torsdag 29. januar 2009

Ukas Forsøk På å Oppnå Karakteren 6 i Norsk Videregående Skole Ved å Skrive Kåseri med Tema "Like Barn Leker Best" Uke 5: "Erlend, Ari og Hvermannsen"

Etter en innledning på nyhetsåret 2009 dominert av søvndyssende krigsstoff og skuldertrekkfrembringende barnelik i alle kanaler, er det en stor lettelse å endelig kunne åpne avisen i visshet om at man står overfor en leseropplevelse av noe mer substansiell karakter. Å lese om Gaza-stripens gjøren og laden kan i lengden best sammenlignes med å jobbe nattskiftet på margarinfabrikken, med alt dette innebærer av mekanisk underkastelse og indoktrinert rutinegeskjeft. I så måte var Ari Behns litterære fyllekjøring fra Nordkapp til Lindesnes i forrige uke, en kjærkommen forbrytelse mot et Media-Norge i asketisk stampe. Proporsjonalt positivt for oss med briller var det også at mannen fra en annen planet, Erlend Loe, samme morgen fant det for godt å stå opp med den skarpe pennen først. "Nei, nå skal jeg ut å se til hønene" lallet ganske sikkert unge Erlend for seg selv da han snublet i TV-apparatet som kona Gjertrud hadde satt ut på tunet i ketamin-rus, før han plutselig fant seg selv i et spindelvev av timer med svensk formiddagsfjernsyn. Samtidig, et halvt språkmessig stillehav unna, var unge Ari godt i gang med å bygge en livesize modell av det spanske krigsskipet "Se mamma, jeg kan få hva som helst på trykk!" som forsvant i Cortez-triangelet utenfor Fiji i 1662.

Uvitende om alle disse inntreffelser satt derimot tredjemann i denne; vår anekdotiske beretning fra det parallelle universet Styxifos 8, på trikken til NAV Søndre Nordstrand for å gjøre seg fet. Hvermannsen het han, og han hadde skrapet sammen ti sølvmynter til en avis sånn at trikketuren ikke skulle bli så kjedelig. Dagbladet het avisen, og den var full av kulørte bilder hvor ungdomspolitikere poserer med muskelsvinn, litt kruseduller signert prøverørsbarna til Anne Aasheim, samt en kjedelig seksjon som manglet både artige bilder og grafer om alkoholiserte foreldres Facebook-vaner ved navnet "Debatt". Nei, fysj, tenkte Hvermannsen, dette gidder jeg ikke lese. "Debatt" er for homoseksuelle tatere med snurrebart. Jeg løser heller en Sudoku... Men vent litt... Ække det... ??? ÆKKE DET HAN ARI BEHN!!!

Hvermannsen kunne nesten ikke tro sine øyne. Midt i denne kjedelige maurtuen av ord som infiserte avisens sider mellom sport og TV-guide, dukket det opp et kjent og kjært fjes. NÆMMEN ARI! Dette må jeg nesten lese, tenkte Hvermannsen høyt mens han gomlet på det han trodde var en stor plate med fruktnøtt, men som skulle vise seg å være vedtaket fra NAV som ville sikret han fri lunsj foran VG-TV resten av arbeidslivet. (Hvermannsen hadde nemlig en "JÆVLA VOND RYGG", og han hadde "FAEN MEG KRAV PÅ LITT AV HVERT blabla osv---".) Men Ari da, hehe, skogglo han lavt for seg selv, du er meg en surrebukk. Ikke lang tid tok det før skogglatter og glede ble fortynnet, fordreid og forkrøplet til en stiv vind av bitter skuffelse. DETTE ER JO BARE MASSE ORD!!! Skal jeg LESE alt dette?!?! Hvor er bildene!? Blablabla Erlend blabla masse METTAFORER og lange setninger. Nei vettu hva.

Ari og Erlend på sin side, var mest opptatt av å distingvere seg fra hverandre med hver sin lange pinne de hadde funnet i skogen. "Du og jeg er svært forskjellige, sa Erlend Loe første gang vi møttes" åpner Ari sitt debattinnlegg i Dagbladet med, og i samme øyeblikk reiser han en potensielt interessant debatt om hva som definerer "forskjellig". Til lesernes store glede kan man videre få høre om "hvilken fornøyelig divergens" de to representerer i norsk litteratur. Nå var ikke Hvermannsen like heldig som meg som har Wikipedia for hånden, men hadde han hatt det ville han også kunnet lese på svensk (norske Wikipedia har dessverre ikke tatt seg tid til å vie ordet "divergens" den oppmerksomhet det fortjener") at divergens i "matematiken betyder att gränsvärde saknas (se konvergens)" og at det också betyder noget i biologien om man bare vegrer å trykke seg videre. Hva Ari mener med dette vites ikke nøyaktig, men jeg vil tippe at det er et forsøk på å trekke en tykk linje mellom seg selv og Erlend Loe slik at folk skal kunne se forskjell på de to når de spaserer ned Akersgatas hvite fortau med 1,5 linjeavstands mellomrom. På vegne av Hvermannsen lurer jeg dog på hvor lett det er for Ari Behn å divergere seg fra sine forfatterkolleger ved å kommunisere med begreper som forgapning, meningsdanner og nevnte divergens?

Loe, som i følge Ari strekker seg langt for å tilfredsstille vår helt Hvermannsen med sin furubord-lingo, gjør på sin side et ærlig forsøk på å divergere seg fra Ari igjen, men jeg tviler på at Erling Fossen-referanser og ord som "blamere" vekker betydelige mengder sympati hos Loes uskyldig utpekte rekkekamerat Hvermannsen, om sistnevnte i det hele tatt klarer å navigere seg frem til http://www.bt.no/bergenpuls/blogg/filmblogg/article323606.ece mellom slagene i skinnsofaen.

Så hvor stor DIVERGENS er det egentlig mellom to norske forfattere født med tre års mellomrom, som begge gir ut relativt tynne bøker på relativt like forlag, som begge opptrer på Skavlan/Grosvold/Bokprogrammet 3.74 ganger i året i snitt og som begge har skrevet i samme Aftenposten-spalte for det samme publikummet, med samme font og det attpåtil samtidig? Ikke veldig stor, tror jeg de fleste med bostedsadresse i Moss ville svart, etter at de hadde fått et to timers lynkurs i ordets betydning innen matematikken, biologien og litteraturen. Det samme ville de nok svart både i Narvik og på Spydeberg, i Lofoten og på Rena. Ja, i hele vårt langstrakte kongerike ville man nok svart det samme, om man hadde lagt statistisk sentralbyrås subkontroversielle metoder for kvantitativ måling til grunn.

Klisjeer er til for en grunn, sa alltid en stygg jente i klassen min når hun ble nervøs for at noen skulle påpeke hennes asymmetriske ansikt, og hun har nok mye rett i dette. Om Aris forsøk på å definere og forevige furubordets litterære kvaliteter vil oppnå fremtidig klisjé-status gjenstår å se, men ett er i hvert fall sikkert: like barn leker fortsatt best. Og selv om det oppstår litt fornøyelig divergens dem i mellom fra tid til annen, vil nok Erlend også i fremtiden foretrekke å leke Wergeland og Welhaven med Ari på puterommet, fremfor å spise sandkaker og meitemark med Ole Johnny Hvermannsen bak skuret. Uten at jeg tror verken sistnevnte eller undertegnede kommer til å ta det så fryktelig tungt.

12 kommentarer:

Anonym sa...

Ari Behn er eklektisk mtp sine ordvalg (hehe)

ukas-idiot sa...

HEHE

Thea Sofie sa...

Veldig bra!

Anonym sa...

leste ikke alt men synns dere er flink !!

Anonym sa...

Hører dere? Han "synns dere er flink !!" Fjær i hatten fra han som ikke leste alt og heller ikke kan stave.

ukas-idiot sa...

"Anonym sa...

Hører dere? Han "synns dere er flink !!" Fjær i hatten fra han som ikke leste alt og heller ikke kan stave."

Vi gjøkke forskjell på folk, om det så er Hvermannsen, Kongs Salomo eller Jørgen hattemaker. Vårt nye motto er "kom i mine armer, små" og vår personlige ting er sangbok. Dessuten tror jeg han er en sånn en apekjeks-luring.

Anonym sa...

Ja, jeg synes det luktet litt Saxon-infantilisme.

Anonym sa...

Og hva ble karakteren?

ukas-idiot sa...

"Anonym sa...
Og hva ble karakteren?"

Får vite det neste onsdag.

ukas-idiot sa...

5/4 :(

Anonym sa...

5/4 er da bra det. Har dere ingen moralske kvaler ved å produsere en tekst som en tredjeperson bruker på den videregående skole?

ukas-idiot sa...

Vi bruker teksten selv. Vi går på videregående.