Ukas Reisebrev Uke 43: Koh-Existence

Til mange ærlige sjelers overraskelse mottar vårt lille filantropiske ukeblad faktisk en ikke ubetydelig mengde kritikk pr e-post, telegram og brevdue, men ukvemsord av typen "pretensiøs", "strebersk", "tyfoidfeber" og "ukledelig arroganse" preller som dere kanskje allerede har skjønt av som vann-på-gås. Det er derimot én avart av det godfolk liker å kalle for konstruktiv kritikk som virkelig faller meg/oss tungt for brystet, og det er at vi tydeligvis ikke er INFORMATIVE nok. Dere vil vite mer om oss og hva vi sysler med, ikke bare lese anekdoter om krokodillen som kjøpte for små slagstøvler. Og dette er en kritikk jeg meget vel kan forstå, all den tid vi på mange måter er selve representanten for en hel generasjon hvileløse døgenikter og andre unge mennesker med ekstensielle kriser og/eller et berettiget hat mot samfunnet og dets mange defekter. Bloggerjungelens énfant terrible, internets svar på Jim Jones, Livets Vann. Dere lurer rett og slett fælt på hvem deres helter egentlig er, hvor mange kilometer de beveger sine føtter til en hver tid og ikke minst i hvilken retning. Vel, deres bønner har blitt hørt, prossessert og diskutert blant oss (den stadig voksende redaksjonen), og i motsetning til Gud har vi bestemt oss for å ta deres foldede hender til etteretning og følgelig ta et skritt i en mer informativ retning. So here it goes:

Etter en hektisk uke i Tokyo, bestemte jeg, dataprogrammereren Asbjørn (39), meg for å returnere til BKK for å lete etter sandalene jeg mistet på Bangkok Museum of Contemporary Art den 8. oktober, men til min store forbauselse kunne jeg ikke finne hverken sandaler eller den store kjærligheten noen plasser, ei heller under Buddha-installasjonen laget av rosa kondompakker. Slukøret dro jeg derfor tilbake til Hotel Mandarin for å pakke snippsekken og gjøre meg klar for hjemreisen til Hamar og IT-konferansen som skulle finne sted der i et forfriskende kontorlandskap nord for sentrum den 18. samme måned. Spaserte gjorde jeg, det slo meg nemlig at den tykke eksosluften som regjerer Bangkoks gater ville gjøre underverker for mitt noe tunge, sandalsavnende sinn

ER DET IKKE INTERESSANT DERE? DETALJER OM MENNESKERS LIV?

men det skulle fort vise seg at tilfelle var av stikk motsatt rase. For å gjøre en lang historie kort ga det hele meg en ubehagelig hodepine, og jeg bestemte meg for å ringe min gamle kumpan Raptus Bergmann (som for øvrig skar av seg sitt venstre øre da han ble gammel nok til å innse hvilken ulykke det er å måtte stave sitt etternavn med to og ikke én N) sønn av militærlegen Egil, en slags paranoid krysning mellom Dr. Livingstone og Hjalmar Ekdahl, for å spørre om han ikke ville komme en tur ned til smilets land og ledsage meg til en forfriskende øy for litt rekreasjon. "De selger valium over disk her!" ropte jeg på min karakteristiske Stavanger-dialekt gjennom røret, og det skulle faktisk ikke mere til, for dagen etter troppet den livsglade dog langlemmede lemuren Raptus opp på hotellrom 602 med bagasje best egnet for en langweekend på Gotland og en halv flaske vann.

"Lets party like its 1992!" ropte han ikke da jeg åpnet døren, for Raptus er en mann av få ord, men jeg tror han tenkte det, der, innerst inne i sjelen. Turen bar dermed til gullkysten via diverse illeluktende transportmidler og første stopp var nødvendigvis en øy som best kan sammenlignes med Badelandet Bø i Telemark: Koh Samui (Samui-øyen). Her var det mange stygge mennesker fra alle verdens hjørner, tenkte vi i kor da en syv-åtte australiere begynte å danse fugledansen med hver sin bøtte burmeskisk whiskey på hodet og ett klesplagg på deling. La oss bare fyke innom 7-eleven, kjøpe litt potetgull og dra hjem til hotellrommet for å eksperimentere med narkotika, slo jeg fast, og enigheten bredte seg i salen fortere enn tiggeren på hjørnet klarte å vise frem sine manglende føtter i det han luktet våre klingende mynter. Ha deg vekk ditt uvesen! Vi synes bare synd på oss selv når ryggen verker og halsen er tørr, manglende ben får ikke noen sympati her på huset.

: ( sa han da, uten at vi ga en blaff.

Vi måtte vekk fra denne radioaktive andedammen så fort som mulig før vi også ville kommet til å ende opp med diverse mentalhemmende sopper på innsiden av hjernen, slik det later til at brorparten av øyas befolkning er i besittelse av, være seg norsk/svensk/tyske horekunder, isrealske esler på moped eller lokale mennesker like verdifulle som en makulert utgave av Paolo Cohelos siste.

Vi måtte til Koh Pha Ngan, nærmere bestemt en strand med det megetsigende navnet Haad Yuan, som på thai betyr noe slikt som "her er det ikke politi, ikke biler, alt er dritbillig, du kan kjøpe rusgifter på kreditt hos en fyr med langt hår og dagene bare suser av gårde som ordene i en bok av Camus". Etter hundre timer med eksos, støy, ebola og massasjejenter hvis tannstell hører hjemme på høstutstillingen 2007 langt mer enn i et menneskes munn, var vi endelig i paradis! En perfekt miks mellom rekreasjon, slaraffenliv og Half Moon Parties i jungelen hvor jabba-tyggende gamle koner høflig anmoder en om kjøp av fluoriserende solbriller akkompagnert av fullstendig utdatert psy-progressive i så mange timer du selv måtte ønske. Tid er intet begrep her, og det er faktisk hovedgrunnen til at jeg velger å bruke ordet "paradis".

Ikke fordi jeg er en oppblåst pamp som liker å lefle med stilige ord og bygge luftslott med tastaturet, men jeg sier det fordi jeg er en ridder av den gyldne sannhets orden. Dette er virkelig Edens Hage (bokstavlig talt iom at det også er navnet på strandens beste diskotek), og jeg ønsker å dele dette med dere, våre kjære, trofaste lesere (til og med deg anonym, med det mentale hareskåret). Jeg vil at også dere skal oppleve denne stranden, dette stedet, disse menneskene. Så sett dere på et Aeroflot via Moskva til Bangkok, bli der en dag og pust inn smørluften, ta et småfly til Koh Samui for 1500 tur/retur og hopp på aller aller første båt til Koh Pha Ngan og dets hovedstad Haad Riin. Det viktige da er at dere ikke tar så mye som ett skritt inn i selve byen, men bare bytter fra ferge til langsnutebåt som tar dere rundt odden til Haad Yuan for ca 50 kroner. Da. Da har dere virkelig gjort noe dere ikke kommer til å angre på. Forhåpentligvis ser jeg som mange av dere som mulig her i desember, jeg blir i hvert fall ikke å finne i Norge før McCain har regjert i minst to måneder. På gjensyn godtfolk, nå må jeg, Den Gyldne Svane, gå å spise litt MDMA og litt nudler med chili.

(Kanskje ikke den mest velfunderte teksten som er skrevet her sett fra et sos1000-perspektiv, men jeg kan love dere at dette innlegget er fylt med tips verdt sin virtuelle vekt i gull. Neste uke skal jeg fortelle dere den israelske versjonen av Rødhette med Ulven samt balansere et egg på nesen, som min venn pleier å si. Med andre ord: jeg skal poste noen bilder fra denne stranden som kan gjøre selv en bitter postkontoransatt med lungeemfysem og håravfall til et smilende menneske med god appetitt på livet.)