Ukas Kronikk Uke 43: Om Advent

Et nytt brev har klart å nå redaksjonen i Ukas Idiot, som har sin respektive postboks, samt en faksmaskin (av merket Brother, tilhørende Paraplyenes manager) trygt forvart nede i kaninhullet til Vemund like på hjørnet ved Smart Club. Kun de mest engasjerte der ute klarer å trenge igjennom dette forvirrende kraftfeltet, og da er det bare rett og rimelig at tiltaket applauderes og at brevet tas på alvor. Jeg leser følgende:

Hei du som skriver Ukas Idiot.

Det er med fortvilelse og panikk at jeg henvender meg til deg. Jeg er førsteårsstudent ved Steinerskolen i Hamar og trives godt med å skrive min egen versjon av verdenshistorien og praktisere eurytmi. Jeg er generelt opptatt av samfunnet rundt meg og jeg har et brennende politisk engasjement. Men jeg har et problem. Jeg er så forferdelig glad i den brune julebrusen fra Hamar. Da jeg så den dukke opp i kantina sent i oktober, nølte jeg ikke med å kjøpe meg to flasker på stedet. Så fort mine klassekamerater oppdaget hva jeg holdt på med, ble de sinte og bua meg ut av kantina. 'Kan ikke drikke julebrus i oktober din jævla idiot!' ropte Anders. 'Jula er hellig! Og den starter ikke før i desember!' fortsatte han, før han kasta en flyer fra Framtiden i Våre Hender som traff meg midt i det venstre øyet og forårsaket en stygg betennelse på netthinna som en uke senere resulterte i 50% blindhet.

Nå ligger jeg på Elverum sykehus, og det eneste som kan trøste meg er en iskald julebrus. Men jeg vet ikke hva som er riktig lenger, og det siste jeg ønsker er å føle meg som et fjols igjen. Det er derfor jeg spør deg, mannen bak Ukas Idiot: er jeg en idiot hvis jeg drikker julebrus i oktober?

Hilsen Gard

Kjære Gard. Kom hit og få en klem og en knyttneve. Sånn. Og mens du summer deg skal jeg fortelle deg en ting eller to om verden, så du får tatt deg sammen en gang for alle. Min gamle, nå avdøde venn Pierre Bourdieu mente at den mest effektive formen for herredømme er den som ikke må legitimeres eller rettferdiggjøres i det hele tatt, men som blir tatt for gitt eller oppfattet som naturlig. Denne prosessen kalte Bourdieu – med fransk sans for Dom Pérignon og det dramatiske i ett og samme glass – symbolsk vold. Og vi skal ikke være noe mindre dramatiske her i Ukas Idiot, når vi påstår at dette adventsfjaset til det pop-politisk korrekte Fritzlpolitiet er nettopp symbolsk vold av det virkelig perverse slaget.

Og la meg spørre hvorfor. Hvorfor det har seg slik at du på død og liv ikke skal få drikke julebrus i oktober? Nei, det er nemlig fordi vi må spare oss. Vente. Ikke la oss friste. Er det én eneste ting juletida handler om, så er det å konstant skulle fornekte at det er juletid. Vi venter ukritisk og uten tanke, kun fordi det er slik det skal være. Det har oppstått en slags kollektiv frykt for at å smake på en ørliten bit av forventningene før tiden er inne, vil få hele jula og alt som hører med til å eksplodere og stå igjen som en uhelbredelig og verkende sinnsforankret Tsjernobylreaktor.
Jula har blitt like sårbar som en omskåret nynazist. Det er i hvert fall budskapet de regjerende ideologiske høyborgene i landet vil trykke ned i oss. Den minste feilkonsumerte berlinerkrans kan ødelegge alt. Men oppi all denne symbolske volden – all ventingen som tas for gitt, all kritikken mot markedskreftene med sin premature adventsabstinens, og alle kroppsliggjorte forventninger om hva jula er, skjuler det seg et dystert budskap: Nemlig at jula, når alt kommer til alt, nettopp ikke er mer enn marsipangrisene, akevitten og julebordsligget.

Når Framtiden i Våre Hender er så genuint redde for å la seg friste for tidlig, og skildrer dette gjennom dystre fraser som «Ja, da sitter vi her – vi som skal kose oss og feire jula. Snytt for all spenning», sier de på samme tid at det er disse materielle godene som utgjør jula. Og hvis man bare klarer å komprimere alle disse juleproduktene sammen over et kort nok tidsrom og intensivt innta dem gjennom hver eneste kroppsåpning når det først gjelder, kan man komme dit, til denne bekymringsløse drømmeverdenen hvor Wenche Myhres versjon av «Hei Hå, nå er det jul igjen» går på loop i det uendelige og alvene til nissen tilbyr liggeturer for en slikk og ingenting. Til den sagnomsuste «julestemninga».

Typisk norsk. Typisk jævla norsk. Det hele er den store klassiske norske fyllekula blåst opp tusen ganger. «Kan ikke drikke i uka, ånei! Vi må spare oss til lørran! For det er da det gjelder!» Hæla i taket og huet i doskåla. Dagen derpå tilbringes på samme måte som den jevne nordmann tilbringer januar – tung i hodet og deprimert – den såkalte vinterdepresjonen, som er like mentalt innøvd som adventsventingen en måned tilbake i tid.

Så, Gard. Drikk julebrus i oktober til det tyter ut av øra på deg og den karamellaktige stanken stråler ut av kroppen din som radioaktivt karma, hvis det er dette du vil. Jula kan uansett ingen stole på lenger, verken om den sees gjennom de feite brilleglassene til direktøren for Nidar/Bergene eller gjennom de hippe endagslinsene til den solidariske og verdikorrekte dronen der ute. Det hele er en eneste stor zombieinfisert postapokalypse, og du vet hvordan man løser slike problemer? Man tar hagla fatt.

Lykke til, Mvh Ukas Idiot.