Jeg satt stille og fredelig på rommet mitt og gjemte meg for alt som kunne minne om familie hjemme i påskeferien da min far brøt opp den boltede døren og hevdet at det var vanlig kutyme at alle hjalp til med husets plikter. For matt til å protestere stavret jeg meg ned trappene for å hjelpe til med å lage middag. Når jeg setter igang med praktiske oppgaver som tar en viss tid liker jeg å gjøre det så effektivt og raskt som mulig slik at jeg skal sløse bort minst mulig av min dyrebare tid på trivialiteter, så jeg foreslo en form for arbeidsfordeling.
"Neida, nå tenkte jeg at jeg skulle lære deg å tilberede lammelår" var svaret jeg fikk. Noe som forsåvidt hadde vært greit nok hvis prosessen hadde vært hakket mer krevende enn å smøre inn et kjøttstykke med salt, pepper og marinade. Det forekom meg at beskjeden "Kan du smøre inn dette kjøttstykket med salt, pepper og marinade?" ville ført til et langt mer tidsbesparende resultat enn "Først tar du saltet, det står bak gryta der, og så tar du t-skjeen, og så drysser du saltet over låret" osv i all evighet mens man kunne kuttet opp frukt eller gjort noe annet fornuftig.
Nå er det ikke bare det fartsdempende i dette fenomenet som fascinerer meg. Jeg husker godt når jeg var yngre. Da var det alltid noe jeg skulle lære, fra hvordan jeg skiftet olje på en traktor til hvordan jeg skrudde støpsler fra hverandre for å fikse på slitte ledning-ender. Kom skal du lære, enten du vil det eller ei. Argumenter som "Å kjøre traktor er som å voldta din egen integritet" eller "Elektrikere er kompetente mennesker" kom man ingen vei med.
Jeg drøftet dette fenomenet med en venn, og han kjente seg i høyeste grad igjen. Faren hans hadde tatt ham med på lærerike eventyr bestående av alt fra måking av snø til opphenging av tøy. "Det er ingenting som er for intuitivt til at det må læres" var hans skjøre hjertesukk.
Jeg skulle gjerne skrevet mer om dette, men det er visstnok tvingende nødvendig for min far å bruke av vår alles felles tid til å lære meg hvordan man kan få en benløs kylling til å kvitre og danse. Derfor nøyer jeg med å stille dere lesere et par spørsmål. Hvor kommer all denne trangen til å lære bort fra? Hadde dere det slik? Hva kan gjøres--
Innlegg
Onkel Haralds memoarer (datert like før hans betimelige død)
for 11 år siden
2 kommentarer:
Hva skjer med motivasjonen om dagen, gutter?
Men ja, la meg i stikkordsform fortelle dere hva dette fenomenet dreier seg om:
* Foreldres oppgave er å lære opp barna til å klare seg i livet. Men etter at internett, interaktivt barne-TV og selvhjelpsvideoer for 2-5 kids kom på markedet er de stort sett blitt overflødige og ser seg nå tvunget til å lære oss det ingen kommersielle selskaper gidder produsere eller TV-kanaler gidder bruke sendetid på (jmfr.lammelårsmarinering)
* Å øse av sin kunnskap bedrer selvfølelsen. Selv om det bare er å lære et barn noe unyttig gagner foreldre 90% av sin selvtillit ved å gjøre nettopp det.
* Etter at barn byttet ut seljefløytespikking med voldelige Playstationspill og nettsex med kvisebefengte WoW-nerder i starten av tyveårene har foreldre nå kun en mulighet til å tilbringe verdifull tid sammen med sine barn: Lære dem unyttige ting innpakket som livsviktig kunnskap (som man egentlig bare kan Google dersom man noen gang skulle trenge den)
Velbekomme.
Deres Sara Mahala
Et ønske om å knytte sterkere bånd med sitt avkom?
Ja, det er ubestridelig en døv måte å knytte bånd på, men det er lzm enklere enn å sitte seg ned rundt sjakkbrettet med to glass vin og en "sigar", for så å begi seg inn i en diskusjon om determinisme, samtidslitteratur og tidsånden.
Legg inn en kommentar