jenta som leste dem opp, men av nok en ond greve med "Armen i Vinkel"-konnotasjoner. "Og," kunne min anonyme kilde med sixpence og palestinaskjerf fortelle, "slik har de holdt på i to år."

Målløs og bitter satte jeg meg ned for å tenke over de dyptrekkende følgene det jeg hadde hørt ville ha for mitt videre følelsesliv. Det gikk dog ikke lange tiden før jeg ble distrahert, da et "Armen i Vinkel"-medlem med stor kraft kastet en mandarin mot en av mine lagmedlemmer. "De åpner ild!" ropte jeg med gutteral røst, og kastet meg foran Døgnrytmens Julie for å om nødvendig skjerme henne for fremtidige flyvende sitrusfrukter med min egen kropp. Heldigvis dukket Hysteria opp og ryddet opp i tumultende med forbausende autoritet til å være så lav. Så gikk jeg hjem.

Holy Mountain Man`s

Her følger et lite utdrag av post-apokalypse romanen "Holy Mountain Man`s"
som slippes på Troll-I-Eske forlag 16.desember:


********


"Gratuleerer med dagen Smurfi"

"En bp-5 kake?!,, lol! Takk skal du ha Fritz. hva skal jeg si.."

"Måtte bruke vann fra taket. Det har jo ikke regnet på en stund,, uknow"

"Åh.."


Smurfi lå md brukket/spjelket bein i grotten ca 2000 meter over havet,
og over Knussedal.
De hadde berget seg dit på spektakulært vis under jordskjelvet, og de påfølgende stormene og flommene.
Tilbake lå et suburbant ødeland av pinneved og rødt vann..
støv fra atmosfæren hadde gjort vannet rødbrunt.
Solen hadde vært oppe i 3 dager først.
Jordens rotasjon hadde stoppet.
Han hadde lest om det, men avfeid det som babbel.
Det siste han hadde sett var hunden Baltus bli spiddet av et flyvende frimerke.


"Skal du ikke spise?"

"Jojo.. chill, jg må.. pisse først"

"Ok, jeg skal hjelpe deg"


Fritz hadde bært Smurfi den lange veien opp til grotta hvor de nå holdt hus.
Lillemetabjørn hadde de funnet skjelvende opprørt et stykke på veien.

Fritz var forlovet med Maria før alt dette.
Hun hadde ikke vært like heldig under flukten opp mot fjellet,
falt fra en skrent gjorde hun,
og Fritz forlot henne skrikende med knukket rygg.
Men hverken Smurfi, Fritz eller noen av de andre
tenkte eller brydde seg nevneverdig om sine forhenværende liv nede på bakken.
De 5 hadde funnet ro oppe i grotten, og levde nå i et slags åpent bigami.
Dette var normalt nå.
Lillemetabjørn som hadde vært en halvpsykotisk raver som likte å skrive belærende blogger om livet på planeten Tzar, var nesten helberedet.
Tilogmed benet til Smurfi var på vei til å gro.

Elektriker-kompisene Smurfi og Fritz hadde tross alt levd ganske normale liv
bare noen uker før.
Men skjebnen hadde ført dem og Lillemetabjørn sammen med Trond og Gudleik,
som var into det meste;
performance, sm, fekting, fisting og ikke minst konspiransjonsteori..
De hadde vært et par i flere år og kommet til grotta før de andre.
De visste katastrofen måtte komme.
De hadde ventet på den.
Så de bærte med seg haugevis av høykonsentrat-næringspulveret bp-5,
aggregat, dj-utstyr, lys, nips, utklednings-stæsj.
Når Fritz hadde kommet fram til grotta,
drassende på en nesten bevisstløs Smurfi
og en rablende Lillemetabjørn, fikk han selvsagt sjokk.
Det så ut som et mini homo-las vegas der inne.
Ferdig innredet nesten to tusen meter over havet,
mens stormer herjet på utsiden og moste Knussedal til flisepinner.
Men nå, noen uker senere hadde ting roet seg.
Det var relativt trygt å gå ut.


"Dere vet hvilken dag det er idag gutter?!.."

"Utkleednings-dag!!"

Trond og Gudleik kom brasende inn i grotta.

"Smurfi har bursdag idag" svarte Fritz

"ÅÅåååhh! Gratuleereeer darling!!"

"Thnx"

"Enda en grunn til å feiree!!" jamret Trond seg.

Tirsdag var utklednings-dag.
De dressa seg opp skikkelig, sminket hverandre,
danset frilynt til minimal techno, fjollet rundt og hadde sex.
Smurfi trengte litt ekstra omtanke der han lå,
men han hadde lært seg å like å bli pult i munnen.
Lillemetabjørn mixet plater.
Ingenting ville bli som før, når de en gang skulle angste seg ned i dalen.


"Ingenting kommer til å bli som før Fritz.. Du vet det?" sa Smurfi.

"Fuck Før,, det er Tirsdag."

Ukas Film Uke 46: 2001: A Space Odyssey

En dag jeg var ute og syklet for å møte noen venner skjedde det noe som skulle vise seg å forandre meg og min fremtid for alltid, men før jeg jeg går i gang med å fortelle historien om denne sykkelturens fatale konsekvenser for min fremtidige livsførsel og generelle gjerning, er jeg nødt til å fortelle litt om meg selv og mine tidlige år.

Jeg ble født og oppvokst, det herrens år da Gandhi traff norske kinoer, i et trygt og harmonisk lite nabolag vest for Smestad, hvorhen mine to kjære foreldre skånet meg og etterhvert også min yngre søster med et koselig lite soverom dekket av lyst brystpanel og grønnlig strietapet, en globus med lampe i og to billetter til Steinerskolen på Hovseter.



Dette var på slutten av 80-tallet, og livet var omtrent like rosenrødt som ornamentene på ullvesten mamma ikledde meg i et forsøk på å bygge en tsjekkisk sirkusartist ut av sin åtte år gamle, og ikke minst høyt elskede sønn, mens pappa røkte tobakk i sin kjære pipe av tre og bladde i en bok med påskriften JAQUES LACAN - Seminar IV "La relation d'objet". Pappa leste ofte i denne boken og andre av dens slag, hvorpå han med stor og smittende entusiasme, nesten rituelt, alltid brukte en blå kulepenn til å underlinje annenhver setning med ruglete blå linjer, kun avbrutt av små massasjeaktige bevegelser i området rundt hans eiendommelige Stalin-bart (hvis jeg i ettertid har sterke mistanker om at var et slags estetisk grep han tok i kjølvannet av studentopprøret, Paris 1968, som han, som den nesten parodisk distré intellektuelle mannen han (visstnok) var, rett og slett glemte å reversere i kjølvannet av det ikke fullt så glamorøse opprøret som fant sted der jeg befinner meg akkurat nå, i det herrens år 1979, da "Khmer Rouge" ble styrtet og sannheten om løgnen ble avslørt).

Som du kanskje allerede har skjønt, kjære leser, opparbeidet jeg meg tidlig et talent for, og ikke minst en stor glede ved å observere, absorbere og til slutt brilljere med store mengder overfladisk kunnskap om navn, hendelser og årstall, noe som i ettertid har preget mitt liv i en ikke ubetydelig grad både på godt og på vondt. For mens pappa svingte sin blå kulepenn over den fryktinngytende veggen av bokhyller som gapet over vår lille stue i Lybekkveien 39A, snurret jeg globusen rundt og rundt, mens oppglødde spørsmål fosset ut av meg, oppover min fars ikke veldig moteriktige bukseben og inn i hans noe (JAQUES LACAN-)preokkuperte sinn, dag etter dag, uke etter uke.

"Bolsjeviker kalte de seg, ja" kunne han feks svare gjennom pipen, for både han og jeg oppnådde allerede fra ung alder en ikke uttalt, men likefullt meget velfungerende pakt om at det viktigste tross alt var at JEG fikk bekreftet at jeg allerede kunne svaret på spørsmålene jeg stilte med slik en iver, og at HAN fikk bruke en tilfredstillende mengde av sin oppmerksomhet på Lacan og blå kulepenner. Mamma på sin side var heller ikke ukjent med artige aktiviteter i tospann med sønn. Hun likte feks spesielt godt å pryde seg med den busken av overflatekunnskap som sirklet rundt i mitt hode, lik jeg sirklet rundt den omtalte globusen med lys i mens jeg prossesserte gårsdagens nyvunnede trivia om sentral-amerikanske hovedstedsnavn og italienske filmtitler, i påsyn av venner og bekjente.

Jeg husker spesielt godt at hun elsket å få mannlige gjester, gjerne på besøk for kaffe, konversasjon med min far og om heldig et aldri så lite seduktivt blikk fra min mor, som jo tross alt var minst 10 år yngre enn de fleste i denne joviale omkretsen av intellektuelle menn som omslynget pappa og en aldri så liten fyrrighet av en akademisk muse, til å spørre meg om jeg visste navnet på hovedstaden i landet som før kaltes for "Øvre Volta" pre 1984. En kort, nesten sermoniell stillhet senket seg da som oftest før jeg med mitt obligatorisk lure smil selvsikkert lot bokstavene "OUAGADOUGOU" rulle av tungen, vel vitende om at bekreftelsen jeg ventet på ville fylle kroppen min som en deilig rus kun få sekunder senere, noe vi kanskje kan komme til å komme tilbake til ved en senere anledning i teksten. Livet på denne tiden var rett ut herlig, og ikke minst fylt med dyp mening og store doser berusende bekreftelse fra nær så vel som fra fjern.

En lang historie jeg hadde de hederligste intensjoner om å gjøre kort, er derimot i ferd med å bli nettopp lang, så jeg nøyer meg med å brekke opp kapittel to i stikkordsform, om dette ikke volder eventuelle lesere alt for store kognitive hodesmerter.

MER PIPE&BLÅ KULEPENN
MER GLOBUS/ATLAS/LEKSIKON/HØYFREKVENS AV SPØRSMÅL BETYDNINGSFULLE FOLK MED BART
SÆREMNER OM GANDHI OG FELLINI PÅ BARNE/UNGDOMSSKOLEN
SEN PUBERTET, NULL TØMMERHOGGING, NULL VANNBÆRING
SKILLSMISSE OG SJOKOLADEPUDDING MED VANILJESAUS NÅR PÅ BESØK HOS FAR
TETRAHYDROCANNBINOL--->METYLENDIOKSYMETAMFETAMIN--->LYSERGSYREDIETYLAMID
UTTER EMPTIENESS

Jeg befinner meg altså på min sykkel, året er 2001 og jeg har akkurat avsluttet den sommerferien som fulgte mitt siste skoleår, et skoleår som vel ikke akkurat kan betegnes som vellykket sett ut i fra det jeg i mitt lune hjørne ville kalt for en konform og verdikonservativ synsvinkel. Fortsatt full av unyttig overflatekunnskap om film, geografi og boktitler jeg aldri kom til å lese, i tillegg til en en gryende nysgjerrighet for destruktiv filosofi AKA russisk fatalisme og eksessiv dyrkelse av tomhet og meningsløshet, tråkker jeg iherdig pedalene opp de 300 meterene til min noe eldre/like lite vellykkede venn Anders for å røyke en god del hasj i en stor pipe og ganske sikkert også se en såkalt kvalitetsfilm samt konversere, slik en hver septemberdag dette året hadde fortonet seg så langt.

-----------------------------------------------------------------

BANG

-----------------------------------------------------------------

Jeg vet ikke med Anders, men livet mitt ble aldri det samme. FILM, min store lidenskap på den tiden, ble i hvert fall aldri det samme. For dette var den perfekte film, det perfekte drama, et aristotelisk mesterverk, bokstavlig talt en epifani av en romodyssé som klistret meg fast til stolen i to uker i strekk. Den inneholdt alt hva man kan ønske seg som patologisk konsument av underholdning og informasjon, en lysende globus av virkelighet og surrealisme, en uangripelig treaktsstruktur av kunstnerisk perfeksjon. Det var LIVE, det var Å leve.

Rett og slett var dette den største dagen i mitt liv, denne dagen da alle mine behov forsvant, alle mine bekymringer lettet og mitt evige sug etter uendelig bekreftelse var like fraværende som mannen bak det hele. Kunstneren. Geopolitikkens svar på Andy Warhol. Gud 2. Mannen som fylte mitt sentralnervesystem med flytende seratonin i to saumfulle uker, for så å forsvinne inn i oblivianen og å etterlate meg med den altomslyngende tomheten som skulle vise seg å fylle livet mitt helt frem til den dag i dag. Det sorte, hule treet.

En vakker høstdag i 2001 virket livet endelig meningsfylt igjen. I én dag følte jeg ren kjærlighet til livet, i én dag følte jeg ro. Nå, syv år senere er alt derimot igjen helt tomt. Alt jeg har igjen er unnyttig overflatekunnskap, unyttige ord og en globuslampe jeg fikk av en jeg nytteløst prøvde å elske i den epoken som i fremtiden vil komme til å bli sammenlignet med den aller mørkeste middelalder: post-9/11.

Mens vi venter på at et besøk fra det ytre rom og/eller apokalypsen skal komme og redde våre sjeler fra fortapelse og evig skjærsild, er det bare en ting å gjøre: fylle blodårene med så mye bekreftelse som overhodet mulig, være seg via blå kulepenn, pipe i tre eller rør og sølvbelagt papir.

when i see the towers fall
it cannot be denied..
that as a spectacle,
it is a realization of the mind

you see im standing on a mountain top
and letting out a scream
it is the language of the earth
its the language of the beasts

there is no point to look behind us,
we have left the corpse behind
because flesh is weak and forms break down,
they cannot last forever

Kom tilbake min elskede, og lev tomheten sammen med meg.

Ukas Idiot-magnet Uke 45: Bislett Kebab House

Ved siden av å skrive sporadiske gjesteblogger på Ukas Idiot, jobber jeg til daglig i en tegneseriebutikk hvor vi stort sett selger danske tegneseriealbum med pedofilpornografiske undertoner som har en voldsom appell blant trøndere som er i Oslo for å gå på landskamp, høre stadionrock på Valle Hovin eller gi penger til den kortvokste krøplingen som står og trikser en fotball med krykkene sine på Karl Johan. I helgene hender det dessuten at jeg tar på meg å huse mer siviliserte bønder som bare vil smake litt av storbyens safter for å holde ut tilværelsen som plantevannende utkantungdom. Jeg skulle gjerne fortalt at det dreide seg om halsløse helger spekket med heroin, hor og hærverk – men faktum er at det som regel blir med femten pils, fire kebab og en sightseeing av tiggerne i sentrum. Jeg har heller ingen dyptloddende kjennskap til byens metafysikk å tilby. Jeg var aldri bonde på landet, men er jeg bonde i byen god som noen. Dette skulle dog egentlig ikke handle om meg.

Derimot skal det handle om hvilke følelser som nærer seg på dette erfaringsgrunnlaget, og da finner vi blant annet et uforsonlig hat mot de to stedene som alle utenfor Ring 3 forbinder med Oslo: ”Friday’s” & ”Bislett Kebab House”. Jeg vet ikke hvordan dette oppsto, men disse to serveringskjedene har klart å vinne et solid rykte som selve jurtappene for alle tilreisende som vil melke byens potensial. Jeg skal ikke si noe verken om maten eller smaken. Og en saklig kritikk av Friday’s kunne fort endt opp som en utilsiktet pamflett for NKP Oppland. Det jeg ikke kan brenne inne med er en avsindig aggresjon mot enkelte medmenneskers uforklarlig entusiastiske forhold til Bislett Kebab House. Det kan smake hvor usaklig godt eller vondt det vil, men denne forpulte familiebedriften er i ferd med å få en morbid form for kult-status som gjør meg langt mer kvalm enn den kjøttfarsen de serverer.

Det begynte i 1995 som et skjørt og uskyldig tilskudd til fastfoodfloraen i Pilestredet. I 1997 ble de kåret til ”Best i test” da en dritings Dagbladet-journalist ramlet innom, noe som raskt ble innlemmet i den til da nokså spinkle logoen. I dag har de fire eller fem filialer med lang kø utenfor hver natt til søndag og en holdning som gjør skam på den mest hardnakkede jøde:

Samtidig som vi prøver å opprettholde kvaliteten på maten og renheten i lokalene jobber vi hele tiden med ideutvikling. For tiden var det noen i adm. som foreslo Bislett Kebab House klær til fans. At vi skulle åpne en butikk/nettbutikk hvor det er mulig for fans å kjøpe klær med vår logo på: f.eks capser, skjorter, t-skjorter, gensere, bukser ++++.

Jeg gikk inn på nettstedet deres, og fik vite at det under åpningen av Bislett Kebab House avd. Grünerløkka (sic!) møtte opp ett hundre og femti entusiaster som i tillegg til gratis mat kunne få med seg "både t-skjorter og annet stjæsj”. Slike nye utsalg omtaler de i sine meldinger til trofaste tilhengere konsekvent som ”beibier”, og nå i høst har de også ”satt Grorudalen på tjukka”. Det verste symptomet er kanskje likevel puritistene, de samme forståsegpåerne som dukker opp når gode musikere får gjennombruddet sitt for å fortelle hvor mye bedre det første albumet var. I FORUMET på hjemmesidene til Bislett Kebab House er puritistene selvfølgelig på pletten for å påpeke hvor utrolig mye bedre kebaben var på nittitallet, hvor mye mer kjærlighet det var i servicen, hvor mye mer følelse de la i sausen den gangen.

Alvoret i situasjonen gikk likevel ikke inn over meg før jeg oppdaget at stedet har 3 fangrupper på Facebook med nesten FEM TUSEN medlemmer til sammen. Hva slags liv lever disse menenskene? En av dem er Sabrina, som skriver: ”Har vaert i USA i 6 mnd naa, og det jeg savner mest er Bislett Bab. Kylling - uten loek og tomat! ♥” Jeg ber for henne.

Jeg har aldri hatt de romantiske forestillingene om å utvikle noe nært forhold til min lokale kebabslave. Det bør være mulig å gjennomskue dette salgstrikset nå. Jeg har ingen politiske motiver for å støtte den lokale pakistaneren i kampen mot 7/11 og Deli De Lucas stødige korstog gjennom byen. Jeg vil bare ha et variert utvalg med billig og god mat. Og i Bislett Kebab House ser jeg slutten på noe vakkert. Det kan bare gå en vei nå. De har allerede sikret seg støtten fra Rasistiske Trøndere og andre som synes det er tryggest å gå dit menyen vises på flatskjermer. Der de selger dispenserbrus og har logoen sin trykket på papiret du får maten servert i.

En gang handlet kebabmarkedet om å skape arbeidsplasser for brødre og fettere i hjemlandet. Men denne gangen er det for mye penger inne i bildet. På Facebook etterlyser fansen allerede toetasjers restauranter med sitteplasser nærmere Oslo S og egne utsalg ved T-banenedgangene i sentrum. I Trondheim og Nord-Norge skriker primærnæringsdrivende menn og kvinner seg hese etter dette endelige ugjendrivelige symptomet på sivilisasjon. Om få år kommer de fleste av kundene til å være totalt uvitende om at Bislett er et sted i Oslo, de kommer til å tro det er etternavnet til de to jødepakistanerene som kom til Norge for å tjene seg rike på en saus de arvet oppskriften til av mor sin. Før historien rekker å skrives er kanskje Bislett Stadion oppkalt etter den første sjappa, fortsatt liggende som en magnet på modige rånere litt lenger ned langs de forsvunne trikkeskinnene. Da skal jeg grave opp likene av Jan Erik Vold og Tore W. Tvedt og sørge for at tilreisende trøndere én eneste gang får skikkelig valuta for småpengene sine.

Ukas Mytologiske Gjenfortelling Uke 45: Νάρκισσος

Jeg sitter og følger det amerikanske valgkampskjølvannet på en hotell-TV i Lao P.D.R. og får ironisk nok en plutselig trang til å skrive noe ærlig, eller for å si det som det er: jeg får en plutselig og voldsom trang til å være ærlig, og det for første gang på veldig lang tid. Ikke at jeg ikke har ønsket å være ærlig før akkurat nå, for det tror jeg virkelig at jeg har, men jeg har tydeligvis ikke ønsket det nok til å sette ærligheten ut i livet. For mens alle verdens øyne er rettet mot historiens største helt per øyeblikk: Barack Hussein Obama, er mitt indre øye som alltid like fokusert på en helt vi må tilbake til antikkens Hellas for å iaktta, nemlig meg selv, bedre kjent som Narsissus, og det er et faktum som sjelden lar seg kombinere med hverken å skrive eller agere ærlighet.

Kort fortalt er Narsissus/Narkissos med overveiende sannsynlighet en oppdiktet figur, som går igjen i både romersk og gresk mytologi i ulike historier og former, og som også ganske sikkert er opphavet, ikke bare til begrepet "narsissisme", men også til ordet narkotika (Narkissos), noe vi skal komme tilbake til om ikke alt for lenge. I følge den myten vi skal ta hensyn til her i dag, ble Narsissus båret frem av nymfen Liriope hvis befrukter var ingen ringere enn elveguden Cephisus, tilbake i oldtidens greske gudeverden. Liriope, som den oppofrende og kjærlige moren hun var, gikk tidlig hen og søkte råd hos profeten Tieresias angående hennes elskede sønns fremtid, og Tieresias svarte da at Narsissus kunne leve så lenge han ville, om han bare lærte seg selv å kjenne. Allerede her er jeg nødt til å bryte opp i historien for å begynne den annonserte tautrekkingen av paralleller til eget liv. For også min mor, en samtidens nymfe av samme oppofrende karakter, befruktet av den intellektuelle elveguden hvis navn ikke vil bli nevnt her i dag, søkte råd hos en (postmoderne) profet, nærmere bestemt healeren Hugo, for å rådspørre om sin elskede sønns, på det tidspunktet, noe dystert utseende fremtid. "Han kommer til å bli veldig rik og veldig gammel" lød dommen, uten at det ble gjort klart hva slags rikdom han refererte til. Kanskje mente han rik på skremmende likheter med Narsissus og hans skjebne? La oss fortsette.

En dag da den vakre, unge Narsissus var ute i skogen for å jakte på villhjort, møtte han på den like vakre oreaden (fjellnymfen) Ekko, hvis evne til å selvstendig tale var blitt frarøvet henne av Hera, Zeus ektefelle, som straff for å ha distrahert henne med underholdende historier fra nymfenes verden, mens Zeus brukte anledningen til å kurtisere andre nymfer i ly av Ekkos seduktive fortellerstund.

Ekko falt øyeblikkelig i kjærlighet da hun så den forfengelige unggutten, men hun kunne ikke gjøre annet enn å forfølge ham lydløst gjennom skogen dag som natt i kraft av hennes forbannelse, inntil han en dag endelig tok seg bryet med å spørre henne "hvem er der?". Hvem er der?, svarte Ekko sin elskede øyeblikkelig tilbake (hvorav ordet "ekko" har sitt utspring) og det er et spørsmål jeg enda ikke har har klart å finne noe godt svar på, selv nå ti år etter mitt første møte med henne. Ekko forsøkte så å omfavne sin store kjærlighet i mangel på ord, men med kald skulder skjøv han henne bare unna og ba henne innstendig om å la ham være i fred.

Begge forlot vi hver vår Ekko fullstendig hjerteknust og i evig uvisshet om hun noen gang hadde lært oss å kjenne. Begge forlot vi Ekko for å omfavne vår store kjærlighet: oss selv, gjennom vårt speilbilde, refleksjonen i vannet. Vi forlot henne i skogen for å forfølge den umulige og uoppnåelige kjærligheten som til slutt ødela ham, som ødelegger henne og som nå er i ferd med å ødelegge meg: kjærligheten til selvet. For som vi alle vet er det å omfavne vann ett fullstendig umulig fjell å bestige.

Det begynner å nærme seg en time siden jeg skrev at jeg ønsket å skrive noe ærlig, men så langt føler jeg egentlig ikke at jeg har kommet veldig nære mitt uttalte mål. Velskrevet, kanskje, godt mulig også et småfikst stykke skrivekunst å flette sammen paralleler fra mitt eget liv med aspekter fra livet til en mytologisk karakter jeg er så uendelig lite alene om å være i besittelse av likheter med, men ærlig vet jeg ikke om det kan sies å være. I hvert fall ikke den villhjorten av ærlighet jeg er i skogen for å jakte på.

Sannsynligvis er denne teksten bare en av et åttesifret antall mer eller mindre like tekster skrevet med jevne mellomrom oppigjennom årtusener av frustrerte, selvopptatte unge menn verden over, med dårlig samvittighet og/eller et voksende hat mot seg selv og samfunnet rundt seg. Ganske sikkert korreleler mine tekster også relativt godt med tankene som stadig vokste seg stadig sterkere i Pekka-Eric Auvinens sinn frem til for nøyaktig ett år siden, da han, som meg, en dag satt seg ned for å skrive en ærlig liten tekst med sin .22 kalibers samfunnskritiske og selvforaktende penn.

Jeg er med andre ord ikke alene. Jeg er ikke unik. Jeg er ikke den eneste. Og når man elsker seg selv, sitt speilbilde, sin refleksjon i vannskorpen, forandres kjærlighet til hat i det øyeblikket man tar inn over seg dette faktum. I det øyeblikket vi skjønner hvor langt unna vi er å være den unike, udødelige og uangripelige halvguden som Liriope har fortalt oss gjennom hele vår oppvekst at vi er, forvandles kjærligheten sakte men sikkert om til et bittert og inderlig hat. Kjærligheten til selvet blir til selvforakt, og selvforakt blir til samfunnshat, løgner, avvisning, skolemassakrer og en total mangel på respekt for livet og mennneskene som lever i det, til Ekkos, åtte finske ungdommers og millioner av andre pårørende menneskers fortvilelse. Narsissus blir til Nihilismus. Bly blir til blod. Kjærlighet blir til hat.

Ville jeg egentlig skrive noe ærlig? Vel, jeg ville vel først og fremst skrive noe bra. Noe jeg i ettertid vil kunne høste fruktene av, for så å nære mitt selvelskende sinn med for å holde hatet på armlengdes avstand enn så lenge. Opium til selvet!

For sa jeg ikke at jeg skulle komme tilbake til Narkossis? Narkossis er nemlig som tidligere nevnt opphavet til det greske ordet "Narkotikos" som igjen betyr "nummen", men som for de fleste av oss nok forbindes med narkotika i en mer generell forstand. Og da er vel ringen mer eller mindre sluttet. Nummenheten er nemlig hva som stopper meg fra å følge i Pekka-Erics fotspor, bedøvet av opiater kan jeg stagge mitt hat mot selv og samfunn. Som Narkossis kan jeg få fred. Som Narkossis kan jeg få fred på én eneste betingelse stilt av gudene: du kan ikke elske andre enn deg selv.

Og for dette beklager jeg på det dypeste, Ekko, for jeg ville så inderlig gjerne elske deg like høyt som jeg elsker meg, men selv jeg klarer ikke å holde vann i hendene mer enn i korte øyeblikk. For evig er jeg dømt til å stirre på vannet uten å kunne røre det, og som Narsissus blir dette min skjebne, min "rikdom" i all overskuelig fremtid. Din forbannelse har derimot alle muligheter til å brytes, for mens historien om Narsissus er en sannhet i form av å være en selvoppfyllende profeti (godt hjulpet av Tierisias og Liriope), er historien om Ekko en løgn, spunnet opp av ingen ringere enn Narsissus selv, med det mål for øyet å skyve sin beksvarte sammvittighet ut av sitt selvpinende sinns yttergrenser, og det er på tide å avsløre den løgnen for godt. Det er på høy tid at sannheten kommer for en dag, men jeg vet dessverre ikke lenger om jeg en gang vet hva ordet sannhet betyr.

Jeg lovet å være ærlig i dag, på ettårsdagen for Pekka-Eric Auvinens konfrontasjon med sin livsløgn, og i så måte kan du meget vel kalle meg for den løftebryteren jeg er, alltid har vært og sannsynligvis alltid kommer til å være, men jeg ber deg da vennlig om ikke å glemme hva ordspråket sier her i Laos, i hjertet av det gyldne triangel: aldri stol på en som bruker opium.