Ukas Idiot Uke 48: Otto Jespersen

Da du leser dette er jeg allerede død. Jeg regner ikke med at Otto Jespersen stilles til ansvar, mitt eneste håp er at noen få unge mennesker vil lese denne teksten. Og jeg har bedt om å få publisere det her på denne siden, for å nå ut til en generasjon som ellers vil skygge lengst mulig unna mine meningsytringer. Når noe provoserer meg blir irritasjonen oftere og oftere kvalt av følelsene avmakt og hjelpeløshet, fordi ingen det gjelder er interessert i å høre mine argumenter. Jeg beklager bryderiet, men jeg skal dø og har ingenting å tape. Det er lenge siden det ville falt meg inn å kaste bort tiden på smakløse humorprogrammer, så min kjennskap til Otto Jespersens seneste monolog på Torsdagsklubben koker ned til hva som sto sitert i gårsdagens Arbeiderblad. Men det opprørte meg slik at jeg ikke fikk sove i hele natt, jeg satt på sengekanten og tenkte på faren min. Han var et av ofrene i Sachenhausen. Slaktet ned i sin beste alder. Selv da alkoholismen var på det verste var han en renslig mann. Hadde verken lopper eller lus da han ble sendt dit. LESER DERE FORTSATT? Nei, jeg er ikke dum. Jeg skjønner hva Otto Jespersen prøver å si, men hvordan han kan applauderes på nasjonal TV for å ha utnyttet dette utilgivelige overgrepet på en stolt rase i forsøk på å provosere og dermed tillegge sine tomme ord en pervers tyngde, det vitner om en sivilisasjon som jeg ikke lenger har noen plass i. Straks jeg har skrevet ferdig skal jeg ta konsekvensene av det. Det er riktig som Kurt Valner sier: Jødehatet blomstrer i økonomiske nedgangstider. Snart får dere se. Det er tydelig at ingen har lært av historien. Jeg orker ikke oppleve dette igjen. Dere ler sikkert. Le. Jeg bryr meg ikke. Jeg har også lest Nietzsche. Jeg er ingen god person. Jeg voldtok en liten gutt på ferie i Marokko. Samme kveld lå jeg med kona mi. Hun ante ingenting. Jeg angrer ingenting. Jeg hatet faren min. Han tok på meg. Han hadde syfilis. Jeg prøvde å verve meg til Østfronten for å håne han, men de ville ikke ha meg. Jeg sendte brev til han i konsentrasjonsleiren og ba om penger. LIKER DERE MEG NÅ?. Men jeg skjerpet meg. Leste Koranen for å hate med omhu. Jeg hadde fred med meg selv. Nå orker jeg ikke mer. Alle vennene mine er døde. Kona mi vil ikke lenger ligge med meg. Hun har Altzheimer. Kjenner meg ikke igjen. Ingen ville utgi memoarene mine. De hadde ikke noe ord for dysleksi den gangen jeg gikk på skolen. Jeg havnet med mongoene. Det er den samme følelsen jeg får av å leve i disse dager. Men jeg var vant til det. Jeg hadde fred. Jeg hadde fortrengt alt sammen. Nå vil jeg bare dø. Jeg har laget et provisorisk gasskammer av dusjen min. Jeg brukte den likevel aldri. Dette er Otto Jespersen sin skyld. Håper dere voldtas av negere i Trondheimsveien og får AIDS alle sammen.

Ukas Reklame Uke 48: 333

"333 - A Compilation of images made by the art-collective T95PC and friends"

64 page illustrated book

In print soon!

pre-order/contact: huarakan (a) gmail . com

Ukas Ufrivillige Forsøk på Prostitisjon Uke 48: Vikarjobben

Det var med en ikke ubetydelig mengde vellyst at jeg skulle til å sette tennene mine i et timianmarinert andebryst/ lese en uhyre spennende forretningsproposisjon (som av uforståelige grunner hadde forvillet seg inn i min hotmails ekvivalent til Gulag: "søppelpost") fra en herreman med det velklingende og ikke minst tillitsvekkende navnet KEN KAMOKI (ja, med store bokstaver selvfølgelig, slik enhver mann med med respekt for seg selv ville valgt å skrive det) hvis begynte slik:

"ATTN: TO WHOM IT MAY COCERN.FIRST,I must solicit your strictest confidence in this transaction and I pray that my decision to contact you will be given a genuine approval considering the factthat we have not known each other before. My name is KEN KAMOKAI, the eldest son of late CHIEF SHADOL M. KAMOKAI, Who was the former chairman of GOLD and DIAMOND MINING CORPORATION IN SIERRA-LEONE. During the prevailing war/genocide in my country, my Father had a bullet shot by the rebels{ WEST SIDE BOYS} on his way travelling to Lusia-a city after FREETOWN the capital, along with his personal Assistance. His Assistance died on the spot while the U.N peace keeping force rescued my unconscious Father. He was later conveyed to ABIDJAN,capital of COTE D'IVOIRE for medical treatment, which he later died on the 5 June 2006. Before his death he confidence in me and revealed to me about the huge amount of money concealed in two boxes totalling USD$9.5million and Gold dust of 22karrat of 150KG which he deposit..."

Ikke før hadde mine indre elektroder og seratoniner hengitt seg i en spontan high five-reaksjon i visshet om at sierraleonsk millionrikdom nå kun var fire tastetrykk unna da det iltert banket på døren. DUNK DUNK DUNK, sa det. "Å nei", tenkte jeg, "denne dunkingen kommer til å bli stående som en Berlinmur mellom meg og min vest-afrikanske internettlykke om den ikke avtar sporentreks!", men den ville bare ikke gi seg. Slukøretet så jeg meg til slutt nødt til å forlate den elektroniske posten som bar bud om evig lykke blant tyrkiske jomfruer og menneskeskapte øyparadis i Dubai, for å åpne den fire meter høye eikedøren som skilte meg fra den omverden jeg, den postprematurt pensjonerte sakfører Rolfrik Ulfsen, hatet så intenst. "Hvem der?" snerret jeg som en rabiesbefengt kjøter på Gibraltar, "jeg venter ingen". Udyret ga seg likevel ikke og klemte seg målbevisst inn gjennom dørsprekken (også bedre kjent som facebook-chat) og presenterte seg som den pretensiøse motefotografen, utelivsmogulen og genrelle veien til evig lykke, Richard Eriksen. Mannen var i besittelse av et slags månefjes og bar en umiskjennelig dunst av fremtidig dekadense og sosiale angstanfall på min part, men han var ellers en trivelig fyr som tross alt likte å ligge med jenter opp til flere ganger i uken samt å drikke seg full på både absinth og sterkøl.

Det hadde akkurat gått ned en stygg ulykke på kontorene til en populærkulturell premisseleverandør av et nettmagasin i anledning gassovn, fortalte Eriksen, og de trengte visstnok sporenstreks dyktige vikarer for ikke å miste fiktiv statsstøtte og generell pandorisk tilgang til prepubertal møydom, og om ikke dét var nok hadde det av uviss grunn fløyet gjetord i den lille landsbygden om min fløyelsmyke fyllepenn og dens kvaliteter.

"Du kan få skrive om hva du vil så lenge du kun skriver om Mp3, obskure Youtubeklipp og remixer av Justice 12-tommere med bilder av t-skjorter på. Men det må skje fort!", stotret grevlingen videre, mens han kavet etter pust.

"EUFRAT OG TIGRIS" repliserte jeg i vill begeistring "dette har jo vært mitt livs drøm helt siden jeg begynte med briller og løsbart. Å skrive om efterfestene på Fisk & Vilt er jo som å danse hemningsøls rumba til østlandsk byplanlegging! MINST!" før jeg straks besvimte og slo hodet i sjeselongen med et brak. Jeg våknet neste morgen med en dundrende hodepine, et vagt minne om en trillion kroner som kunne vært mine om jeg bare ikke hadde vært så ubesluttsom og et ansikt nedskriblet med de kryptiske bokstavene "olavbm@gmail.com". Resten er histore, eller rettere sagt den historien du leser her akkurat nå. På gjensyn.

Ukas Fenomen Uke 48: The Bangkok Syndrome

Jeg har inderlig lyst til å skrive noe sant og dypt om umulig kjærlighet, men frykter så alt for meget Anonym og hans stikkende kommentarer i gaten "nei, dette her var tynne greier gitt". Jeg har et brennende ønske om å bygge revolusjonære manifest i stive permer som en gang for alle dementerer forestillingen om at alle eksisterende normer for livsførsel ikke er tuftet på annet enn løgn og forvridd sannhet fra synagoge og tempel, men jeg frykter at dette prosjektet vil gi meg veldig vondt i hodet etter veldig kort tid. Jeg vil så gjerne bære vann opp de tunge bakkene til hytta, men jeg frykter at det er så alt for sent. Jeg har en umåtelig trang til å skrike TANANARIVO, men frykten for at ATACAMA ikke vil la seg høre er bare så alt for stor.

Frykten holder meg alltid igjen og den kan banalt nok sammenlignes med et fengsel, en tvangstrøye, en møllesten eller hva enn de ville sammenlignet det med i en sånn en middelmådig tekst om frykt, de som sysler med slikt.

Det er med andre ord på høy tid å fjese frykten.

BREAKING NEWS
MUMBAI ATTACKS
Reuters: Gunmen terrorists hold westerners in Taj hotel

Jeg er ikke i Mumbai, dessverre, men jeg er ikke mer enn en 12 timers luftkondisjonert busstur fra den nylig okkuperte flyplassen Suvarnabhumi, Bangkok, hvor en gulkledd opponerende middelklasse med edle ambisjoner om opplyst enevelde prøver å bringe de sittende maktahavere i kne med diverse blokader og andre krumspring. Små bomber går av. Røde og gule mennesker slår hverandre i hodet med harde ting. En håndfull uskyldige bøter med livet.

Det hele synes for meg å tegne seg som et passende mål for en søkende ung mann med maisgult hår som ikke vet om han frykter døden mer enn livet eller den andre veien rundt. Et passende sted å stille sin diagnose for så å gå til innkjøp av store kvantum effektiv motgift.

23. august 1973 banet Janne Olsson og Clark Olofsson vei for den moderne klassikeren Dog Day Afternoon da de sjarmerte et knippe kvinnelige bankansatte på Norrmalmstorg i Stockholm med pistol og imaginært sprengstoff, og samtidens psykologer var ikke sent ute med å døpe det nyfødte fenomenet ved dets rette navn.

2. juli 2008 stiger den colombianske politikeren Íngrid Betancourt ut av et helikopter utenfor Bogotá etter seks år i FARC-geriljaens ubarmhjertige fangenskap og gjør et intervju med verdenspressen i ballparken av post-skjellsettende kommunikasjon, et intervju som dessverre ikke ble opphavet til noe syndrom, men som jeg allikevel er sikker på at jeg ikke kan være alene om å ha blitt beveget av. Og da snakker jeg ikke om den type bevegelse som oppstår hos ukompliserte følelsesvesener som løser sudoku og plutselig ser gråtende barn i Zimbabwe og må ty til mikrobølgevarmet eplepai for å døyve den ubehagelige og ukontrollerbare svelgeprosessen som oppstår i møte mellom fjernsyn og øye. Jeg snakker om den bevegelsen som oppstår hos meg og mine. Misunnelsen. Følelsen av lengsel etter å oppleve noe livsforandrende, noe skjellsettende. Følelsen av å komme gjennom det ved hjelp av viljestyrke, mot og karakter og komme ut av det med en apetitt på livet som ikke stopper ved eplepaiens banale yttergrenser. Følelsen av ro. Og ikke minst følelsen av et avklart forhold til frykt/liv/død, som så utvistelig lyste ut av Íngrids dype, mørke øyne en varm sommerdag i 2008.

"Det verste var insektene" er det eneste jeg husker av talte ord fra Betancourts munn, og jeg lurer faktisk på om jeg ikke rent lite kan relatere meg til disse talte ord. For insektene er det verste, selv om de insektene jeg plages av beveger seg på innsiden av kroppen i motsetning til dem som befolker Colombias tettvokste jungel. Det finnes riktignok insekter her også, i Sørøst-Asia, og det er liten tvil om at en runde med livstruende hemoragisk Dengue-feber hadde lært mine invortes termitter en lekse de sent vil glemme, men jeg trenger rett og slett noe mer håndfast. Aedes Aegypti er slik en lumsk og utilregnelig skapning, og bare fjols satser sine penger på lotteri og lykkehjul.

Et realt gisseldrama er hva jeg trenger for å klarne tankene. Et mørt og saftig stykke tidsrom innenfor fire hvite flyplassvegger, pyntet til fest med kalashnikov og maskerte menn, er det eneste som kan kjølne min kokende feber. Det eneste som kan eksterminere mine indre skadedyr og sette liv/død-skapet trygt på plass der det hører hjemme mellom reolen og rislampen Snabel fra Ikea.

Nå vet jeg ikke om denne artige sirkustroppen av oppviglerske Thai-elitister med det noe ironiske navnet Peoples Alliance for Democracy har for vane å kidnappe opplevelseshungrige eventyrere med maisgult hår og eksistensielle kvaler, men det må da være lov å håpe. Jeg setter meg tross alt ikke på en jævla buss i 12 timer uten et visst legitimt håp om at turen vil bære frukter.

"Westerners held hostage by gunmen at airport". Da snakker vi duft av grønn papaya neste morgen. Da skal jeg aldri snu meg tilbake i frykt.

Ukas Anekdotiske Beretning Uke 48: Oppgjør i Ullevålsgate

Her i Ukas Idiot er vi, som du helt sikkert vet, svært begeistret for å kaste ball mellom makt, moral og misantropi. Grunnet sin ustabile natur, hender det seg til stadighet at dette filosofiske hjemmebrentsapparatet går i lufta, hvilket resulterer i inntak av reseptbelagte rusmidler og turer på byen for å ta sentralasiasaken i egne hender. Det kommer svært sjelden noe godt ut av disse Judge Dredd-korstogene, men her om dagen var situasjonen en helt annen. Idioten lot seg temme. Vi vant. Og ingenting er bedre for soldaten med skyttergravsfot enn en håndfast seier å trøste seg på.

Det hele begynte med at lesberockbandet Heads Down in Dubai var i byen. Da jeg kjenner både Thelma Titov - bandets tamburinist, og Stefania Demidov – manager og burleskdanserinne, følte jeg meg forpliktet til å troppe opp. Etter konserten var vodkasøstrene tørste, og den næreste kneipa var uberegnelig nok Møllers; Oslos mest nedrige yngleplass, skapt for kaninkåte søttenåringer, av en flokk gretne menn fra Slovenia. ”To fulle menn” settes intravenøst gjennom jukeboksen, og har blitt spilt i så store doser at verselinjen ”sennep i ræva” fungerer som fullverdig sjekkereplikk. Allikevel befant vi oss i lokalet og sto i en liten ring og ropte til hverandre, som man gjør på Møllers. Etter noen minutter pirket en fremmed finger oss på ryggen. På markant bedugget trøndersk ble vi tilbudt audiens ved bordet, som boblet over av fulle øl.

”Vi vant på lotto i dag!”, ropte høvdingen i stammen til oss i det vi satte oss. ”Åttitusen!” Dette var altså årsaken til de store kvantaene drikkevarer som bød seg fram. Med mitt delvis utviklede sosialantropologinstinkt ga jeg meg over i begeistring og prøvde virkelig å møte flokken på deres egne premisser. Men det latet til at de hadde andre planer for meg. For mens både Titov og Demidov ble tatt godt imot, ble jeg sendt til ildprøve hos den trønderske medisinmannen.

”No drækk du hele”, sa han bestemt til meg og ga en av lottoølene. Ok, tenkte jeg, og fikk forhandlet meg fram til å ta den i to slurker. ”Du e en bra majn”, svarte han bestemt. To sekunder gikk før han på nytt forsøkte å overrekke meg en øl. ”No drækk du hele”, kommanderte han nok en gang. Svært unnskyldende sa jeg at jeg måtte vente litt, men halvveis i beklagelsen hevet han stemmen over meg og sa ”itj no tull no! No drækk du hele!” Han dytta den på meg, pressa den inn i hånda mi. Det var da jeg begynte å mistenke at dette ikke var vennliginnstilt sosialisering, men kynisk skjenking av en jypling som potensielt stod i veien for et ligg senere i kveld. Men jeg aktet ikke å gi meg, nei, dette molefonkne trøndertrollet med hvit skjort og pølsefingre skulle ikke vinne kappestriden han hadde lurt meg inn i. Jeg helte det i meg, ble møtt med det bekreftende nikket på at jeg hadde gjort noe bra fra medisinmannen, og sa svært kontrollert og avslappet til han at ”no mått æ fær og piss”. Vel inne på toalettet gjorde jeg meg noen kjappe observasjoner av haugene med avføring, før jeg på disiplinert vis vrengte magesekken. Espen Askeladden kunne ikke gjort det bedre på Oktoberfestival i München. Jeg var klar for mer.

Etter at halvparten av den fjerde ølen ble styrtet, var jeg forunderlig nok akseptert i stammen. Men ikke uten komplikasjoner. Både høvdingen og medisinmannen hadde fått det for seg at jeg var lege, og med jevn hyppighet ropte de ”Lægen!” og skulle ha meg til å legge øret mitt inntil brystet deres for å høre om alt var i orden. Jeg slang meg naivt på leken, underdanig som jeg følte meg, og gjorde intet forsøk på å forklare at jeg ikke var noen lege. Snart var det stengetid og jeg fant meg selv utenfor Møllers sammen med de samme menneskene og fikk servert sprit fra høvdingens lommelerke. Det gikk mer og mer opp for meg at jeg hadde mistet all kritisk sans og bevegd meg ut i en tilstand som antropologene beskriver som å ”go native”. Titov og Demidov var tydelig preget av skepsis, men vi takket allikevel ja til å bli med på postfest.

Vi satte kursen mot Høvdingens hjem. Bare minutter ut i marsjen, begynte han allikevel å veie invitasjonen sin på nytt. Han gjorde noen relativt eksplisitte forespørsler om seksuelt samkvem med de to kvinnene. Da de ikke slang seg på sennep i ræva-diskursen, stivnet Høvdingen til, og hans verden raste sammen. De varme ropene etter Lægen forsvant brått og brutalt i vinternatten. På dette tidspunktet hadde jeg vel og merke fått beina på jorda igjen, og jeg tenkte som så at det var en pokkers lettelse å skulle slippe å tilbringe morgentimene sammen med disse vaskebjørnene.

Stammen forsvant noen meter unna oss for å holde et ekstraordinært råd om den fortvilte situasjonen. Vi andre stoppet ved Vår Frelsers Gravlund for å se hvem av oss som kunne lokalisere flest voldtektsmenn. Da jeg etter tre lokaliserte eksemplarer snudde hodet mitt til venstre for å se om det var noen progresjon, kunne jeg observere hele stammen galoppere alt hva de maktet oppover bakken og vekk fra oss så fort som overhodet mulig. Vi var alle lettet over å få slippe, men syntes allikevel situasjonen vi hadde havnet i var bittersøt. Jeg så for meg hvordan den hånlige seierslatteren spredde seg på postfesten, hvordan håndflater klasket mot hverandre og hvordan praten gikk om hvor dyktige de hadde vært til å lure oss trill rundt. Før jeg visste ordet av det, stod Titov og konverserte med en ny mann, ikke en voldtektsmann fra gravlunden, men en forbipasserende. Han var en sykemeldt arkitekt med to barn og kjærlighetsblues over tapt nærhet til kone, og inviterte oss sporenstreks opp på rødvin, spinatsuppe og mango i Ullevålsgate. Vi takket ja.

Mannen rakk å låse opp inngangsdøra til leilighetskomplekset han bodde i og slippe oss inn, før vi hørte en kjent stemme bak oss. ”Ska vi itj fær på næsj!?” skrek en stemme. De hadde returnert, som onde spøkelser fra fortiden en ikke blir kvitt. Jeg vet ikke hvordan, men nå stod de der. Hele stammen gikk taktfast mot oss. Dette kunne ikke gå bra. De nærmet seg, skritt for skritt. Det var da vi gjorde en særdeles god kollektiv-rasjonell avgjørelse om å gjøre det klart og tydelig hvor landet egentlig lå. Demidov fikk ansvaret; hun flyttet arkitekten fra døra si, tok tak i den, og sa klart og tydelig ”Nå skal VI, på nachspiel.”, før hun autoritært smalt igjen døra foran de skuffede nesene.

De stod der apatisk og så på oss, uten den ringeste anelse om hva som nettopp hadde skjedd. Men i det sammensuriet av vonde følelser som manifesterte seg fysisk i ansiktene deres, var det én som dominerte: uforbeholden skuffelse. Jeg snudde meg mot de en siste gang i det heisdørene begynte å gå igjen. De stod der fortsatt. Og på den heisturen var jeg totalt overbevist om at det fantes rettferdighet i verden.

Jeg har intet mer å legge til enn at jeg var lykkelig, og at spinatsuppa som senere ble konsumert var av høy kvalitet.

Ukas Ravende Idiot Uke 47: Mathilde Faldbakken

Samtale har aldri vært min greie.

Den ovenforstående setningen er selvsagt skaperverkets kroneksempel på konseptet usannhet, da jeg alltid har satt pris på konversasjon over kaffe og helst scones. Likevel, hvis det hadde vært en sannhet så ville det vært en ærlig sak. Noen føler at samtale ikke er deres greie.

Blogg har aldri vært Mathilde Faldbakkens greie. Det sier hun selv, og det er helt greit. En ærlig sak. Det jeg ikke er like villig til å definere som greit er hennes forståelse for hva en blogg er. Den er tvert imot det jeg ville kalle høyst ugrei.

Ikke bare er ikke blogg Mathilde Faldbakkens greie, hun gir tydelig uttrykk for negative følelser ovenfor fenomenet. Her får nemlig folk muligheten til å fortelle om ting som ikke interesserer henne.

"Jeg har alltid sett på blogger som en gave til de PR-kåte, som ikke er glupe nok til å bli publisert på ”ordentlig,” men som allikevel føler en trang til å prakke meningene sine på folk." innleder hun med, før oppfølgeren "Har vi virkelig behov for enda en form for reality, der vanlige mennesker, uten noen form for relevant utdannelse eller erfaring, utfordrer sin egen intimsone? Svaret er i min mening opplagt." videre utfyller hvorfor hun ser på blogger som ikke bare et negativt tilskudd til hennes liv, men som en uheldig innflytelse på samfunnets kvalitet/utvikling.


Frøken, blogging er en kommunikasjonsform, et medium for kommunikasjon. I likhet med for eksempel muntlig dialog, signalisering med flagg eller brevdue. Jeg finner det uhyre merkelig og fremfor alt sykdomsfremkallende lite konstruktivt å omtale et medium for kommunikasjon på den foraktfulle måten du gjør. Det er åpenbart på bakgrunn av den erfaringen du har med innholdet i kommunikasjonen det benyttes til, og det er fryktelig ulogisk. Man går ikke ut og skyter med hagle mot sympatiske brevduer som kurrer så fint på bakgrunn av en oppfatning om at brevdueeiere flest har en tendens til å feste noen fryktelig tåpelige beskjeder til dueføtter. Jeg deler din erfaring rundt majoriteten av bloggeres evne til å engasjere/rimelig fraværende perspektiv på interesseverdien ved eget standpunkt i Irak-krigen, men teksten din er fortsatt et møllspist eksempel på en moteriktig bølge av fryktelig dårlig begrunnet aversjon mot det mest verdinøytrale man kan klare å oppdrive. En avis med blanke sider, rett og slett.

For oss som vokste opp i en tid der "samtale" ble oppmuntret fra pre barnehage mens "chatting" hadde en klang av skam i alle fall mine foreldre tok svært alvorlig bør det være betimelig å spørre seg om det kanskje er på tide å innføre logikk som eget skolefag før en fremtidig ungdomsbølge av usjarmerende morse-misbruk gjør uskyldige sjømenn til skyteskive for Facebook-grupper som "For oss som hater PR-kåte morse-brukere" og "S.O.S. meg i analen din veslevoksne ramp".

En annen ting som slår meg når jeg leser den relativt korte teksten du har benyttet så effektivt er at jeg har vanskelig for å forestille meg en mindre påtrengende kommunikasjonsform enn blogging. Å lese en blogg er så frivillig av natur at ditt forsøk på å anmelde voldtekt ikke bare blir henlagt, men i et fungerende rettsvesen også sender deg på tiltalebenken for grov intensjon om å manipulere systemet. Når du velger å lese en blogg har du spredd bena for innholdet på så inviterende vis at det skal praktiseres en rimelig brutal form for analsex før jeg får sympati for at du ikke likte det. Muntlig konversasjon kan være enerverende når den tar plass i din hørselssfære. Avisoverskrifter er det vanskelig å unngå når man skal kjøpe pannekaker og ost på butikken. Men en blogg, en blogg bare sitter der og er den mest beskjedne forglemmegeien. Hvem plages av en blogg?

Jo, den plages av en blogg som har kjøpt et budskap ukritisk fordi alle vennene dens kjøpte det og leser dårlige blogger på fritiden for å ha noe å snakke nedsettende om i fellesskap. Sistnevnte gjør jeg også når jeg skal kose meg, men takk høyere makter og måtte Herren tilgodese meg med en brevdue fra Himmelrik, jeg vet i alle fall hva blogging er.

En blogg skjenker mennesker med muligheten til å kommunisere et helt valgfritt budskap så ofte og så hyppig som de ønsker. Det foreligger et potensiale til å nå ut til et bredere publikum. Nevnte publikum har frihet til å absorbere hvilket budskap det vil til den tiden det vil og i det kvantum det ønsker. Selvsagt vil de fleste skrive søvndyssende beretninger om da tante Jorunn ga dem sin barndoms første ørefik for å ha leflet med fatalisme ved middagsbordet, men potensialet mediet har og dimensjonen det tilfører er da ubestridt positivt? Alle burde elske blogg, og det synes jeg du også skal når du får tenkt deg om.

Kritikere har en historie med å fortelle meg at jeg bruker mange ord på å si veldig lite, men nå har jeg i alle fall formulert meg presist. Jeg tror faktisk jeg har benyttet kommunikasjonsformen blogging til å fortelle nøyaktig hva jeg mente, på en prikk. Nå skal jeg tilgodese meg selv litt lese-tid, og fordype meg i ditt siste tilskudd til bloggscenen, "Tyven, Tyven!", samt onanere til blogg-bildet av deg der du smiler så frekt og yndig.

med utsøkt hilsen Vlad

Ukas Reisebrev Uke 47: Lao PDR

Uten skam skal jeg innrømme at jeg for tre måneder siden ikke visste at Laos var en nasjon. Det er nå ihvertfall en slags nasjon, uten at jeg forstår hvorfor den er det eller når den ble det. Byen vi først dro inn til heter Vientiane, landets hovedstad. Den appelerte til meg umiddelbart med sin identitetsforvirrede atmosfære. Alle folkeslag fra hele Asia og en betydelig gruppe franskmenn hadde satt fra seg sine kofferter og forsvunnet fra Laos etter å ha plyndret og sovet der i noen dager. Senere hadde de sinnsforstyrrede innfødte satt sammen alle restene i en vilkårlig rekkefølge og i et høyst bedagelig tempo. Det kinesiske gateteateret og den mørke Mekong-elva kilte sansene mine nok til at jeg bestemte meg for å følge med min reisevenn ut på en oppdagelsesferd rett etter vi hadde innlosjert oss på et gjestehus med en betenkelig odør. Jeg hadde fått ti minutters søvn på de siste førtifire timene da jeg gikk ifra soverommet og ut i natta, men tross mitt store sovehjerte så har tanken på eventyr alltid fristet meg mer enn lakener med jødesæd.

Vi bestilte en kald Beer Lao og en umenneskelig sterkt krydret salat på den første og beste kneipa langs elva. En sørkoreansk forretningsmann kom bort til meg med nervøse takter.
- Do you want to talk?
- ...about what?
- Ab-bout... s-something...
Utifra måten svinet svettet og stammet på så mistenkte jeg at dette bare kunne dreie seg om barneprostituerte og/eller salg og kjøp av hektogram med heroin, så jeg ristet avvisende på hodet og fortsatte å tygge på lotusbladene marinert i cayenne-pepper og svartedød. Min mer gatevante kamerat tok fatt i situasjonen og fikk vinket ham over på vårt bord igjen. Jeg prøvde forsonende å by på en øl for å myke opp situasjonen, men mannen nektet.
- I don't like drink. I don't like party, forklarte han oss.
- I like women.
Deretter begynte koreaneren å snakke lidenskapelig om alle kvinner i Laos og universet forøvrig. Da han fikk snakke uten avbrytelser så falt han inn i noen av de mest graverende nervøse rykningene jeg noen gang har sett på et menneske. Til slutt ga han oss visittkortet til kontoret han jobbet på og viste stolt frem et bilde av han og det som angivelig var kjæresten hans poserende foran en foss.
- See you tomorrow, sa Pekka med overbevisende røst.

Klokka var elleve, og byen begynte allerede å dø. Vi saumfarte sentrum i noen minutter før vi kom på sporet av de umisgjenkjennelige bassrytmene til sørøst-Asias psytrance; møllehusets eneste melodi. Ved første øyekast så virket alt som det skulle på en nattklubb som appelerer til turister. Jeg kunne ikke bevege meg til baren uten å bli klort opp av lange, hvite fingernegler og veggene var dekorert med prosjektorvisninger av hypnotiserende strippere. Uten noe forvarsel ble all harmonien brutt da en engelsklærer og fire asiatere festet instrumenter på seg selv og kapret scenen. Briten begynte å stemme i på noe som ikke kan ha vært annet enn en kjærlighetsvise fra Lao PDR. Publikum ble ville. I en insomniøs feberrus kunne jeg bare sakte og gradvis forstå hva som foregikk, men et kjapt blikk på min reisekamerat Pekka Kronenbourg idet bandet begynte å spille særdeles luftige covere av Bon Jovi bekreftet mine mistanker. Vi forlot alle verdisaker og løp for utgangen.

Det var ikke før vi fikk se byen i dagslys at vi begynte å få bange anelser om hva Vientiane egentlig hadde å by på. Hjertet av sentrum bestod av en fontene, to bakerier og et statsapotek hvor man ikke fikk kjøpt stort andre medisiner enn Repsils og piratkopierte Valium. (De hadde ikke engang ambisjoner om å stave navnet riktig – på pakningen stod det skrevet «Velium». Allikevel et godt kjøp til 15 kroner brettet.) Bevegde vi oss en kilometer unna hovedgata så befant vi oss på foten til en risplantasje med revesaks og bambusgjerde.
- Til helvete med dette, sa jeg og tok en buss til Vang Vieng.

Vang Vieng er et mekka for feststemte backpackere, noe som forklarer hvorfor alle restauranter i hele byen er villig til å servere «magic mushrooms» på enhver rett om du spør på en diskré måte. Hovedattraksjonen med byen er konseptet «tubing», noe som går ut på at man blir tildelt en stor perforert gummiring som man skal duppe ned elva med. Ser man en bar langs vannkanten som ser tiltalende ut så roper man på den lokale jungelslaven som haler deg inn med en lang stokk. Vel oppe i bambusslottet kan du se på australere høste jubel idet udyrene stuper kråke ned i vannet fra en liane, mens du selv bestiller en bøtte med sprit for ca. 20 kroner. Et såpass raffinert konsept tiltrekker seg mange unge mennesker, og for første gang siden vi kom til Laos så kunne vi beskue utenlanske jenter som ikke var stygt deformerte flodhester. En gruppe med nette svenske blondiner fanget oppmerksomheten min. Akkurat i det øyeblikket fem piller Velium begynte å slå inn med etanolen så gjorde jeg hva mitt første innstinkt alltid sier jeg bør gjøre når jeg møter skandinaviere utenfor Norge: Diskutere svensk høykultur.

Som vanlig ble jeg møtt med forvirrede blikk og total ignoranse om hva jeg faktisk snakket om, men i takt med at diksjonen min ble stadig mer uforståelig så dukket det opp en utilslørt fiendtlighet blant publikum som jeg fortsatt har en plagsom fysisk rekolleksjon av. Jeg forsøkte å snøvle frem de første verselinjene i Fredmans epistel no. 27 som en siste manøver, og siden var alle de fire jentene ytterst nøysommelige med å holde minst 200 meters avstand til meg. Det er forøvrig det siste jeg kan huske at jeg gjorde den dagen, annet enn at jeg frøs veldig da vi fløt ned til elvas siste endestasjon etter at sola var gått ned. Denne prosedyren gjentok jeg i to dager til, helt til vi konfronterte oss selv med livsgranskende spørsmål som «hva skiller oss egentlig fra Mallorca-turister?» og «finnes det en død som ikke er ensom?»
- Faen ta Vang Vieng, sa Pekka og tok bussen tilbake til Vientiane.

Vi tok sporenstreks inn på Lao Plaza, en hånende monolitt av luksus som er heiset til himmelen for alle innbyggerne i Vientiane å beskue. Resepsjonen rådet oss til å dra på Golden Stupa-festivalen. Det er en årlig feiring for buddhistiske munker og alle som vil ta bilde av dem. Intet menneske burde gå glipp av dette. Og heller ville ingen gå glipp av et bilde av oss og smilende munk ettersom vi var de eneste to hvite menneskene midt i blant tohundretusen feststemte asiatere som gikk i sakte runddans langs det gylne tempelet med brennende blomster i deres hender. Den samme ratioen av asiat til hvit var nesten til stede på Laos' hotteste utested, Don Chan Palace. Dessverre for meg var de to belgerne vi møtte på vei til stedet 1.70 høye, og alle over den høyden var påfallende grånende i håret og dessuten fornøyd med å danse stoldans mens de konfererte seg imellom om hvorvidt kveldens utvalgte var en ladyboy eller ikke. Ifra den andre siden av diskoteket kunne jeg se en livlig Pekka Kronenbourg tårne over hundre homofile asiatiske menn, trehundre lykkejegere og åttehundre prostituerte. Jeg er av samme høyde som Pekka, men jeg har svært dårligere syn, og tanken på at jeg kunne sees fra alle vinkler i lokalet ga meg et snev av forfølgelesvanvidd. Selv ikke på toalettet fikk jeg sjelefred da en fremmed mann begynte å massere skuldrene mine da jeg var iferd med å urinere i pissoaret. Dermed gjør man som man alltid gjør når det er umulig å gjøre seg usynlig: Man drikker seg full.

- Are you gay? Where is your boyfren? ble jeg spurt da jeg ignorerte ei Lao-jentes vulgære tilnærmelser.
Hun parodierte mitt androgyne kroppsspråk med grusom overdrivelse da jeg latet som jeg ble forulempet.
- You should become very beautiful ladyboy.
Slike fornærmelser tar jeg ikke fra hvem som helst, og en time senere satt jeg på scooteren hennes, på vei til hennes kollektiv av likesinnede. Vel inne så merket jeg at den sykehus-aktige belysningen tok stikket fra promillen min, men jeg gjorde allikevel et tappert forsøk for å overtale henne til å bli avbildet lett bekledd på MMS sammen med et A4-ark hvor Ukas Idiot-logoen skulle stå skrevet med blå kulepenn.
- You're crazy, sa hun istendig og begynte å ringe til alle som ville ta telefonen. Noen snakket hun lavmælt sammen med på engelsk, og jeg begynte å bli engstelig.
- I was just kidding, prøvde jeg meg på beklemt for å roe gemyttene. Venninnen hennes insisterte på at jeg skulle røyke speed (såkalt «jabba») sammen med henne. Selv om jeg vurderte å gjøre det som en ren fredspipe så valgte jeg heller å komplimentere det som må ha vært fotografiene av hennes sønn, som i virkeligheten var et heslig half-breed med blondt hår og skrå øyne.
- Fan ta arbeidet, tenkte jeg og var hjemme i min egen seng før soloppgang.

Min siste dag i Laos var satt av til å sitte alene på hotellrommet vårt og skrive denne teksten, og det hadde jeg også gjort hvis ikke musikken fra en terrasebar på hjørnet hadde lokket meg til å drikke meg full på absint, starte et jovialt slagsmål med en kortvokst expat, og deretter få et nervøst sammenbrudd på flyet til Phnom Penh. Det spiller forøvrig ingen rolle. Tid er et begrep som har mistet sin relevans: Jeg har for lenge siden gitt opp å forstå hva som foregår.

xoxo
Raptus Bergmann

Ukas Notis Uke 47: Driving Miss Atwood

"Usj, det er saa mange ekle gamle griser her", triller det entusiastisk ut av Ms Atwood direkte oversatt fra nasal Ivy League-amerikansk, mens hun slaar privatsjaafoeren, Kankun i nakken med en paraply i haap om at han skal trylle bort fire kubikkilometer tungtrafikk fra en Bangkoks mange motorveier. Hun er nemlig for sent ute til Steam Yoga-timen. "Jeg blir saa kvalm av alle saanne bleikfeite gamle menn paa Sukumvit med uskyldige smaa thai-jenter slynget rundt halsen. Det er umoralsk, og aa ymte frempaa noe annet har ingenting med liberalisme aa gjoere, for det vet jeg jeg gikk nemlig paa Columbia og foreldrene mine er saa kule atte". Jeg kunne selvsagt ikke sagt meg mer enig. Kjoep og salg av sex og annet svineri med solbriller paa, er djevelens verk nummer en og boer sporenstreks skuffes ut av den flate jordklodens ytterkanter med hissig kost, men jeg klarer allikevel ikke aa dy meg fra aa la tankene stroemme i retninger av undring naar hun konkluderer med at "de er bare ute etter en ting".

Det slaar meg liksom paa et vis at denne morbide menneskegruppen bedre kjent som engelskmenn med en del penger og en del behov for intimitet, saa alt for lett faar grafse til seg plassen som menneskehetens ypperste kreftsvulst, der jeg vandrer hvileloest alene langs de tettpekkede Soi-ene og skumtitter paa liv og levnad, mens diplomatdatteren gjoer sitt for aa redde verden paa en 200$ yogamatte i ambassadestroeket Silom. Hva med alle de ekle kroeplingene, spoer jeg meg selv hoeyt, i det en orangutanglignende skapning med et myntbeger i munnen og tre oeyne proever aa skrape seg inn under t-skjorten min. Er ikke han ogsaa bare ute etter en ting, dette svinet?

Hugge med sverd, saa jeg meg paa ett punkt noedt til, for aa bli kvitt dette og to andre vanskapte udyr som naa var i ferd med aa trekke meg ned i Bangkoks uendelige kloakksystem med det eneste maal for oeyet aa spise mine ukokte innvoller i sin eviggriske jakt paa proteiner. Foer jeg rakk aa toerke bladet rent for goblinblod, kjente jeg en varm haand paa skulderen og en myk stemme: "You allright there lad?". Blekfetbritisk har aldri lignet saa my paa taffelmusikk som akkurat i det jeg trekkes opp fra det blodstenkte fortauet og inn paa O'Flannagans av John (56) og hans nette hustru Nung (21) for en lindrende kopp kakao. De kan fortelle meg at man bare maa holde seg unna slike plasser hvor de spedalske vandrer, og at de ellers har vaert lykkelig gift i ett aar. Nung sier ikke stort annet enn "yes", men det er ok for meg, saa lenge hun ikke spiser innvollene mine til frokost. Og slik tror jeg de to ogsaa ser paa hverandre, mens vi sitter der og diskuterer alt fra tennis til elefanter med lystige undertoner paa den noe stigmatiserte Bangkok-cafeen.

"Nei, EQ har jeg faktisk aldri hoert om" er neste brannfakkel fra Ms Atwood en halvtime senere i samme bil etter fullfoert yogatime, som svar paa ett av ymse forsoek fra min side paa aa gjennoppta debatten om hva liberalisme egentlig betyr i praksis, men jeg innser raskt at jeg vil tjene Guds sak mest effektivt om jeg sakte lar samtalen gli tilbake inn paa to av hennes tre favorittsubjekter: barnearbeid i Burma/ Arrested Development. Jeg bare nikker hoeflig og foelger Kankuns kategoriske imperativ: la tankene flyte av gaarde i takt med trafikken, det er nok lurest.

Månedens trend: Ærlige tekster, mitt bidrag

Kapittel 1: Tidlig barndom

Når noen spør meg om oppveksten min pleier jeg alltid å trekke frem den geografiske lokasjonen som en negativ faktor. Det mener jeg også at den har vært, men å legge alt ansvaret for det min personlighet måtte finne på av usympatiske eller dysfunksjonelle ting idag over på Vossestrand lokalsamfunn ville nok være i overkant urettferdig. Siden jeg heller på ingen måte føler meg vel med tanken på noen som helst form for ansvar for noe som helst selv heller tenkte jeg i denne teksten å gjøre deterministisk rede for hvordan jeg utviklet nettopp den miksturen av mer eller mindre sjarmerende karaktertrekk som jeg besitter idag. Jeg husker ikke så mye fra min aller tidligste barndom, men noen minner har jeg. Kombinert med en del videoklipp min far foreviggjorde med et kamera på størrelse med objektet for dets linse og en rekke katolikk-style confessions fra en angrende mor tenker jeg nok vi skal klare å nøste opp trådene rimelig bra.

Det første jeg føler rimelig å nevne er at mine foreldre helt fra jeg ble født hadde et veldig bevisst forhold til barneoppdragelse. De trodde på en grad av disiplin, de trodde sterkt på viktigheten av å lære guttungen om riktig og galt, og de var veldig opptatt av det her med å sette grenser. Min mor, som dessverre var av den nervøse typen, lærte meg tydelig viktigheten av å ikke klatre i trær, ikke holde seg i ro i nærheten av giftige insekter og la være å plukke og spise tilfeldig viltvoksende sopp. Til gjengjeld ble jeg som førstefødt sønn tilgodesett med svært mye oppmerksomhet og stimulans. Det ble satt av mer tid enn man kan forvente selv fra de beste foreldre til turer i skogen med far, sanger og gitar på fanget til mor, billedbøker, puslespill, høytlesning og annet. Jeg hadde ikke særlig vidtrekkende kontakt med mennesker utenfor min familie de første årene, blant annet fordi nevnte kvinnelige opphav ikke stolte på at institusjonene i et arbeiderpartistyrt samfunn kunne ta hånd om hennes sønn på en adekvat måte. Jeg gikk aldri i barnehage.

Noen dager i barnepark ble det dog på et eller annet tidspunkt, og det er herfra jeg har det jeg tror er mitt første klare minne av noe som skjedde i mitt liv. Jeg må ha blitt en relativt ufordragelig unge av all oppmerksomheten, for jeg husker klart og tydelig, samt med gru, hvordan min mor tok meg på fersken i å høylydt erklære at Simen fikk IKKE lov til å være med og leke med meg og Petter. På det tidspunkt erindrer jeg at det falt meg fullstendig naturlig å komme med denslags uttalelse, og jeg kan overhodet ikke ha tenkt over at det kunne være slemt, for jeg husker klart som dagen hvordan ikke bare mitt første møte med dårlig samvittighet, men også en virkelig og oppriktig FORBAUSELSE, vellet gjennom kroppen da jeg så min mors like oppriktig sjokkerte og sinte blikk. Jeg vet ikke om jeg begynte å gråte, men jeg vet at for å skille ut og kvalifisere denne hendelsen som den første og en av svært få jeg husker fra disse årene så må det ha vært noe helt spesielt med den smerten jeg følte. Det kan ha vært mitt første bevisste møte med moral.

Etterhvert som jeg ble litt eldre flyttet den nå ekspanderte familien min til Voss. Jeg hadde fått to søstre, uten at de skal spille noe annet enn en ubetydelig birolle i denne lille beretning. Det som er vesentlig mer interessant i denne perioden er hvordan det etterhvert ble klart at min moralske oppvåkning hadde en enorm betydning for mitt fokus. Mine foreldre hadde foret meg det jeg i etterkant ser på som en unødvendig mengde eplepai bakt på frukt fra et visst tre i Edens Hage, og jeg hadde så mye kunnskap om godt og vondt at jeg nesten ikke fikk sove. For eksempel visste jeg at man ikke skulle lyve, og vissheten om hver eneste lille ubetydelige løgn jeg bevisst hadde kommet med plaget meg i årevis. Jeg brukte mye tid på å tenke på og aktivt huske alle disse løgnene, med den edle tanke i sinn å engang fortelle for eksempel mormor for eksempel at det ikke var sant at jeg hadde sett større ruter i et gulvbelegg enn dem hun adresserte ved et besøk på kjøpesenteret Arken utenfor Bergen, og deretter kanskje å få hennes tilgivelse for å ha løyet. Det var aldri noen frykt for å bli avslørt involvert i disse pinefulle tankeprosessene, ingen underliggende motiver. Bare en høyst reell sorg over å ha handlet i strid med det jeg visste var riktig.

Mange år senere skulle jeg kvitte meg med oppfatningen om at det er galt å lyve, men enn så lenge var edelhet viktig for meg. Jeg var så edel at jeg gikk mellom mobbere og mobbeofre jeg ikke kjente noen av da jeg etterhvert ble innlemmet i et eller annet førskoleprogram. Også her uten bevisste baktanker, sosialt sett var det ikke ditt mest effektive grep, men ut fra en impulsiv følelse av hva som var riktig og galt.

Hånd i hånd med alt dette var jeg et aktivt barn på kunnskaps- og hobbyfronten. Da jeg var på ferie i Danmark som fem-seksåring samlet jeg med meg mange kilo flinstein som jeg overtalte pappa til å ha med oss i bilen hjem til Norge. Ellers samlet jeg dyre- og dinosaurfigurer og pugget navnene på dem alle, lærte bokstavene og etterhvert å lese ved hjelp av en bok jeg hadde fått på søndagsskolen samt kyndig veiledning fra min far. Lego, temabøker om alt du kan tenke deg, det ble tatt ivrig i bruk av en ivrig liten gutt. Og det ville være en fornærmelse mot barn som vokser opp med mindre attentive foreldre å kalle responsen jeg fikk på min ivrighet for annet enn formidabel. Jeg ble behørig fortalt hvor flink og tidlig ute jeg var, og min kunnskap og mitt potensiale var ofte samtaletema når mamma og pappa hadde gjester på besøk. Da jeg begynte på skolen var jeg minst i klassen, men med svært stor tro på mine kunnskaper og dessuten med et gryende bevisst forhold til hvor edel, rettenkende og snill jeg egentlig var.

Ukas Idiot Uke 46: Armen i Vinkel

Som en følge av at jeg, lik forfatteren av den forrige teksten, hadde en oppvekst preget av stort kunnskapsinntak og lite fokus på realistiske forventninger, liker jeg idag å koble av med en fin quiz. Derfor samler jeg hver onsdag kveld mine beste venner fra margarinfabrikken, som ellers tar det meste av min tid, og setter sammen et konkurransedyktig quiz-lag til de ukentlige tilstelningene på Samfunnet på Bislet. Til tross for en musikalsk profil som virker inn på sentralnervesystemet og et generelt klientell som best kan betegnes som vampyren Nosferatus hoff for mental rådgivning har quizen blitt et ukentlig høydepunkt som jeg ser frem til med en ikke ubetydelig grad av velbehag.

Monumental var derfor min skuffelse da jeg nå på onsdag fikk hendene på informasjon som ved sin motbydelige natur skaket selve quizkonseptets grunnvoller. Det var noen i lokalet som ikke fløy rett.

Bevisene lå der for oss alle å se, men min og andres tro på en menneskelig kjerne av godhet og ærlighet hadde ført oss bak lyset i lang tid. Spørsmål som "Hva er Canadas nasjonaldag", "Hvor mange Emmy Awards har The Simpsons vunnet" og "Hvor mange fiske-jeksler har hvithaien på venstre side av underkjeven" burde ha vekket mistanke om annet enn en quizmaster med et emosjonelt forhold til akvakultur, men jeg var naiv. Jeg vurderte ikke engang muligheten for at vi kunne ha slike chazers iblant oss.

Quizlaget "Armen i Vinkel" troner ganske komfortabelt på toppen av sammenlagtlistene, på tross av at en visuell vurdering av deres kunnskapspotensiale ville vært rettferdig grunnlag for stryk på enhver ungdomsskoleeksamen. Hvordan er dette mulig? Jo, jeg ble på onsdag informert om at ikke bare var quizmaster i den første runden en del av laget deres, spørsmålene i runde to var ikke skrevet av den ærlig utseende jenta som leste dem opp, men av nok en ond greve med "Armen i Vinkel"-konnotasjoner. "Og," kunne min anonyme kilde med sixpence og palestinaskjerf fortelle, "slik har de holdt på i to år."

Målløs og bitter satte jeg meg ned for å tenke over de dyptrekkende følgene det jeg hadde hørt ville ha for mitt videre følelsesliv. Det gikk dog ikke lange tiden før jeg ble distrahert, da et "Armen i Vinkel"-medlem med stor kraft kastet en mandarin mot en av mine lagmedlemmer. "De åpner ild!" ropte jeg med gutteral røst, og kastet meg foran Døgnrytmens Julie for å om nødvendig skjerme henne for fremtidige flyvende sitrusfrukter med min egen kropp. Heldigvis dukket Hysteria opp og ryddet opp i tumultende med forbausende autoritet til å være så lav. Så gikk jeg hjem.

Holy Mountain Man`s

Her følger et lite utdrag av post-apokalypse romanen "Holy Mountain Man`s"
som slippes på Troll-I-Eske forlag 16.desember:


********


"Gratuleerer med dagen Smurfi"

"En bp-5 kake?!,, lol! Takk skal du ha Fritz. hva skal jeg si.."

"Måtte bruke vann fra taket. Det har jo ikke regnet på en stund,, uknow"

"Åh.."


Smurfi lå md brukket/spjelket bein i grotten ca 2000 meter over havet,
og over Knussedal.
De hadde berget seg dit på spektakulært vis under jordskjelvet, og de påfølgende stormene og flommene.
Tilbake lå et suburbant ødeland av pinneved og rødt vann..
støv fra atmosfæren hadde gjort vannet rødbrunt.
Solen hadde vært oppe i 3 dager først.
Jordens rotasjon hadde stoppet.
Han hadde lest om det, men avfeid det som babbel.
Det siste han hadde sett var hunden Baltus bli spiddet av et flyvende frimerke.


"Skal du ikke spise?"

"Jojo.. chill, jg må.. pisse først"

"Ok, jeg skal hjelpe deg"


Fritz hadde bært Smurfi den lange veien opp til grotta hvor de nå holdt hus.
Lillemetabjørn hadde de funnet skjelvende opprørt et stykke på veien.

Fritz var forlovet med Maria før alt dette.
Hun hadde ikke vært like heldig under flukten opp mot fjellet,
falt fra en skrent gjorde hun,
og Fritz forlot henne skrikende med knukket rygg.
Men hverken Smurfi, Fritz eller noen av de andre
tenkte eller brydde seg nevneverdig om sine forhenværende liv nede på bakken.
De 5 hadde funnet ro oppe i grotten, og levde nå i et slags åpent bigami.
Dette var normalt nå.
Lillemetabjørn som hadde vært en halvpsykotisk raver som likte å skrive belærende blogger om livet på planeten Tzar, var nesten helberedet.
Tilogmed benet til Smurfi var på vei til å gro.

Elektriker-kompisene Smurfi og Fritz hadde tross alt levd ganske normale liv
bare noen uker før.
Men skjebnen hadde ført dem og Lillemetabjørn sammen med Trond og Gudleik,
som var into det meste;
performance, sm, fekting, fisting og ikke minst konspiransjonsteori..
De hadde vært et par i flere år og kommet til grotta før de andre.
De visste katastrofen måtte komme.
De hadde ventet på den.
Så de bærte med seg haugevis av høykonsentrat-næringspulveret bp-5,
aggregat, dj-utstyr, lys, nips, utklednings-stæsj.
Når Fritz hadde kommet fram til grotta,
drassende på en nesten bevisstløs Smurfi
og en rablende Lillemetabjørn, fikk han selvsagt sjokk.
Det så ut som et mini homo-las vegas der inne.
Ferdig innredet nesten to tusen meter over havet,
mens stormer herjet på utsiden og moste Knussedal til flisepinner.
Men nå, noen uker senere hadde ting roet seg.
Det var relativt trygt å gå ut.


"Dere vet hvilken dag det er idag gutter?!.."

"Utkleednings-dag!!"

Trond og Gudleik kom brasende inn i grotta.

"Smurfi har bursdag idag" svarte Fritz

"ÅÅåååhh! Gratuleereeer darling!!"

"Thnx"

"Enda en grunn til å feiree!!" jamret Trond seg.

Tirsdag var utklednings-dag.
De dressa seg opp skikkelig, sminket hverandre,
danset frilynt til minimal techno, fjollet rundt og hadde sex.
Smurfi trengte litt ekstra omtanke der han lå,
men han hadde lært seg å like å bli pult i munnen.
Lillemetabjørn mixet plater.
Ingenting ville bli som før, når de en gang skulle angste seg ned i dalen.


"Ingenting kommer til å bli som før Fritz.. Du vet det?" sa Smurfi.

"Fuck Før,, det er Tirsdag."

Ukas Film Uke 46: 2001: A Space Odyssey

En dag jeg var ute og syklet for å møte noen venner skjedde det noe som skulle vise seg å forandre meg og min fremtid for alltid, men før jeg jeg går i gang med å fortelle historien om denne sykkelturens fatale konsekvenser for min fremtidige livsførsel og generelle gjerning, er jeg nødt til å fortelle litt om meg selv og mine tidlige år.

Jeg ble født og oppvokst, det herrens år da Gandhi traff norske kinoer, i et trygt og harmonisk lite nabolag vest for Smestad, hvorhen mine to kjære foreldre skånet meg og etterhvert også min yngre søster med et koselig lite soverom dekket av lyst brystpanel og grønnlig strietapet, en globus med lampe i og to billetter til Steinerskolen på Hovseter.



Dette var på slutten av 80-tallet, og livet var omtrent like rosenrødt som ornamentene på ullvesten mamma ikledde meg i et forsøk på å bygge en tsjekkisk sirkusartist ut av sin åtte år gamle, og ikke minst høyt elskede sønn, mens pappa røkte tobakk i sin kjære pipe av tre og bladde i en bok med påskriften JAQUES LACAN - Seminar IV "La relation d'objet". Pappa leste ofte i denne boken og andre av dens slag, hvorpå han med stor og smittende entusiasme, nesten rituelt, alltid brukte en blå kulepenn til å underlinje annenhver setning med ruglete blå linjer, kun avbrutt av små massasjeaktige bevegelser i området rundt hans eiendommelige Stalin-bart (hvis jeg i ettertid har sterke mistanker om at var et slags estetisk grep han tok i kjølvannet av studentopprøret, Paris 1968, som han, som den nesten parodisk distré intellektuelle mannen han (visstnok) var, rett og slett glemte å reversere i kjølvannet av det ikke fullt så glamorøse opprøret som fant sted der jeg befinner meg akkurat nå, i det herrens år 1979, da "Khmer Rouge" ble styrtet og sannheten om løgnen ble avslørt).

Som du kanskje allerede har skjønt, kjære leser, opparbeidet jeg meg tidlig et talent for, og ikke minst en stor glede ved å observere, absorbere og til slutt brilljere med store mengder overfladisk kunnskap om navn, hendelser og årstall, noe som i ettertid har preget mitt liv i en ikke ubetydelig grad både på godt og på vondt. For mens pappa svingte sin blå kulepenn over den fryktinngytende veggen av bokhyller som gapet over vår lille stue i Lybekkveien 39A, snurret jeg globusen rundt og rundt, mens oppglødde spørsmål fosset ut av meg, oppover min fars ikke veldig moteriktige bukseben og inn i hans noe (JAQUES LACAN-)preokkuperte sinn, dag etter dag, uke etter uke.

"Bolsjeviker kalte de seg, ja" kunne han feks svare gjennom pipen, for både han og jeg oppnådde allerede fra ung alder en ikke uttalt, men likefullt meget velfungerende pakt om at det viktigste tross alt var at JEG fikk bekreftet at jeg allerede kunne svaret på spørsmålene jeg stilte med slik en iver, og at HAN fikk bruke en tilfredstillende mengde av sin oppmerksomhet på Lacan og blå kulepenner. Mamma på sin side var heller ikke ukjent med artige aktiviteter i tospann med sønn. Hun likte feks spesielt godt å pryde seg med den busken av overflatekunnskap som sirklet rundt i mitt hode, lik jeg sirklet rundt den omtalte globusen med lys i mens jeg prossesserte gårsdagens nyvunnede trivia om sentral-amerikanske hovedstedsnavn og italienske filmtitler, i påsyn av venner og bekjente.

Jeg husker spesielt godt at hun elsket å få mannlige gjester, gjerne på besøk for kaffe, konversasjon med min far og om heldig et aldri så lite seduktivt blikk fra min mor, som jo tross alt var minst 10 år yngre enn de fleste i denne joviale omkretsen av intellektuelle menn som omslynget pappa og en aldri så liten fyrrighet av en akademisk muse, til å spørre meg om jeg visste navnet på hovedstaden i landet som før kaltes for "Øvre Volta" pre 1984. En kort, nesten sermoniell stillhet senket seg da som oftest før jeg med mitt obligatorisk lure smil selvsikkert lot bokstavene "OUAGADOUGOU" rulle av tungen, vel vitende om at bekreftelsen jeg ventet på ville fylle kroppen min som en deilig rus kun få sekunder senere, noe vi kanskje kan komme til å komme tilbake til ved en senere anledning i teksten. Livet på denne tiden var rett ut herlig, og ikke minst fylt med dyp mening og store doser berusende bekreftelse fra nær så vel som fra fjern.

En lang historie jeg hadde de hederligste intensjoner om å gjøre kort, er derimot i ferd med å bli nettopp lang, så jeg nøyer meg med å brekke opp kapittel to i stikkordsform, om dette ikke volder eventuelle lesere alt for store kognitive hodesmerter.

MER PIPE&BLÅ KULEPENN
MER GLOBUS/ATLAS/LEKSIKON/HØYFREKVENS AV SPØRSMÅL BETYDNINGSFULLE FOLK MED BART
SÆREMNER OM GANDHI OG FELLINI PÅ BARNE/UNGDOMSSKOLEN
SEN PUBERTET, NULL TØMMERHOGGING, NULL VANNBÆRING
SKILLSMISSE OG SJOKOLADEPUDDING MED VANILJESAUS NÅR PÅ BESØK HOS FAR
TETRAHYDROCANNBINOL--->METYLENDIOKSYMETAMFETAMIN--->LYSERGSYREDIETYLAMID
UTTER EMPTIENESS

Jeg befinner meg altså på min sykkel, året er 2001 og jeg har akkurat avsluttet den sommerferien som fulgte mitt siste skoleår, et skoleår som vel ikke akkurat kan betegnes som vellykket sett ut i fra det jeg i mitt lune hjørne ville kalt for en konform og verdikonservativ synsvinkel. Fortsatt full av unyttig overflatekunnskap om film, geografi og boktitler jeg aldri kom til å lese, i tillegg til en en gryende nysgjerrighet for destruktiv filosofi AKA russisk fatalisme og eksessiv dyrkelse av tomhet og meningsløshet, tråkker jeg iherdig pedalene opp de 300 meterene til min noe eldre/like lite vellykkede venn Anders for å røyke en god del hasj i en stor pipe og ganske sikkert også se en såkalt kvalitetsfilm samt konversere, slik en hver septemberdag dette året hadde fortonet seg så langt.

-----------------------------------------------------------------

BANG

-----------------------------------------------------------------

Jeg vet ikke med Anders, men livet mitt ble aldri det samme. FILM, min store lidenskap på den tiden, ble i hvert fall aldri det samme. For dette var den perfekte film, det perfekte drama, et aristotelisk mesterverk, bokstavlig talt en epifani av en romodyssé som klistret meg fast til stolen i to uker i strekk. Den inneholdt alt hva man kan ønske seg som patologisk konsument av underholdning og informasjon, en lysende globus av virkelighet og surrealisme, en uangripelig treaktsstruktur av kunstnerisk perfeksjon. Det var LIVE, det var Å leve.

Rett og slett var dette den største dagen i mitt liv, denne dagen da alle mine behov forsvant, alle mine bekymringer lettet og mitt evige sug etter uendelig bekreftelse var like fraværende som mannen bak det hele. Kunstneren. Geopolitikkens svar på Andy Warhol. Gud 2. Mannen som fylte mitt sentralnervesystem med flytende seratonin i to saumfulle uker, for så å forsvinne inn i oblivianen og å etterlate meg med den altomslyngende tomheten som skulle vise seg å fylle livet mitt helt frem til den dag i dag. Det sorte, hule treet.

En vakker høstdag i 2001 virket livet endelig meningsfylt igjen. I én dag følte jeg ren kjærlighet til livet, i én dag følte jeg ro. Nå, syv år senere er alt derimot igjen helt tomt. Alt jeg har igjen er unnyttig overflatekunnskap, unyttige ord og en globuslampe jeg fikk av en jeg nytteløst prøvde å elske i den epoken som i fremtiden vil komme til å bli sammenlignet med den aller mørkeste middelalder: post-9/11.

Mens vi venter på at et besøk fra det ytre rom og/eller apokalypsen skal komme og redde våre sjeler fra fortapelse og evig skjærsild, er det bare en ting å gjøre: fylle blodårene med så mye bekreftelse som overhodet mulig, være seg via blå kulepenn, pipe i tre eller rør og sølvbelagt papir.

when i see the towers fall
it cannot be denied..
that as a spectacle,
it is a realization of the mind

you see im standing on a mountain top
and letting out a scream
it is the language of the earth
its the language of the beasts

there is no point to look behind us,
we have left the corpse behind
because flesh is weak and forms break down,
they cannot last forever

Kom tilbake min elskede, og lev tomheten sammen med meg.

Ukas Idiot-magnet Uke 45: Bislett Kebab House

Ved siden av å skrive sporadiske gjesteblogger på Ukas Idiot, jobber jeg til daglig i en tegneseriebutikk hvor vi stort sett selger danske tegneseriealbum med pedofilpornografiske undertoner som har en voldsom appell blant trøndere som er i Oslo for å gå på landskamp, høre stadionrock på Valle Hovin eller gi penger til den kortvokste krøplingen som står og trikser en fotball med krykkene sine på Karl Johan. I helgene hender det dessuten at jeg tar på meg å huse mer siviliserte bønder som bare vil smake litt av storbyens safter for å holde ut tilværelsen som plantevannende utkantungdom. Jeg skulle gjerne fortalt at det dreide seg om halsløse helger spekket med heroin, hor og hærverk – men faktum er at det som regel blir med femten pils, fire kebab og en sightseeing av tiggerne i sentrum. Jeg har heller ingen dyptloddende kjennskap til byens metafysikk å tilby. Jeg var aldri bonde på landet, men er jeg bonde i byen god som noen. Dette skulle dog egentlig ikke handle om meg.

Derimot skal det handle om hvilke følelser som nærer seg på dette erfaringsgrunnlaget, og da finner vi blant annet et uforsonlig hat mot de to stedene som alle utenfor Ring 3 forbinder med Oslo: ”Friday’s” & ”Bislett Kebab House”. Jeg vet ikke hvordan dette oppsto, men disse to serveringskjedene har klart å vinne et solid rykte som selve jurtappene for alle tilreisende som vil melke byens potensial. Jeg skal ikke si noe verken om maten eller smaken. Og en saklig kritikk av Friday’s kunne fort endt opp som en utilsiktet pamflett for NKP Oppland. Det jeg ikke kan brenne inne med er en avsindig aggresjon mot enkelte medmenneskers uforklarlig entusiastiske forhold til Bislett Kebab House. Det kan smake hvor usaklig godt eller vondt det vil, men denne forpulte familiebedriften er i ferd med å få en morbid form for kult-status som gjør meg langt mer kvalm enn den kjøttfarsen de serverer.

Det begynte i 1995 som et skjørt og uskyldig tilskudd til fastfoodfloraen i Pilestredet. I 1997 ble de kåret til ”Best i test” da en dritings Dagbladet-journalist ramlet innom, noe som raskt ble innlemmet i den til da nokså spinkle logoen. I dag har de fire eller fem filialer med lang kø utenfor hver natt til søndag og en holdning som gjør skam på den mest hardnakkede jøde:

Samtidig som vi prøver å opprettholde kvaliteten på maten og renheten i lokalene jobber vi hele tiden med ideutvikling. For tiden var det noen i adm. som foreslo Bislett Kebab House klær til fans. At vi skulle åpne en butikk/nettbutikk hvor det er mulig for fans å kjøpe klær med vår logo på: f.eks capser, skjorter, t-skjorter, gensere, bukser ++++.

Jeg gikk inn på nettstedet deres, og fik vite at det under åpningen av Bislett Kebab House avd. Grünerløkka (sic!) møtte opp ett hundre og femti entusiaster som i tillegg til gratis mat kunne få med seg "både t-skjorter og annet stjæsj”. Slike nye utsalg omtaler de i sine meldinger til trofaste tilhengere konsekvent som ”beibier”, og nå i høst har de også ”satt Grorudalen på tjukka”. Det verste symptomet er kanskje likevel puritistene, de samme forståsegpåerne som dukker opp når gode musikere får gjennombruddet sitt for å fortelle hvor mye bedre det første albumet var. I FORUMET på hjemmesidene til Bislett Kebab House er puritistene selvfølgelig på pletten for å påpeke hvor utrolig mye bedre kebaben var på nittitallet, hvor mye mer kjærlighet det var i servicen, hvor mye mer følelse de la i sausen den gangen.

Alvoret i situasjonen gikk likevel ikke inn over meg før jeg oppdaget at stedet har 3 fangrupper på Facebook med nesten FEM TUSEN medlemmer til sammen. Hva slags liv lever disse menenskene? En av dem er Sabrina, som skriver: ”Har vaert i USA i 6 mnd naa, og det jeg savner mest er Bislett Bab. Kylling - uten loek og tomat! ♥” Jeg ber for henne.

Jeg har aldri hatt de romantiske forestillingene om å utvikle noe nært forhold til min lokale kebabslave. Det bør være mulig å gjennomskue dette salgstrikset nå. Jeg har ingen politiske motiver for å støtte den lokale pakistaneren i kampen mot 7/11 og Deli De Lucas stødige korstog gjennom byen. Jeg vil bare ha et variert utvalg med billig og god mat. Og i Bislett Kebab House ser jeg slutten på noe vakkert. Det kan bare gå en vei nå. De har allerede sikret seg støtten fra Rasistiske Trøndere og andre som synes det er tryggest å gå dit menyen vises på flatskjermer. Der de selger dispenserbrus og har logoen sin trykket på papiret du får maten servert i.

En gang handlet kebabmarkedet om å skape arbeidsplasser for brødre og fettere i hjemlandet. Men denne gangen er det for mye penger inne i bildet. På Facebook etterlyser fansen allerede toetasjers restauranter med sitteplasser nærmere Oslo S og egne utsalg ved T-banenedgangene i sentrum. I Trondheim og Nord-Norge skriker primærnæringsdrivende menn og kvinner seg hese etter dette endelige ugjendrivelige symptomet på sivilisasjon. Om få år kommer de fleste av kundene til å være totalt uvitende om at Bislett er et sted i Oslo, de kommer til å tro det er etternavnet til de to jødepakistanerene som kom til Norge for å tjene seg rike på en saus de arvet oppskriften til av mor sin. Før historien rekker å skrives er kanskje Bislett Stadion oppkalt etter den første sjappa, fortsatt liggende som en magnet på modige rånere litt lenger ned langs de forsvunne trikkeskinnene. Da skal jeg grave opp likene av Jan Erik Vold og Tore W. Tvedt og sørge for at tilreisende trøndere én eneste gang får skikkelig valuta for småpengene sine.

Ukas Mytologiske Gjenfortelling Uke 45: Νάρκισσος

Jeg sitter og følger det amerikanske valgkampskjølvannet på en hotell-TV i Lao P.D.R. og får ironisk nok en plutselig trang til å skrive noe ærlig, eller for å si det som det er: jeg får en plutselig og voldsom trang til å være ærlig, og det for første gang på veldig lang tid. Ikke at jeg ikke har ønsket å være ærlig før akkurat nå, for det tror jeg virkelig at jeg har, men jeg har tydeligvis ikke ønsket det nok til å sette ærligheten ut i livet. For mens alle verdens øyne er rettet mot historiens største helt per øyeblikk: Barack Hussein Obama, er mitt indre øye som alltid like fokusert på en helt vi må tilbake til antikkens Hellas for å iaktta, nemlig meg selv, bedre kjent som Narsissus, og det er et faktum som sjelden lar seg kombinere med hverken å skrive eller agere ærlighet.

Kort fortalt er Narsissus/Narkissos med overveiende sannsynlighet en oppdiktet figur, som går igjen i både romersk og gresk mytologi i ulike historier og former, og som også ganske sikkert er opphavet, ikke bare til begrepet "narsissisme", men også til ordet narkotika (Narkissos), noe vi skal komme tilbake til om ikke alt for lenge. I følge den myten vi skal ta hensyn til her i dag, ble Narsissus båret frem av nymfen Liriope hvis befrukter var ingen ringere enn elveguden Cephisus, tilbake i oldtidens greske gudeverden. Liriope, som den oppofrende og kjærlige moren hun var, gikk tidlig hen og søkte råd hos profeten Tieresias angående hennes elskede sønns fremtid, og Tieresias svarte da at Narsissus kunne leve så lenge han ville, om han bare lærte seg selv å kjenne. Allerede her er jeg nødt til å bryte opp i historien for å begynne den annonserte tautrekkingen av paralleller til eget liv. For også min mor, en samtidens nymfe av samme oppofrende karakter, befruktet av den intellektuelle elveguden hvis navn ikke vil bli nevnt her i dag, søkte råd hos en (postmoderne) profet, nærmere bestemt healeren Hugo, for å rådspørre om sin elskede sønns, på det tidspunktet, noe dystert utseende fremtid. "Han kommer til å bli veldig rik og veldig gammel" lød dommen, uten at det ble gjort klart hva slags rikdom han refererte til. Kanskje mente han rik på skremmende likheter med Narsissus og hans skjebne? La oss fortsette.

En dag da den vakre, unge Narsissus var ute i skogen for å jakte på villhjort, møtte han på den like vakre oreaden (fjellnymfen) Ekko, hvis evne til å selvstendig tale var blitt frarøvet henne av Hera, Zeus ektefelle, som straff for å ha distrahert henne med underholdende historier fra nymfenes verden, mens Zeus brukte anledningen til å kurtisere andre nymfer i ly av Ekkos seduktive fortellerstund.

Ekko falt øyeblikkelig i kjærlighet da hun så den forfengelige unggutten, men hun kunne ikke gjøre annet enn å forfølge ham lydløst gjennom skogen dag som natt i kraft av hennes forbannelse, inntil han en dag endelig tok seg bryet med å spørre henne "hvem er der?". Hvem er der?, svarte Ekko sin elskede øyeblikkelig tilbake (hvorav ordet "ekko" har sitt utspring) og det er et spørsmål jeg enda ikke har har klart å finne noe godt svar på, selv nå ti år etter mitt første møte med henne. Ekko forsøkte så å omfavne sin store kjærlighet i mangel på ord, men med kald skulder skjøv han henne bare unna og ba henne innstendig om å la ham være i fred.

Begge forlot vi hver vår Ekko fullstendig hjerteknust og i evig uvisshet om hun noen gang hadde lært oss å kjenne. Begge forlot vi Ekko for å omfavne vår store kjærlighet: oss selv, gjennom vårt speilbilde, refleksjonen i vannet. Vi forlot henne i skogen for å forfølge den umulige og uoppnåelige kjærligheten som til slutt ødela ham, som ødelegger henne og som nå er i ferd med å ødelegge meg: kjærligheten til selvet. For som vi alle vet er det å omfavne vann ett fullstendig umulig fjell å bestige.

Det begynner å nærme seg en time siden jeg skrev at jeg ønsket å skrive noe ærlig, men så langt føler jeg egentlig ikke at jeg har kommet veldig nære mitt uttalte mål. Velskrevet, kanskje, godt mulig også et småfikst stykke skrivekunst å flette sammen paralleler fra mitt eget liv med aspekter fra livet til en mytologisk karakter jeg er så uendelig lite alene om å være i besittelse av likheter med, men ærlig vet jeg ikke om det kan sies å være. I hvert fall ikke den villhjorten av ærlighet jeg er i skogen for å jakte på.

Sannsynligvis er denne teksten bare en av et åttesifret antall mer eller mindre like tekster skrevet med jevne mellomrom oppigjennom årtusener av frustrerte, selvopptatte unge menn verden over, med dårlig samvittighet og/eller et voksende hat mot seg selv og samfunnet rundt seg. Ganske sikkert korreleler mine tekster også relativt godt med tankene som stadig vokste seg stadig sterkere i Pekka-Eric Auvinens sinn frem til for nøyaktig ett år siden, da han, som meg, en dag satt seg ned for å skrive en ærlig liten tekst med sin .22 kalibers samfunnskritiske og selvforaktende penn.

Jeg er med andre ord ikke alene. Jeg er ikke unik. Jeg er ikke den eneste. Og når man elsker seg selv, sitt speilbilde, sin refleksjon i vannskorpen, forandres kjærlighet til hat i det øyeblikket man tar inn over seg dette faktum. I det øyeblikket vi skjønner hvor langt unna vi er å være den unike, udødelige og uangripelige halvguden som Liriope har fortalt oss gjennom hele vår oppvekst at vi er, forvandles kjærligheten sakte men sikkert om til et bittert og inderlig hat. Kjærligheten til selvet blir til selvforakt, og selvforakt blir til samfunnshat, løgner, avvisning, skolemassakrer og en total mangel på respekt for livet og mennneskene som lever i det, til Ekkos, åtte finske ungdommers og millioner av andre pårørende menneskers fortvilelse. Narsissus blir til Nihilismus. Bly blir til blod. Kjærlighet blir til hat.

Ville jeg egentlig skrive noe ærlig? Vel, jeg ville vel først og fremst skrive noe bra. Noe jeg i ettertid vil kunne høste fruktene av, for så å nære mitt selvelskende sinn med for å holde hatet på armlengdes avstand enn så lenge. Opium til selvet!

For sa jeg ikke at jeg skulle komme tilbake til Narkossis? Narkossis er nemlig som tidligere nevnt opphavet til det greske ordet "Narkotikos" som igjen betyr "nummen", men som for de fleste av oss nok forbindes med narkotika i en mer generell forstand. Og da er vel ringen mer eller mindre sluttet. Nummenheten er nemlig hva som stopper meg fra å følge i Pekka-Erics fotspor, bedøvet av opiater kan jeg stagge mitt hat mot selv og samfunn. Som Narkossis kan jeg få fred. Som Narkossis kan jeg få fred på én eneste betingelse stilt av gudene: du kan ikke elske andre enn deg selv.

Og for dette beklager jeg på det dypeste, Ekko, for jeg ville så inderlig gjerne elske deg like høyt som jeg elsker meg, men selv jeg klarer ikke å holde vann i hendene mer enn i korte øyeblikk. For evig er jeg dømt til å stirre på vannet uten å kunne røre det, og som Narsissus blir dette min skjebne, min "rikdom" i all overskuelig fremtid. Din forbannelse har derimot alle muligheter til å brytes, for mens historien om Narsissus er en sannhet i form av å være en selvoppfyllende profeti (godt hjulpet av Tierisias og Liriope), er historien om Ekko en løgn, spunnet opp av ingen ringere enn Narsissus selv, med det mål for øyet å skyve sin beksvarte sammvittighet ut av sitt selvpinende sinns yttergrenser, og det er på tide å avsløre den løgnen for godt. Det er på høy tid at sannheten kommer for en dag, men jeg vet dessverre ikke lenger om jeg en gang vet hva ordet sannhet betyr.

Jeg lovet å være ærlig i dag, på ettårsdagen for Pekka-Eric Auvinens konfrontasjon med sin livsløgn, og i så måte kan du meget vel kalle meg for den løftebryteren jeg er, alltid har vært og sannsynligvis alltid kommer til å være, men jeg ber deg da vennlig om ikke å glemme hva ordspråket sier her i Laos, i hjertet av det gyldne triangel: aldri stol på en som bruker opium.

Ukas Veddemål Uke 45: Hor og Pene Hunder

I en opphetet diskusjon om hvorvidt min reisekompanjung Raptus Bergmann sov i enten 10 eller 14 timer om dagen, så falt vi til enighet om at han skulle trosse mine påstander ved å holde seg våken i 40 timer sammenhengende, og vips så var et nytt ukentlig konsept født her på bloggen.

Enhver attenårig hvitruss med tilhørende knuter ville fnyst og hånledd av denne utfordringen, men Raptus har verken et asketisk forhold til alkohol eller benzodiazepiner. Selv om jeg velger å tro at min gode venn har viljestyrke nok til å holde seg unna valiumsposen i to dager for å unngå å gjøre sin magre bankkonto enda mer sulten, så har han et sovehjerte som ikke tar hensyn til verken overlevelse eller å føre rasen sin videre når øyelokkene først begynner å falle ned på hans tungt nærsynte pupiller. 

Natt til den femte november (GMT +7) er tidspunktet han må holde seg våken til, og før den tid har vi to flyavganger og en hotellinnsjekking i Laos' hovedstad foran oss. Hvis Raptus får et katapleksisk anfall og sikler med øynene sine lukket på en stol i ankomsthallen på Suvarnabhumi Airport, så vinner jeg ett stykk tur-retur billett til Fillipinene eller Andaman-øygruppen utenfor India (valget er mitt). 

Hvis Raptus klarer å overvinne døsigheten som rir hans sjel etter kun tolv våketimer er det mitt ansvar å transportere oss begge til Kambodias hovedstad, for deretter å bestikke det kambodsjanske militæret til å la herr Bergmann oppfylle sitt livs drøm, å fyre av en rakettkaster mot et levende dyr (ordet på gata sier at å likvidere en ku bare koster 100$).

Deres jobb er å spå resultatet for hva som kommer til å skje. Skriv en lettfattelig kommentar om hvorvidt Raptus Bergmann vil klare å holde seg våken i førti timer. Deretter vil vi telle opp stemmene, og hvis flertallet har rett vil jeg overtale den første og beste lokale prostituterte jenta til å vise brystene sine foran kamera holdende en papplate hvis påskrift vil lyde "Jeg Er Ukas Idiot". Hvis flertallet av leserne tipper feil må dere nøye dere med en billedserie av søte Shi Tzu-hunder iført hårsløyfe og et utvalg hjerteknusende bastarder med stygg pels.

Bildebevis fra utfallet av veddemålet (enten folkelivet i Manila eller avfyring av M60 m.m.) vil bli postet en gang i fremtiden. Sett i gang-! Jeg må kle meg lommeboken og traske slukøret bort til øyas eneste Michelin-restaurant for å gjøre opp for forrige ukes tapte veddemål materialisert ved et stk 4k bahts australsk Angus-biff marinert i rosmarin som snart havner i Raptus' romlende buk (og som forhåpentligvis vil gjøre han blid og døsig).

Yours sincerely, Pekka Kronenbourg.

Ukas Idiot-film Uke 44: American Gangster

When in Rome, do as the Romans heter det visst, og selv om undertegnede som kjent bare ser en og en halv spillefilm i tiåret, kan selv ikke jeg unngå å skumtitte litt på filmkanelen Star, som av uviss grunn herjer alle sørøst-asiatiske midrange-hoteller som en pandemisk luftveisssykdom, når jeg nå gjennomgår det ukentlige AC/varm dusj-ritualet etter fjorten harde bungalowdager med ondmygg, hoppende edderkopp, margarinluft ogsåvidere.

"Heldiggris", ville nok vår alles store helt Jon Selås kalt meg om han hadde visst at det var nettopp American Gangster som ble vist skal man tro hans anmeldelelse av filmen i VG som jeg googlet i all kjedsommelighet, men jeg ville nok selv valgt et mer estetisk ord som feks "nyresten" eller "gruppevoldtekt i Johannesburg", for at denne filmen har kommet i nærheten av 8 på IMDB, slår meg som fullstendig ubegripelig.

Det finnes riktig nok mange andre mysterier opp igjennom verdenshistorien. På http://www.wikipedia.org/ kan man lese om den gigantiske sivilisasjonen Atlantis som på forunderlig vis sank ned i havet og forsvant for evig tid, og på National Geographic Channel kan du slå i hjel uendelige halvtimer på lurvete snømenn, glupske havormer og frådende varvulver i de dypeste av de dype skoger. Gjennom mine linser fortoner derimot alle disse merkverdighetene seg som rett opp i dagen sett i forhold til vår tids kanskje aller største mysterium: hvordan Verdens Gang-ansatte Jon Sudbø Selås klarte å gi denne filmen seks øyne på terningen sin.

Selve handlingen i American Gangster dreier seg med stor og smittende entusiasme, i all hovedsak rundt den velmenende samt brilliante SVARTE narkobaronen Frank Lucas som i slår seg opp med en godt over middels stor heroinbutikk i Harlem, NY, parallelt med Vietnamkrigen på 70-tallet og blablablablabla noe med en mentor og noe greier, glemte resten av plottet i det sekundet jeg skrudde over på ESPN. I tillegg til deilig Singha i minibaren + velduftene håndklær med inskripsjonen Bayshore Hotel har denne produksjonens eminente manusforfatter-team i tillegg klart å harke opp en god gammeldags antagonist som Denzel Washington kan leke med frem til den befriende rulleteksten dukker opp på slutten der.

Den HVITE politimannen Richie Etellerannet, bedre kjent som den ærligste personen ansatt i offentlig sektor piktert på denne siden av Serpico (overhodet ingen sammenligning forøvrig), setter ekteskap/farskap i overhengende fare ved å hengi seg fullstendig til sin, fra min synsvinkel, tilsynelatende totalt umotiverte hobby: å rive ned alt Frank Lucas har bygget opp i løpet av filmens ca to timer med en flaske sprit i den ene hånda og en død ugle i den andre.

"Kriminelt god!" har Jon Selås valgt som overskrift for sin anmeldelse av denne lausungen, og han fikk sikkert vann i munnen av egen innbilt fortreffelighet i det han fakset dette til desken, men det hjelper lite når overskriften i praksis er like misvisende som reklamene for "turistperlen Angola" som fra tid til annen er å finne på CNN. For denne filmen er rett og slett kriminelt dårlig. At den også er en gigantisk fruktsmoothie av et multiplagiat er én ting, men selv isolert fra dette faktum kan jeg slå fast at dette er en fullstendig mislykket film sett fra et 100% objektivt kunstnerisk perspektiv, selv med halvparten av mine øyne hvilende på AC-fjerkontrollen gjennom filmens saumfulle minutter.

Hovedgrunnen til dette er ikke det faktum at coveret er en totalt morbid ripoff av Scarface, selv om det alene er god nok grunn til å slakte hele prosjektet med machete, men det er faktisk noe så enkelt som at at karakterene i filmen er utrolig dårlig skrevet. Denzel Washington går på tidenes mest drøvtyggende autopilot som farget, sterk mann med plan, og med dette manuset er det nesten så jeg unnskylder ham. For de av dere som ikke er praktiserende nihilister og som har har sett Training Day, må det være ganske trist å se hvor lite engasjerende denne tidvis brilliante skuespilleren kan fremstå med det "rette" materialet. Crowes innsats er det selvsagt ingenting å si noe om, da han som alltid engasjerer på linje med TV-badminton uten lyd via sitt eneste ansiktsutrykk: (:\), så vi kaster ikke bort mer verdifull potetgulltid på ham før i neste avsnitt.

Selås fortsetter i likhet med nevnte Crowe i velkjent stil: "Denne filmen har alt! Stort, klassisk drama, sitrende spenning, brutalitet og kjærlighet, fullstendig troverdige roller, grusomt forfall, svimlende rikdom, en tidskoloritt med alt fra det krigsødelagte USA til tusenvis av elendige narkoofre." Jeg vet ikke hva du mener med ordet "troverdig" Jon Selås, men sist jeg sjekket vokste ikke troverdige politimenn som leverer tilbake en million dollar i umerkede sedler funnet i totalt avsidesliggende smug, akkurat på trær i Harlem rundt 1972. I 2008 derimot, krever jeg faktisk at en av tidenes mest bejublede filmskapere klarer å fortelle at Russel Crowe er en alright fyr på et noe mer subtilt vis enn via denne Mikke Mus-scenen, men all den tid filmen ikke ville hatt noen som helst bruk for hans rollefigur uten nevnte sekvens, kan det vel til en viss grad forsvares fra et Downs syndrom-perspektiv at den er innlemmet i manuskriptet.

Og kjære Jon Albert Selås, hvordan i all verden kan man "sitre av spenning" når en hvilken som helst middels oppegående ungdomsskoleelev vokst opp med fjernsynsapparat, med kirurgisk presisjon kan forutsi hvert eneste en av filmens kommende trekk til en hver tid?! Jeg har faktisk ikke sett en mer forutsigbar og klisefylt historie siden Buddy tvang seg inn i min bevissthet en dag jeg ikke husker når var, og det sier sitt og mere til. "Svimlende rikdom, brutalitet, kjærlighet og grusomt forfall" er vel ei heller målenheter for kvalitet isolert sett, men den skal få et ekstra øye for tidskoloritten. Stilig med søttitallsklær og "110th street", gitt.

Traileren synes jeg dog å huske at var litt raff, og hadde man ikke visst bedre skulle en nesten tro at det var nettopp denne Pulitzer-Jon baserte anmeldelsen på: "Kort sagt: Kan man spørre om noe mer? Neppe!" Nja, man kan vel kanskje være så bråkjekk å be om en kvartoriginal historie med to hovedkarakterer som har mer enn én dimensjon på deling, når selveste Ridley Scott først øser ut statsbudsjettet til Papa New Guinea for å blidgjøre sine kroknesede venner i L.A.?

Det er sjelden jeg angrer bittert på at jeg ikke brukte de siste to timene på å gå barbeint inn i en bekmørk jungel for å lete etter giftige dyr og planter med føttene i stedet for å se på TV i en deilig dobbeltseng, men det gjør jeg faktisk akkurat nå. For denne filmen var like dårlig som anmeldesen, og det bildet bør si mer enn tusen ord, bokstavelig talt. Kort oppsummert er det langt flere enn Frank Lucas som bør straffeforfølges om rettferdighet skal skje fyllest. Og rettferdighet er som kjent det viktigste som finnes, i hvert fall for oss her i Ukas Idiot.

(De av dere som synes det er meget mongoloid å anmelde 74 uker gamle filmer kan bare dra til Blokksberg, for jeg har diskutert dette intenst med to thailandske vaskekoner ved bassenget og de kalte det for "et avantgardistisk bloggervalg" mens de smilte bredt med sine nydelige tenner )