Ukas Idiot Uke 5: Henry Olsen

Jeg har ingenting usagt med verken sosialistpakk eller brunskjorter. Alle politikere er det samme for meg. Deres eneste oppgaver er å 1) beholde makten de har og 2) skaffe seg mer makt. Dette oppnår de ved å overbevise naut (les: alle som bruker stemmeretten sin) om at de ikke på noen måte er interessert i å male sin egen kake - i skarp kontrast til sine egne politiske motstandere.

Jeg er en evig forkjemper for demokratiet. Folk er idioter og idioter er veldig glade i å påpeke nettopp dét. Derfor mener ofte idiotene at det istedet burde vært opprettet en maktelite som bestemte ting, fordi det hadde vært mer effektivt. Historien viser selvfølgelig at det kun er effektivt for at statsoverhodet skal bake en jævlig stor kake med de utsultede kraniene til nasjones nyfødte barn som garnityr. Jeg skulle gjerne spist den samme kaka selv, men jeg hater å bruke tiden min på åpne konfrontasjoner med idioter. Derfor elsker jeg demokratiet. Det perfekte demokratiet handler om å gjøre prosessen med å tilegne seg selv makt så sakte at de som higer etter mer makt dør av alder før de får gjort skade på andre mennesker. Én idiot med en stor hammer er åpenbart farligere for min egen helse enn ti idioter med én slegge på deling.

Det er en gribb i Norges historie som gjorde en gjennomført flink jobb med å markedsføre seg selv som menneskevenn. Henry Olsen, kjent blant venner som Einar Gerhardsen og hos moren din som «landsfaderen», var en ussel kommunist og veiarbeider før han i samarbeid med tyskerne tok toget ned til fangeleiren Sachsenhausen i 1941. Der forlystet han seg på små barn hver morgen mens han ventet på at kjelen med kamille-te til SS-offiserene skulle koke opp. Etter tre år i Sachsenhausen, da smogen fra brente jødelik var blitt for tykk til å nyte høstsolen, søkte Henry Olsen seg tilbake til Norge. I november 1944 vant Olsen et lengre yatzi-parti mot Josef Terboven på pauserommet til Grini fangeleir og fikk dermed stillingen som partiformann i Arbeiderpartiet, sosialismens nye juggernaut. For å sikre seg makt i all fremtid så bestemte den nye regjeringen for å la nasjonens kommende generasjoner lide under sosialismens første knep: Likhetsprinsippet.

Jeg fikk mitt første ublide møte med likhetsprinsippet da jeg var iferd med å gå ut av ungdomsskolen og fikk vite at jeg slett ikke kunne gå på den videregående skolen som jeg selv ønsket, men at jeg måtte velge en skole fra den fylkeskommunen som foreldrene mine bor i. Det er et ganske stort problem hvis man kommer ifra Alta, og jeg måtte lide meg gjennom et år med inkompetent undervisning i et klasserom med snøfokk og fire andre elever før jeg skjønte hvilket smutthull i reglementet jeg kunne løpe igjennom. Ideen bak loven er vel at de flinkere elevene skal gjespe så mye av den sakte undervisningen slik at de dummere elevene i samme rom kan bli smittet med smarthetsbakterier gjennom luftveiene. Jeg aner ærlig talt ikke hvordan ideen kan forsvares, men jeg er sikker på at jeg ville ha blitt voldt ca. like mye stor skade av regjeringen uansett om Henry Olsen hadde vært scientolog, fascist eller maurer – såfremt maktdistrubisjonen hadde vært den samme.

Den begravde statsministeren var offisielt en motstander av okkupasjonen, samt at han sannsynligvis var satans god til å feie fortau før den tid. Dessverre er dette kvaliteter det synges kvad om. Da glir oppmerksomheten bort fra at Henry Olsen var en grusom baker uten omtanke for andre enn de som spiser rundt bordet hans. Det er denne avsporingen fra virkeligheten som politikerne får mer makt ifra, og makt er endelig; noe som vil si at jeg får mindre makt. Kill yr idols.