En jeg kjenner hadde en gang ei kråke. Det var ei fin kråke, svart og bestemt. Dugelig vingespenn hadde den også, for kråke å være. Gutten og kråka var uadskillelige. Hver eneste dag når gutten kom hjem fra jobb på sykkelen sin, kom kråka flyvende ned fra trærne for å møte ham. Kråka satte seg på sykkelstyret, og så syklet siste biten sammen. Gutten og kråka. Hver dag.
Gutten var glad i kråka. Han ga den rikelig med mat og drikke hver dag. Nybakt brød, varm suppe og saltet kjøtt. Frisk melk fra kua i et stort trau. Hver dag. Kråka gikk aldri sulten til sengs.
Så en dag ble kråka syk. Den begynte å gråne og miste fjær. Gutten fortvilte, men hvor enn mye rykende varm suppe og hvor enn mye frisk melk han ga kråka, jo verre ble den. Svakere og svakere for hver dag som gikk, helt til den ikke en gang klarte å fly ned fra trærne og sette seg på sykkelstyret, slik den hadde gjort hver dag så lenge de hadde kjent hverandre.
Kråka var nå blek og fjærløs, og dette falt ikke i god jord hos de andre kråkene. Hver dag kom det en gjeng sorte kråker til huset der gutten bodde for å se på den syke kråka som nå nesten ikke kunne bevege seg. De sto rundt han i ring og skrek som bare kråker kan. Gutten jaget dem bort da han kom hjem fra arbeide, men i de timene han var borte, og han kunne ikke være hjemme fra jobben, var den syklige kråka fritt vilt for de andre nådeløse kråkene.
En dag kom gutten hjem fra jobben og fant kråka død på bakken. De andre kråkene hadde ribbet han helt fri for fjær, før de hadde hakket i hjel restene av den syke kråka med nebbene sine.
Gutten falt ned på kne og brast i gråt. Han forbannet all verdens ondskap og han forbannet seg selv. Hvordan kunne han la kråka bli så syk og svak? Hvordan kunne han la den dø?
Jævla idioten burde kanskje skjønt at kråker ikke spiser suppe og saltkjøtt. Kråker spiser da for faen kråkemat. Korn og små eplebiter og hvaenn.
Innlegg
Onkel Haralds memoarer (datert like før hans betimelige død)
for 11 år siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar