Ukas Fortelling Spunnet Rundt To Øl Uke 18: Jeg, en Indigo

Jeg vil helst ikke heve meg over leserne mine og jeg vet godt at dere helst vil lese om mine psykiske problemer, men for tiden kanaliserer jeg dem inn i arbeidet med Den Store Norske Anoreksiromanen (anoreksiromanen som skal ende alle anoreksiromaner) og derfor har jeg heller ikke hatt mye tid til overs til blogging. I dag har jeg imidlertid tenkt å gå inn på et annet leservennelig ofte neglisjert tema fra min side, nemlig spiritualitet.

Det begynte på toget. Jeg hadde tatt denne indianerlignende fyren i å se urovekkende ofte i min retning. Han satt og leste noen seter lenger framme i spisevogna men nesten hver gang jeg så opp hadde han blikket i min retning. jeg la ikke noe videre vekt på det. Jeg prøvde å spille poker med en alkoholiker men han ville bare fortelle om alle niggerne han hadde banket og fikk meg til å føle meg ubehagelig politisk korrekt så jeg la meg til å sove.

Da jeg våknet var det morgen og jeg ville spise. Men jeg ble ikke sulten, bare utålmodig og til slutt gikk ned i spisevogna og kjøpte en Heineken. Da jeg hadde betalt så jeg at indianeren sto bak meg i køen og kikket lurt og lenge på flaska i hånda mi. Jeg nikket kort og gikk. Noen hadde lagt en genser i setet mitt mens jeg var borte så jeg flyttet et sete bortover. Like etterpå kom indinaneren, tok genseren i fanget og satte seg. "Å, rett ved siden av deg. Enda bedre". Han rakte meg hånden. Tredve, maks førti år gammel men det lange håret og skabbete skjegget var nesten helt grått. "Noen gang hørt utrykket Indigo" spurte han prøvende. "Er ikke det en farge", sa jeg. "Det er DIN farge. Sjekk det ut på internett. Du er en av oss." "Hva faen" tenkte jeg og sa, "Sier du det? Dette må du forklare nærmere".

Han begynte å ramse opp kvaliteter han mente å se i meg. Snill. Kjapp i hodet. Det var ikke måte på. Men jeg synes alt stemte. Selvfølgelig, oppdemmet kreativitet, retningsløs, overlegen mine jevnaldrende, klarsynt, utvalgt. Jeg glemte helt min skeptiske innstilling. Han sa han hadde kjent utstrålingen min med en gang han gikk ombord på toget. Sa jeg måtte finne noe utenfor meg selv å bruke all den positive energien min på. Så reiste han seg uten forvarsel og forsvant. Jeg satt og klødde meg fornøyd på magen og lurte på hvilket nobelt formål jeg skulle dedikere meg til. Dette opptok meg resten av turen.

Egentlig gikk jeg bare av toget i Santa Fe fordi Neil Young nevner byen i en sang, men jeg hadde ingen bedre grunn til å gå av noe annet sted. Jeg ante ikke at stedet i dag er et gjennomkommersialisert mekka for middelaldrende hippiemødre, new-agere, enslige lungesvake menn og andre som liker å se på indianerkunst. Jeg hater indianerkunst. Jeg har ingenting imot indianere bare jeg slipper å se kunsten deres og høre om lidelsene deres men jeg har ennå ikke møtt et interessant menneske som finner indianere interessante. Hvis jeg forventet noe av Santa Fe var det mer i retning seksløpere og brennevin og sigarillos, og det fikk man også men bare i en svinedyr sjappe der overvektige ektemenn ble satt igjen når de ikke orket flere håndvevde pledd. Det var en katastrofe. Et jævla historisk samvittighetshus. Det var ikke et eneste menneske som ikke leste Buddhisme på hostellet og de ble helt bleke i ansiktet da jeg prøvde å få ut av dem hvor man kunne finne et indianercasino. Brukte ord som synd. Det verste var likevel at alle antagelig følte seg akkurat like utvalgte som meg og var overbevist om at sjela dems hadde farge. Frodige morsfigurer serverte meg urtekaffe og jeg strøk dem over de tørre hendene og fortalte om midnattssola, men etter en stund var det ikke til å holde ut lenger.

Av alle ting fant jeg en utrolig tvilsom kioskbiografi om Hemingway i bokhylla i resepsjonen. Det hjalp en stund men så begynte jeg selvfølgelig å føle at livet mitt var grusomt kjedelig og gikk på pub. Billig løsning men jeg ønsket også å teste ut om jeg kunne få noen gratis øl på min uimotståelige personlighet og positive utstråling. Jeg har en teknikk for dette og den har jeg tenkt å dele med mine kjære lesere. Jeg pleier å sitte i baren og tegne, mens jeg rugger hele overkropen fra side til side. Gjør små kast med hodet. Innimellom stopper jeg brått og kikker rundt meg. Det er lurt å kjøpe den første ølen selv og la den stå tom foran deg. Møte blikkene fra flest mulig potensielle velgjørere og snu deg sjenert bort. Jeg hadde flaks med at paret jeg fikk napp på kom fra Pittsburg, for jeg hadde byttet tog der på vei vestover og visste om alle bruene i byen. Det ble øl, men mye mulig jeg gjorde en tabbe da jeg drakk den i to glupske slurker. De reiste seg i hvert fall og gikk nesten med en gang. Kanskje like greit. Jeg er bare menneske, tross alt.