Ukas Lettfattelige Reisebrev til Glede for Alle og Enhver Uke 41: 20 timer i Bangkok

Etter massivt trykk fra intellektuelle kapasiteter som Mylian, Anonym og Svin-Ulf med flere, har vi naa tatt en kollektiv redaksjonell avgjoerelse om dempe det blodigste ordgyteriet baade en og to desiliter, for aa tekkes vaare mange lesere fra det midlere segment, som det saa fint heter her paa Smestad. Fra og med naa skal vi proeve saa hardt vi kan aa male med bredest mulig pensel til enhver tid og ikke minst skal vi unngaa spraaklige unoedvendigheter om cyster, uigursvin og annet vaas saa godt det overhodet lar seg gjoere. Til noeds kan vi spe paa med kjente, kjaere og ikke minst relevante ordspraak som "naa lakker og lir det mot kveld, gitt", "midt i blinken" og "GNY DEG: EBOLA-APE!", men da skal det naermest staa om livet, for den slags hoerer selvsagt bare hjemme i pamfletter som oppfordrer til spredning av AIDS og radioaktivt avfall. Og hva passer vel ikke da bedre enn aa starte hele kalaset med en real sukkertoeysbombe av allmengyldighet: nemlig et reinspikka reisebrev fra det store utland. HVEM KAN VEL IKKE RELATERE TIL DET

(Det faktum at jeg sitter mellom to israelske esler som lukter loek og uvaskede rastafletter herfra til Malmoe, vil innvirke noe paa reisebrevets lengde og kvalitet, men jeg kaller deg en soenn av en prostituert mann om du holder det i mot meg, for det er faktisk min nese og ikke din som befinner seg i disse opplevelsers sentrum)

Bangkok. Smak paa navnet. BANG-KOK. Hvor mange tusen dufter og smaker er det ikke som triller inn i din bevissthet naar du lar dette ordet danse rundt paa tungen? Hovedstaden i smilets forgjettede land er en heksegryte av de sjeldne, brygget paa et tusentalls eksotiske ingredienser, men ogsaa et par velkjente. For det er ikke bare fryd og gammen her i byen med de mange stoeyende og forurensende tuktuk'er, og godt er det, for det hadde vaert fryktlig trist aa dra herfra om ti timer om alt var fryd og gammen.

Her er det baade stygge kroeplinger i veien og feite barn som spiser hamburgere paa de stadig flere amerikanske hurtigmatkjedene som preger det en gang saa eksotiske bybildet. Men her er ogsaa samtidskunst, spennende ting og tang som jeg ikke vet om, og hyggelige gamle koner som sikkert kaller meg baade gjerrigknark og stankelbein og det som verre er, naar jeg ikke slaar til paa deres vennlige oppfordring om kjoep av 30 grader varm rotte-paa-spyd med sursoet saus.

MEN DE SMILER ALLTID

Og det er derfor jeg alltid vil ha plass for denne lille store byen i mitt lille store hjerte. I morgen drar jeg til Tokyo for aa onanere. Sayonara!