onsdag 15. oktober 2008

Ukas Reisebrev Uke 42: Lost in Inflation

Mens jeg nå sitter og venter på mitt NW21 fra Narita Airport Terminal 1 til BKK Suvarnabhumi Intl, er det ikke uten en viss følelse av å være i ferd med å forlate et synkende skip uten bunn. En ukes studier av et folk hvis Nikkei-børs så til de grader har latt seg inspirere av våre islandske brødre, kan derfor ikke sies å være et empirisk forskningseksperiment fritt for visse muterte resultater. Tokyo, som for de av oss som er født på 80-tallet på mange måter har tronet i horisonten som et slags futurist-Utopia, med roboter som bærer ut (den omhyggelig sorterte) søpla, intimhygieniske electro-snarveier og nanoteknologi under ett hvert grantre, synes nå nesten å være et riskorn utdatert. Og spesielt de av oss som har valfartet til andre Asia-metropoler som Shanghai og Bangkok vil kjenne seg igjen i dette, men jeg velger faktisk å ta såpass i at jeg vil påstå Københavns nye undergrunnslinje som mer imponerende enn samtlige av tingene jeg har sett her i løpet av en uke, både i arkitektonisk-effektiv og Blade Runner-estetisk forstand.

Det er lik som en slags stum skygge hviler over hele byen og dens omegn; flyplassen er tom for passasjerer - ingen vil ut og ingen vil inn, fiskemarkedene er stengt annenhver dag (noe som igjen resulterer i middelmådig sashimi) og bransjefestene er like platte som anekdotene til Maja Casablancas på en bakfull søndag. To timer på fest befolket av to vegg-til-vegg-tepper og 25 fotografer og/eller grafiske designere fra Kobe som spiser (middelmådig) sushi med tannpirkere mens de bukker og neier som om Parkinsons er hva de har + tre timer på Nike Store Opening Party hvor 300 japanske Onkl P-lookalikes, alle med flere engelske ord på hettegenseren enn i vokabularet, arrangerer uoffisielt Asia-mesterskap i sette opp fårete hiphop-fjes i baren, kan få selv det mest par eklektiske par danseføtter til å miste lysten på Josh Wink-konsert og heller vende nesen hjem til hotellrom/MSN.

Og når jeg da i tillegg pådrar meg den relativt sett ufarlige, men akk så forræderiske lillebroren til H5N1-viruset på toget til Shibuya for å kjøpe Lacoste-skjorter til norske priser, er det ikke rart at jeg lurer på om dette landet opplever inflasjonen på mer ett plan. Hvor ble det av de artige dinosaurene som danset på skyskraperenes elektroniske glassflater mens livsbejaende geisha-babes i skoleuniform dro meg med på surrealistisk og skjelsettende karaoke?

Jeg trodde alt som skulle til for å ha det moro var et lite glass Suntory og et dagspass på undergrunnsbanen, men så feil kan man saktens ta. Ikke er det billig heller, på tross av at økonomien stinker (taxi feks er like dyrt som i Norge).

Only boring people get bored, uttalte en ikke-navngitt norsk filosof i forrige uke, og hvis dette utsagnet stemmer er det kanskje ikke så rart at Tokyo fremstår like kjedelig som dødelig sykdom i nær familie, for japanere er virkelig et urkjedelig folkeslag. Og det er nok ikke helt uten grunn, all den tid japanere de facto er verdens mest rasistiske folkeslag post hvite Sør-Afrika på begynnelsen av 80-tallet, og de ikke er spesielt interesserte i hverken å gi eller ta å imot input fra andre enn seg selv og sine. Samtidig som kinesiske "Linglei", Bangkokske samtidskunstnere og andre sørsøst-asiatiske avantgardister i stadig økende grad griper om livet utenfor de respektive lands fire vegger, med stor vellyst og smittende entusiasme, sitter disse bleke vannloppene som små introverte bakere på (hver) sin bittelille øy og spiser seg mette på egenproduserte kaker fylt med krem og syltetøy, mens verden utenfo spinner rundt dem uten at på noe som helst vis later til å bry seg. Jeg håper en aggressiv variant av nevnte fulgevirus med umiddelbar virkning snirkler seg inn gjennom de stygge ansiktsmaskene deres der de svever rundt i ignorant lykke på Shinjuku-eki med sine i-Book'er, i-Pod'er og i-gudenevethva'er.

Sayonara, 東京/Tōkyō, hvis jeg virker bitter er det bare fordi du ga meg en så jævlig vond madrass å ligge på (som forøvrig kommer til å koste den norske velferdsstaten flerforlige tusen kroner de neste 30 årene). Om en uke er alt annet enn den nydelige smaken av Teppanyaki-biff som vasket vekk fra minnet.

Nå: Bangkok Rave City!

11 kommentarer:

Anonym sa...

ræva blogg. dere prøver for hardt, tapere.

maja casablancas sa...

søtt

Unknown sa...

takk for inspirerende reisebrev, lillebror. nå føler jeg endelig at jeg slipper å dra til japan. men den "only boring people get bored"-kommentaren skyter du deg selv litt i foten med, altså.

Unknown sa...

og "linglei"? er ikke det såååå 2004? oops, der var jeg kritisk igjen gitt! i just can't control myself.

Anonym sa...

visste det var 4 bra til å være sant d der-

ukas-idiot sa...

"only boring people get bored"-kommentaren skyter du deg selv litt i foten med, altså."

Synes det er en befriende foelelse.

ukas-idiot sa...

"Anonym sa...
ræva blogg. dere prøver for hardt, tapere."

Trist at saa mange synes det.

ukas-idiot sa...

"og "linglei"? er ikke det såååå 2004? oops, der var jeg kritisk igjen gitt! i just can't control myself."

Kan vel ikke devalidere en hel gruppe bare foordi de har hengt rundt i fire aar.

trykksverte sa...

LOL

ukas-idiot sa...

Til de (observante) av dere som lurte paa hvorfor i helvete dette innleget var saa vederstyggelig slurvete skrevet, kan jeg naa, endelig avsloere at dette kun var pga et naa terminert veddemal som det tar alt for lang tid aa forklare.

Naa er det derimot fikset.

ukas-idiot sa...

"Naa naa naa". Malariaen gaar utover det estetiske oeyet merker jeg.