Ukas Kronikk Uke 41: Slik JEG Ser Det

Hei du, Ali Farah. Jeg vil si deg noen ting, og jeg regner med at du tar deg tid til å lese mine tanker til siste punktum.

Jeg husker ingenting fra episoden som inntraff mellom deg og ambulansesjåføren Erik Schjenken, for jeg kjøper ikke avisen og jeg benytter meg ikke av Sofienbergsparken når jeg skal strekke på mine ben, men jeg fikk veldig mye vondt i hodet av å lese det du skrev i Ny Tid den 9. oktober 2008, og det har mindre med dine pådratte skrivevansker å gjøre enn med det meningsbærende innholdet i teksten, for å si det slik. På tross av den dundrende hodepinen du har forvoldet meg med dine skriblerier, ser jeg meg allikevel nødt til å lytte til mitt eget behov for å utrykke hva jeg tenker om det jeg leste.

For meg fremstår du som en lettere selvbedragende og sint mann som leker boksen går med alt hva kan minne om logikk og konsekvensanalyse i kampens hete, noe som for så vidt er forståelig nok, men jeg kan likevel ikke se at denne forståeligheten skal kvalifisere krusedullene dine om hvordan verden henger sammen til deltagelse i det offentlige rom på noen som helst slags måte.

Du er, tro det eller ei, faktisk ikke den eneste som har fått oppleve urett, og all den tid urett langt på vei er en subjektiv sak som veldig mange mennesker får oppleve i større eller mindre grad, samtidig som aviser og tidskrifter kun besitter så så mye plass til enhver tid, ser jeg nesten på det som min plikt å kommunisere at DU faktisk også har voldet MEG en ikke ubetydelig dose urett ved å presentere dette brennende lappeteppet av systemfeil for min tid/rom-begrensede leserbevissthet.

Jeg skulle gjerne tatt inn over meg et tosifret antall bibler om hvordan traumene dine post-parkvold har innvirket på både liv og levnad, og gjerne også lest et halvt snes uttalelser fra både den ene og den andre psykiater, men å måtte høre på deg avertere for totalt vranglåste analyser om "rasisme i den store sammenhengen" og hvordan stoler deler av den vestlige verden lever godt på gamle koloniers elendighet blablabla, er en opplevelse jeg gjerne skulle vært foruten.

For hvor kort har vi egentlig kommet når vi fortsatt snakker om Vesten og hva "DE" finner på for noe lureri. Er jeg Vesten? 

La meg ærbødigst få lov til å introdusere deg for mitt verdenssyn, som representant for den fiktive/konstruerte gruppen humanoider jeg tror du akter å treffe med din kritikk, om jeg skal foreta slik en kvalifisert gjetning. La oss for ordens kyld kalle det (verdenssynet) for ZAPPRUDERVARENGREVLING, og for ordens skyld la oss også gi ditt verdenssyn et navn: LOFFOGSIRUPERGODT.

ZAPPRUDERVARENGREVLING er et verdenssyn jeg har delt med meg selv en liten stund nå, og jeg merker at jeg blir sterkere og sterkere i troen for hver dag som går. Det går ganske enkelt ut på at jeg ikke lenger ser på meg selv som en del av noen definert gruppe, og at jeg ikke skiller folk etter skostørrelse, hudfarge, foretrukken suppe på Tasty Thai, relasjon til mennesker som levde for 300 år siden og andre ting som ikke har noe å si for meg. Hvorfor det da, pleier alltid Trude å spørre meg, hvorpå jeg gjerne svarer at jeg synes det er behagelig og ikke minst veldig rasjonelt. Jeg liker å være rasjonell, og jeg synes det er behagelig å slippe denne nitidige utvelgelsesprosessen man må i gjennom til stadighet når man opererer med LOFFOGSIRUPERGODT, eller en foreldet tilnærming til mennesker som grupper, som man også kan kalle det.

Du skriver blant annet at "vi" lever som grever i Asia og (!) Afrika, men dette er rett og slett ikke sant. Jeg er i Asia helt alene og om jeg hadde måttet dele denne grevetilværelsen med et "vi" hadde jeg synes det var veldig urettferdig, fordi jeg liker helst å ha alt for meg selv. Du skriver videre at "vi" lever "urimelig grådig" i forhold til verdensmålestokken, men da kan jeg berolige deg med at min grådighet er urimelig totalt uavhengig av alle andre, og at jeg ikke har noe som helst brennende ønske om at andre skal straffes for min urimelige grådighet, (nesten) like lite som jeg selv ønsker å bli straffet for andres, det være seg avdøde kolonister, trepanerte papegøyer eller omvendte fariseere som står ved spakene.

Når jeg valfarter til Gressholmen for å torturere sauer er det på ingen måte et utslag av en kollektiv agenda iført gråblå uniformer og belte med lommekniv i, snarere tvert i mot. Og når jeg spytter den tyrkisk-kurdiske gutten "Hjerneskadde Umut" i ansiktet med jevne mellomrom, har ikke det noe som helst å gjøre med systematisert rasisme, kulturimperalisme, nyottomansk hovmod eller diskriminering av mulithandicappede, det har kun å gjøre med at jeg er en drittsekk som synes det er gøy å plage andre mennesker.

"En drittsekk er en drittsekk undratt hudfarge", sa alltid frøken Koht på sitt karakteristiske grautmål, og det var på ingen måte det dummeste hun pleide å si (det var for øvrig: "alle de som mobber Jonathan for snabelskoene kommer til å havne i skjærsilden for evig tid")

At Erik Schjenken velger å ikke plukke deg opp fra bakken når du ligger på den og har vondt er veldig trist, men å kritisere meg for å stå i ledetog med en for meg totalt uvedkommen (påstått) rasist-drittsekk og en gjeng andre mennesker fra allskens æraer med en like stor gjeng motiver for å agere det samme, fordi vi tilfeldigvis deler et par oppkonstruerte kjennetegn som fødested og pigment, påfører min fatteevne virkelig store forundringer.

Ikke glem at det faktisk var nevnte kolonister som oppfant både kartet, nasjonalstaten og peanøttsmøret neste gang du velger innfallsvinkel for dine argumetnasjonsrekker, Ali Farah. Og heller ikke glem at du ved å ty til dette arsenalet av retoriske våpen langt på vei legitimerer en tankegang om et "oss" og et "dem", og du burde jo vite minst like godt som meg at slikt noe bare leder til rot og oppslag i avisene.

Jeg kunne sittet her til vi fikk besøk fra verdensrommet og brukket ned kronikken din setning for setning med kinesiske spisepinner og yrende skadefro, hengt avsnittene om "white trash democracy", "Jeg mener jeg klarer å se hvite mennesker som individer" og "morsomme onkler" opp til tørk blant giftige bananfluer, og sementert avisen Ny Tid med føttene først i en ildfast form for så å slippe den ned i havgapet, men mine lesere har ikke den samme tålmodigheten som dine. Derfor hopper vi elegant til avslutningen som har fått det megetsigende klengenavnet "Min løsning".

"Hvis du vil at vi raskest skal glemme, så må vi ha forsikring om at dette ALDRI kan skje våre barn, og at eventuelt ansvarlige slipper unna med litt hardt mediepress og en advarsel. Og det kan vi bare føle oss trygge på, dersom du viser at du forstår dette! Hvis du forstår dette, vil også andre forstå. Først da kan denne hendelsen føre til noe godt. Ikke bare for oss, men også for mine søstre og brødre og barn." skriver du med tydlig adresse Hvit Nordmann, Erik Schjenkens vei 4b, men det som for det utrente øyet kan se ut som brennende omtanke for fremtidens barn av regnbuen med antirasistisk gulskjær er jo egentlig bare en lysegrønn plakat som skriker "JEG HAR SÅ VONDT I INNVOLLENE OG JEG VIL AT ALLE SKAL VITE OM DET", altså en klassisk variasjon over det mest naturlige tema som går igjen hos arten mennesket: egoisme.

Det er ikke offeret for seksuelle overgrep som står på barrikadene og skriker om at "nå må vi snart få skikk på Riksvei 8 til Kaupanger før enda flere liv går tapt!", det er Jostein Årnes far til Kjetil (19) som pleide å kjøre Mazda. Det er egoisten Jostein som flagger dette budskapet hardt på VG Diskutér med CAPSLOCK og mongoloid tegnsetting, ikke filantropen. Og egoister allierer seg som kjent seg av egoistiske grunner, ikke av rasistiske. 

Min løsning må derfor bli å dyrke det vi kan aller som best her i verden og i ditt tilfelle vil det oversettes til å dytte Erik Schjenken så langt ned i sølepytten som det lar seg gjøre for nytelsens skyld, og holde oss andre langt utenfor. Ta pistolduellen med den det gjelder, for "vi" har ingenting i den skuddilden å gjøre.